Sennheiser er tilbake med et par helt nye hodetelefoner i Momentum-serien.
Introduksjon
Det er alltid spennende hvert år med nye plugger og hodetelefoner, og i år har jeg brukt ekstra tid dem, fra Bang & Olufsen Portal, til dette utrolige gaming-hodesettet fra Steelseries og tilbake til et musikk-fokuserte plugger fra samme produsent, Momentum True Wireless 3.
Momentum-serien hodetelefoner ble introdusert i 2013, og siden den gang har selskapet lansert en rekke oppdaterte modeller både i hodetelefon- og plugg-form.
Nå er vi på vei tilbake til hodetelefoner ment for musikk nok en gang, og med inntrykkene fra Px7 S2 ferskt i minnet. Dette blir en tøff jobb for tyskerne mot britiske Bowers & Wilkins.
Annonse
Spesifikasjoner (pris: 3790 kroner)
- 42 mm høyttalere
- Bluetooth 5.2
- SBC, AAC, aptX, aptX adaptive
- Aktiv 470 ohm/passiv 60 ohm
- 2 x mikrofoner på hver side
- Automatisk av
- Automatisk lyd start og stopp
Design
Jeg ble først positivt overrasket da Sennheiser heiset frem produktet i en snikt-titt: “smart, nå bruker de etui-materialet,” tenkte jeg den gang. Jeg tok delvis feil.
Sennheiser har nemlig valgt å dekke kun topp-båndet med det samme ru og grå stoffet som True Wireless-etuiene bruker. Hvorfor ikke bruke det som skiller seg mest ut fra konkurrentene i alle deler av produktet? På den måten hadde man kanskje økt robustheten også. Det er ikke nødvendig å være flashy altså, Sennheiser, men man kan aldri være kjedelig eller gi kunden følelsen av at man har glemt noe.
I stedet for et unikt, helhetlig design, starter de på en måte, og avslutter på en annen: de forholdsvis store koppene er helt plast-hvite med kontor-grå puter for ørene. Øynene mine skriker hver gang jeg ser dem etter B&W Px7 C2 som også er av plastikk, men designet korrekt.
Momentum 4 kan med en gang forveksles med gaming-hodetelefoner.
Trond, anmelder
Men samtidig som jeg forfattet første del av mine meninger om designet skjedde det noe etter flere dager med bruk: jeg ble stadig litt mer glad i dem. Da jeg viste de blå og de hvite frem til personer som ikke hadde sett noen av dem tidligere, klarte de ikke å velge. Jeg tror etter mer tid med dem at jeg setter mer pris på at de er minimalistiske, selv om jeg har en to-delt følelse: på den ene siden ser de ikke ferdig designede ut, på den annen måte er de herlig minimalistiske. Indikator-lysene som jo er på koppene forsterker følelsen av disse var tiltenkt å være minimalistiske.
Det er positive funksjoner inkludert i koppene, og spesielt en av dem er vel verdt å merke seg: endelig et par med gest opp- og ned-justering av volumet. Dette er en langt bedre løsning enn å holde inne på et eller annet punkt, men fremdeles er AirPod Max-skruhjulet det beste.
Koppene er også store nok, slik at man neppe vil merke press på ørene, samtidig som de presser godt inntil for litt ekstra “gammeldags ANC.”
Resten av flaten brukes selvsagt også til de sedvanlige operasjonene som pause, Bluetooth-tilkobling og for å motta eller legge på samtaler.
Lyd
Er lyden, som designet, minimalistisk? Det blir å dra det for langt – først og fremst: lyden er god, men den er ikke bombastisk. Det kreves tid med dem for å bli glad i dem. Dette er ikke som Galaxy Buds2 Pro som er så små at den gode lyden imponerer.
Det vet det er stor forskjell på B&W og Sennheiser da førstnevnte i størst mulig grad ønsker å underholde på sofistikert vis, føles det mer som Sennheiser prøver å være mer korrekte. Personlig foretrekker jeg Bowers & Wilkins, men det er ikke snakk om store marginer.
Sennheiser fremstiller en mindre “skrudd” lyd, men som samtidig er detaljert i sin noe ned-tonede form. Det er ingenting galt med det, og som designet er det en personlig preferanse den ene eller andre veien.
Som Samsung imponerer med god lydkvalitet nettopp fordi Galaxy Buds2 Pro-designet er så lite, har Sennheiser mye mer plass til å boltre seg for å skru lyden, men har i stedet valgt å fokusere ekstra på god batterilevetid.
For ANC testet jeg dem mot AirPods Max og Px7 S2, og fant ingen klar seier-herre, men jeg vil nok gi Apple, og derfor det eldste av disse produktene, en knapp seier.
Appen
Hvorfor er Sennheiser det eneste selskapet i verden som bruker 45 min på å fastvare-oppdatere (det kom to under testperioden, og så lang tid tar det, at om mobilen din har under 50 prosent strøm så nektes man å starte) et par hodetelefoner? Ingen anelse, men som med proppene er disse forferdelig trege.
Om du må ut i all hast, så hør på meg: ikke start oppdateringsprossessen. Du vil måtte vente. Lenge.
Trond, anmelder
Appen er også rar. For eksempel vil den prøve å koble til det første produktet i listen (jeg har tre), selv om det er x-produkt som er tilkoblet mobilen. Her bruker den sist-tilkoblede prinsippet i stedet for hvilken enhet som faktisk er påslått og tilkoblet. Ikke optimalt. Den er også treg til å laste inn produktet selv etter det står “tilkoblet.”
Du vil også oppleve at appen følger enhets-listen slavisk, så mangler du lyd kan det hende at den sendes fra en annen enhet.
Det er synd Sennheisers app-opplevelse etter flere år med de samme plagene ikke er bedre.
Konklusjon
Det er ikke helt godt å skjønne hva produsenten gjorde under design-prosessen, men det virker som de halvveis i prosjektet sluttet å tenke.
Det var det første som slo meg om designet, men som nevnt ble jeg gladere i både design og lyd ettersom tiden gikk. De er ikke like kompakte som Px7 S2, men de leverer dobbelt så lang batterilevetid, og det er ikke til å hån-le av, spesielt ikke om man reiser mye.
Hodetelefon-markedet er knalltøft og det er mange om beinet. Da er man også nødt til å gjøre det lille ekstra, og neste gang må Sennheiser forbedre app-opplevelsen.
Med god komfort, god lyd og en utrolig batterilevetid som må være markedets beste i dette segmentet, er Momentum en allround-vinner.
Annonse
