Vi klarer ikke helt å forstå hvorfor det tok så lang tid å få Trauma Center til Norge. Spillet ble lansert i USA i november i fjor, men ankom ikke Europa før nå i august. Merkelig, for Trauma Center var et av de mer nyskapende titlene (les vår anmeldelse) til Nintendo DS, og er ganske så perfekt tilpasset Wii-kontrollene.
Trauma Center: Second Opinion, som spillet heter på Wii, er i hovedsak en remake av DS-versjonen, det er på ingen måter en ordentlig oppfølger. De fleste av oppdragene er de samme, historien er ikke forandret, og mekanikken er identisk. Selv om det naturligvis er rom til flere nyheter og forbedringer.
Pek og redd
Hvis du ikke har spilt Trauma Center før, poenget her er å utføre operasjoner på en lang rekke pasienter som lider av diverse sykdommer. Spillet er absolutt ikke realistisk, men krever likevel en veldig stødig hånd, presisjon og tålmodighet. Du vil kutte med skalpell, skjære vekk svulster, trekke ut glasskår, behandle infeksjoner, og sy igjen – alt under tidspress.
På Nintendo DS brukte vi den trykkfølsomme skjermen der vi pekte på de korrekte verktøyene og brukte dem på pasienten. På Wii benyttes naturligvis den bevegelsesfølsomme Wiimoten, sammen med den analoge stikken på Nunchuk-tillegget. Det fungerer for det meste meget bra.
Annonse
Det er ganske lett å tenke seg til hvordan kontrollsystemet fungerer. Alle de viktigste funksjonene styrer du med Wiimoten. Når du skal skjære, beveger du rett og slett hånden din langs den forhåndstegnede linjen. Skal du plukke ut glassbiter etter en brutal ulykke, trykker du inn to av knappene på Wiimoten (akkurat som en klype) og drar. Av og til må du bruke begge hendene, som når du skal få i gang pasientens hjerte. Verktøyene, som skalpell, laser, sprøyte og den slags, velger du med å raskt flytte på den analoge stikken. Det er ganske logisk, det hele, det fungerer effektivt og raskt. Trauma Center gjør seg godt på Wii, det er det ingen tvil om.
Fortsatt krevende
Men vi hadde nesten forventet at spillet skulle bli noe lettere i denne omgang (DS-versjonen var beryktet for sin raskt økende vanskelighetsgrad). For så vidt, terskelen er kanskje litt lavere nå, men det er ingen tvil om at det er et krevende spill – når du ikke bare må følge med på klokken som tikker ned, men også på pasientens status (som kan heldigvis forbedres ved å sprøyte inn en slags grønn væske), blir det raskt hektisk. Det var ikke få ganger vi avsluttet en operasjon med bare en håndfull sekunder igjen før pasienten avgikk ved døden.
Selve operasjonsdelen er altså en noe blandet affære. På den ene siden er det ofte fascinerende, intenst og genuint underholdende. På den andre siden frustrerende vanskelig eller bare plagsomt. Men det skal sies, dette er et av de spillene som virkelig gir deg en herlig tilfredsstillende følelse når du får det til.
Kjip historie
Mellom operasjonene blir vi tvunget til å følge med på en knapt engasjerende historie som fortelles gjennom statiske bilder og en masse tekst. Slikt kan fungere på de små DS-skjermene, men når vi sitter med en ganske så mye kraftigere konsoll, en stor TV og bra anlegg, forventer vi virkelig høyere produksjonsverdier enn disse simple bildene og tekst som ruller nederst på skjermen. Og når lydsiden i tillegg består av noen få dialoglinjer som gjentas i det uendelige, begynner Trauma Center å fremstå som lite mer enn en veldig billig port av et spill designet for håndholdte maskiner. Ikke bra.
Ikke verdens peneste
Rent visuelt er spillet i det minste noe oppgradert i forhold til DS-versjonen, men samtidig imponerer det ikke. Organene du opererer ser nesten ikke menneskelige ut, mest som geleklumper i diverse farger, og selv om vi forstår at dette overhodet ikke skal være en realistisk simulasjon, kunne utviklerne likevel lagt til litt mer visuell dramatikk.
Og når det tekniske ikke strekker til på noen måte, hviler spillets styrke kun på sin spillbarhet. Heldigvis er denne som sagt solid, spennende og langvarig nok. Det er gøy å operere, det er gøy med alle de merkelige fantasisykdommene som dukker opp, og det er tilfredsstillende når du får det til. Trauma Center hadde nok fungert mye bedre hadde det blitt sluppet i Europa i fjor høst, som en lanseringstittel, men nå som mange flotte Wii-titler er rett rundt hjørnet, føles Second Opinion noe meningsløs. Men vi ser frem til en fullverdig oppfølger en gang i fremtiden.
Annonse
