Under OL i Sidney fikk mange surfere en skikkelig overraskelse. Selv om de satt på hurtige forbindelser fra KPNQwest eller Telenor Avidi, var det ikke mulig å komme inn på TV2s OL-sendinger på Internett. Der ble du henvist til NextGenTel eller UPC/Chello, hvor du fikk beskjed om at du måtte være aksesskunde av dem for å benytte tjenesten. TV2 har markedsført OL-tilbudet under merkelappen »frihet», et begrep som passer ypperlig i Internett-sammenheng.
I en verden der det er mulig å velge internettleverandør ut fra tjenestetilbudet er dette kanskje greit nok, men sånn er ikke verden. Kun et fåtall geografiske områder i Norge kan velge mellom flere aksessformer.
Full frihet, grensende til et anarki av tjenester og tilbud om informasjon har preget Internett hittil. Med bredbåndsatsingen blir dette borte. Det er to årsaker til at utviklingen, dels teknisk forklart og dels markedsmessig.
Teknikken
Teknisk sett er bredbånd Internett en utfordring for et nett av internasjonale linjer på kryss og tvers av kontinentene. Som vi tidlige brukere av høyhastighet Internett fra selskaper som UPC og Avidi har opplevd, er det lite poeng i ei rask linje inn i PCen dersom du surfer på steder der forbindelsen er elendig. En kjede er fortsatt ikke sterkere enn svakeste ledd, så også i televerdenen.
Annonse
Måten bredbåndleverandørene takler dette problemet på er at de kun garanterer båndbredden så lenge du er inne i det nettet de kan kontrollere: sitt eget. Dette er årsaken til at selskaper som Chello, Telenor og KPNQwest sørger for å legge sider som folk går inn på ofte inn på servere i sitt nett. Det fungerer slik at den første som går inn på en slik side henter den fra eksempelvis USA, mens den neste får sida fra en (cach)server i »sitt» nett.
Det neste skrittet er at aksessleverandørene bygger opp sine egne bredbåndportaler, der du får tilbud om tjenester som utnytter bredbåndnettet. Telenor og NextGenTel, som begge baserer sitt bredbåndtilbud på ADSL over kobberledningene plasserer ut servere med denne portalen og innholdet så nær kundene som mulig. I praksis betyr dette minst en server i hver by. Dermed er det kort vei fra serveren til kundene og transporten av innholdet på portalen fra en sentral til den enkelte server beslaglegger svært liten kapasitet i transportnettet.
Hvis ikke denne framgangsmåten ble benyttet, ville tante Magda i Ålesund og onkel Petter i samme by måtte hente eksempelvis en nyhetssending eller en spillefilm hver fra en server i eksempelvis Oslo. Nå henter de den i stedet fra samme server i Ålesund. Fra Oslo til Ålesund går filmen bare én gang.
Nå er det selvsagt slik at hvis du sitter på en bredbånd internetttilknytning fra NextGenTel, er det bare et lite samarbeid mellom dem og Telenor som skal til for at alle kunder i begges nett kunne få tilgang til begges bredbånd-portaler. Rett og slett en samtrafikkavtale. Det vil nok skje, men det er argumenter for at det ikke skal skje også, og da forlater vi den tekniske siden og ser på markedet.
Markedet
Men det er ikke bare tekniske årsaker til denne tilnærmingen. Når Telenor nå går ut og garanterer en maksimal hastighet på ADSL-tilbudet sitt, i stedet for en minimumshastighet, er det rett og slett fordi de i hovedsak kan garantere hastigheten når du er på deres egen bredbåndportal. Når folk blir vant til digitalTV over Internett, interaktive TV-tjenester, nyheter på bestilling og video på bestilling, vil dette kunne skape et eierskap til kundene som kan utnyttes komersielt.
For det er ingen tvil om at bredbåndtilbyderne kommer til å legge inn tjenester i bredbåndportalene som folk må betale for, ut over det internettaksessen koster. Hvilke tjenester som blir gratis (følger med i internettabonnementet) og hvilke som vil koste ekstra vil sikkert variere fra portal til portal. Spillefilmer på bestilling kommer til å koste penger, det vil rettighetshaverne i Hollywood og deres motstykker i resten av verden sørge for. De vil dessuten tjene grovt uansett, fordi de reduserer distribusjonskjeden med flere ledd og til lavere produksjonspriser. Og penger er de ikke lei av.
Tjene mer penger
Spådommen, eller oppsummeringen av de markedsmessige vurderingene vi har hørt hittil, er at bredbåndportalene i de første årene helt klart kommer til å sørge for å beholde kundene på sin portal. Gjennom utstrakt arbeid for å få de beste innholdsleverandørene og tilbudene inn under sin paraply vil de søke å holde kundene innenfor portalen og sitt nett for å utnyttet dette til ytterligere inntekter etter hvert som prisingen av selve aksessen går ned.
Det er store penger i dette spillet. Det er nok å peke på at muligheten til å få fjernsynssendinger når du måtte ønske det over bredbånd, vil endre reklamemarkedet. Kan jeg velge å betale for å slippe reklame, må de som trenger å dytte reklame på meg finne på noe annet.
Kanskje blir tilbudet at de betaler meg for å se på reklame, ved å sponse spillefilmer mot at jeg først ser seks reklamefilmer, der jeg gir respons via det interaktive Internett-mediet? Det fins ingen grenser for hva som kan skje, kun kreativiteten – og den er jo reklamefolks varemerke.
Bredbåndsguiden i ITavisen.no finner du her.
Annonse
