Jeg har kjørt “Cybertruck”!

Tesla Cybertruck er et oppmerksomhetssymbol selv i statusbyen Beverly Hills.

Først publisert 15. april

Introduksjon

Det erfarte jeg da jeg nettopp kjørte Teslas nyeste doning i tettpakkede Los Angeles og på de fartsfylte og stadig farlige motorveiene som omkranser giga-byen med 12 millioner+ innbyggere. Byen er notorisk for konstant kø-sitting, noe jeg allerede nevnte da jeg testet Rivian i det samme området, men jeg fikk også testet bilen på farten med lav biltetthet og derfor i høyere hastigheter.

Spesifikasjoner

Design

Jeg har fremdeles problemer med å fatte at Elon Musk klarte å få igjennom designet. Det er like vilt på nært hold som på bilder, og som nevnt i introduksjonen er bilen et blikkfang i et av verdens rikeste byer (Beverly Hills er sin egen by.) Jeg så flere av dem på veiene i området, i hovedsak for utlån, og klarte ikke å dy meg med å spørre eier om hvordan i alle dager han klarer å parkere doningen i en tett by. “Akkurat innenfor,” var hans kontante svar, noe han for øvrig hadde rett i: selv om bilen er stor hadde jeg aldri problemer med å parkere: den passer akkurat innenfor de oppmerkede stripene gatelangs, og jeg parkerte den også uten problemer i en hotell-garasje.

Nå har jeg ingen tittel innen faget bil-karosseri, men jeg klarte ikke å se større unøyaktigheter i stålplatene. Noen av disse gikk ikke i perfekt linje med hverandre, men jeg vil omtale det som godkjent og ikke dramatisk dårlig som noen av de første bilene som ble levert ga inntrykk av på bilder.

LES OGSÅ – Det er en forbrytelse du ikke kan handle den – “Rivian R1T”

Lasteplanet er stort og dypere enn jeg forventet. Det er mer plass her enn i Rivian R1T som byr på 2,96 kubikkmeter – Cybertruck: 3,43 kubikkmeter. Det er en veldig viktig ting å være klar over i forhold til dette: når lasteplanet er lukket, er det ikke mulig å se fysisk ut ved å snu seg, blant annet for å sjekke blindsone-området (som i stor grad er blokkert.)

I stedet har Cybertruck et kamera bak som man kan velge man ønsker å plassere i infotainment-grensesnittet:

Velger du å åpne lasteplanet, noe som absolutt er å anbefale når man må skifte seks felt til høyre på 200 meter, åpnes det en lite glippe man kombinerer med side-speilene og infotainment-skjermen som jo viser andre trafikanter i området. Hvorfor jeg ikke skjønte at jeg burde ha rullet opp lasteplanet før jeg kjørte i fire timer på en høy-trafikkert motorvei ut av Los Angeles, det vet jeg ikke, men jeg kan kjære leser i det minste garantere deg at jeg opplevde det som nervepirrende skummelt å være helt avhengig av kamera og programvare for å skifte så mange filer, og det hurtig.

Trafikken i området straffer dessuten defensiv kjøring: du vil rett og slett ikke overleve. I stedet må man planlegge i veldig god tid, holde til tider høy fart (man må følge trafikkflyten, om ikke vil man havne i farlige situasjoner) og alltid passe på å blinke.

Det var to ting som overrasket sekundet jeg satte meg inn på førersiden første gang: avstanden til frontruten, som gir plass til å legge seg ned for en blund, og mengden med rom under midtarmlenet:

Utover det overrasker det også litt, med positivt fortegn, hvor forseggjort alt er: alle kabler og komponenter er skjult og organisert perfekt for en rent og pent stiluttrykk som bilen er “spiss” på utsiden – det er nesten så man skjærer seg bare ved å se på den.

Og det er godt med plass:

På innsiden er alt som du tidligere har opplevd i Tesla-land: det er så stilrent at det er kjedelig. Om jeg skal fundere litt mer på tankegangen, som er videreført til Cybertruck, så er det vel meningen at Teslas biler skal være et “oppholdsrom,” for kjøre skal man jo egentlig ikke. I stedet er det et sted man ser film og snakker med de andre passasjerene. I hvilket tiår det vil skje, spesielt i Norge, tør jeg ikke spekulere i. Det er i det minste på den måten jeg skjønner design-utrykket til pickupen og de andre bilene i stallen.

Det samme gjelder i stor grad infotaiment-skjermen. Jo, den har et litt annerledes design og skrifttype, men fungerer som på alle andre moderne Teslaer: oversiktlig og veldig kjapp, som alltid. Jeg savner ikke tilgang til Android Auto eller Apple CarPlay – begge disse hadde sett ut som leketøy-apper på den store skjermen.

På veien

Så da er det dumt at verken Cybertruck eller noen andre Teslaer er selvkjørende. Sistnevnte gjelder kun delvis for beta-testere. Delvis fordi man må ha hendene på rattet, klar til aksjon om bilen feilvurderer. Jeg har dessverre ikke testet den med selvkjørende egenskaper, men den var utstyrt med “trafikklys- og stoppskiltkontroll” – Tesla forklarer:

“Trafikklys- og stoppskiltkontroll er utformet til å gjenkjenne og reagere på trafikklys og stoppskilt og deretter senke hastigheten til Cybertruck til full stopp når du bruker Aktiv Cruise Control og Autostyring. Denne funksjonen bruker de fremovervendte kameraene i kjøretøyet i tillegg til GPS-data og senker hastigheten for alle registrerte trafikklys, inkludert grønne og blinkende gule lys og lys som er av, i tillegg til stoppskilt og noen veimerkinger. Når Cybertruck nærmer seg et kryss, vises det en varsling på berøringsskjermen om at det vil senke hastigheten. Du må bekrefte at du vil kjøre videre. Hvis ikke stopper Cybertruck ved den røde linjen som vises på kjørevisualiseringen til berøringsskjermen.”

Som nevnt er Cybertruck en moderne Tesla lik, og leveres derfor med yoke-rattet. Men frykt ikke: det gir mening med denne! For der Model S var en fryktelig opplevelse med yoke ratt, særlig i lave hastigheter, bruker Cybertruck “elektronisk styring” – dette er et system også kjent fra fly, men er langt mer sjeldent i biler – Wikipedia:

“Bil med elektronisk styring, bedre kjent ved det engelske navnet drive-by-wire (bokstavelig: «bilstyring via elektrisk ledning»), er en metode for styring av biler hvor styresignaler for ratt, gasspådrag, brems og giring ikke virker direkte via mekanisk kobling på styreflatene, men istedet aktueres ved hjelp av aktuatorer styrt med strøm via elektriske ledninger. Dette står i motsetning til tradisjonelle styresystemer hvor dette har blitt gjort med rene mekaniske koblinger. Selve aktuatoren kan være for eksempel elektronisk, elektromekaniske eller hydraulisk.”

Høyest og lavest uten “entry”-modus aktivert:

I dette tilfellet bruker Tesla systemet til sin fordel der man ikke trenger å vri armene ut av ledd for å snu bilen, som Model S. I stedet gir yoke-rattet perfekt mening i denne bilen, da det ikke skal mye til før bilen snur, noe som er hjulpet av det faktum at også bakhjulet svinger med:

Jeg fant også at bilen var komfortabel på lengre turer, på motorveien og selv på parkeringsområder med mange biler og mennesker. Tross størrelsen var jeg aldri redd for å bli “sperret inne”, og ratt-systemet gjør et utmerket jobb med å gi fører kontroll over beistet nærmest med mm.-presisjon, blant annet opp til bommer ble jeg overrasket over hvor korrekt jeg manøvrerte.

Konklusjon

Cybertruck er ikke like radikal som den ser ut som på innsiden: alle som har kjørt Tesla vil kjenne seg igjen, noe som inkluderer et interiør jeg ikke vil omtale som premium, og i snilleste grad stilrent. Jeg har kjent på bedre sete-komfort i andre biler, inkludert Rivian R1T, uten at den er direkte dårlig. En ting er sikkert, og det er at jeg liker setene kan justeres opp høyt – det må til for å holde oversikten i trafikken. Og det er også dette som er verst: at dødsonen er stor og at man må ty til video-strøm av bakspeilet for å holde oversikt ved frakt, og selv da er det problematisk – om ikke på landet, så i stor-byer med kompliserte veinett.

Størrelsen på bilen ble aldri problemet jeg på forhånd hadde spådd det skulle bli, og selv i Los Angeles begynner det å bli bra av lade-punkter. Det man fort merker seg er at det ikke er nok kjappe ladepunkter, og forvent på ingen måte lade-stasjoner på hver bensin-stasjon. Det er mer unntaket, selv for Tesla.

Det er grunn til å juble over veldig god plass både inne og ute, og det er mer plass bak enn Rivian kan by på med sin “California”-pickup, men så har den også et smart ekstra-rom. Rivians er kjapp, men Tesla tar kaka med Cybertruck som byr på den velkjente Tesla-fartsfølelsen i det man akselererer. Det er vanskelig å tro den veier 2994 kg.

Jeg synes det er smart å sammenligne de to nå som jeg har testet begge med få ukers mellomrom. Jeg må innrømme jeg foretrekker Rivian med klar margin. Selv om den ikke har en like god snu-radius som Cybertruck, og får plass til mindre bak, er luksusfølelsen i interiøret i en helt annen klasse, eller om jeg skal være litt stygg: det er en luksus-følelse jeg synes man fortjener til prisen. Ikke bare det, men R1T er også mer komfortabel på veien, og gir flere kjøre-innstillingsmuligheter som merkes godt når man kjører. Jeg merket rett og slett større endringer i kjøre-følelse med R1T enn Cybertruck, men det skal sies at jeg ikke fikk testet Cybertrucken “off-road” som jeg fikk gjort litt med R1T. Cybertruck er negativt stivere på landevei enn R1T.

Som en slags konklusjon er Cybertruck mindre overraskende enn jeg trodde. Det er lite å være sint på, foruten dø-sonen, men det er heller ikke så mye jeg hopper i taket for som en vanlig fører, altså en som ikke trenger trekk-kapasiteten.