Jeg har ikke kjørt Volvo før, men jeg har kjørt Volvo.
Introduksjon
For jeg har testet Polestar 2, en av merkevarene til den svenske storheten. Det var ikke før etter noen timer jeg kom på at disse to har noe til felles utover felles eiere: mer underholdende kjøring enn hva man forventer etter første øyekast.
Det som skiller Volvo fra Polestar er et design som ikke vil inspirere alle, men til de finner ut hvor mye plass det er på innsiden, er det smart å la den endelige konklusjonen ligge. Det er en rolig selvtillit over Volvo C40.
Spesifikasjoner – Volvo C40 Recharge Ultimate Extended Range (pris: 618 815 kroner)
- Recharge 252 hk RWD – automatgir
- Silver Dawn – Microtech Vinyl – Charcoal
- Akselerasjon, 0–100 km/t på sek
- Energiforbruk: 16,3-17,5 kwh/100km
- Maks effekt, 258hk
- Maks Nm, 420
- Toppfart, km/t: 180
Design og i bruk
Det er ingen, verken ektefelle eller svigermor/svigerfar, som kommer til å ringe og rope over telefonen at bil-lånet er for stort. Det er nemlig ikke noe med designet som tilsier at den balanserer komfort og praktisk sportslighet som C40 gjør. Ikke for å være stygg, selv om det vil leses slik, så minner VolvoC40 meg om en forvokst men litt forvaklet designet Polestar 2. Hjulene er liksom ikke store nok for høyden på bilen, og fargen er like lite inspirerende som plasten som følger bilens underside. Dette gjelder i noe mindre grad for fronten der en fremoverlent Volvo-logo gjør seg kjent.
Annonse
Semi-elegant (beklager igjen), enkelt og robust vil jeg beskrive interiøret. Man får følelsen av varm selvtillit for at bilen, selv om den har få prosent igjen, vil lose deg hjem uten å måtte ringe til veihjelp. For all del, dette er ikke en Mercedes EQS, heller ikke rekkevidde-messig, men enkelheten gjør jobben med å ikke overbelaste sanseinntrykkene.
For de av oss som liker følelsen av å kjøre, og ikke trykke, gir dette den rette opplevelsen der Mercedes tidvis kan gi inntrykk av de prøver for hardt på å imponere med å presse frem sanseinntrykk. Det er ikke et krav. Kjørekomforten bør stå på egne ben
Dette gjenspeiles når man setter seg inn på sjåførsiden: det er ingenting som vil overrumple, og definitivt ingenting som vil sjokkere. Jeg liker det.
Det er den samme enkelheten Polestar går for. Her finner du det du trenger av plass til kaffekoppen/energi-drikken, og jeg liker at Volvo ikke har gjemt ladeputen så langt inn i at jeg knapt kan se den. Joda, det kunne vært to av dem, men slik er det.
En titt på rattet avslører heller ingen overraskelser og ikonene er lette å kjenne fatte med en gang man ser den. Venstre side styrer cruise control og fart med ekstra-knapper for avstand til bil foran, noe jeg setter pris på uten å måtte hente frem flere menyer.
Høyre knapperad på rattet styrer lyd og neste spor. Ikke fiks noe som fungererer er Volvos mantra på alle flater.
Det er en underdrivelse å påstå at de ikke har tenkt slikt med infotainment-systemet. Først ble jeg skuffet over at skjermen ikke tar opp tre meter. Den er også veldig avlang. Etter noen timer satte jeg pris på hvor enkelt det hele er bygget opp. Dette er “vanilla” Android om noe slikt finnes på en bil, med et flise-grensesnitt som prioriterer i forhold til hva som brukes hyppigst, men som aldri oppdateres så ofte at det er plagsomt.
Skuffelsen over mangel på trådløs CarPlay reddes nesten helt i mål av lyd-anlegget.
Betryggende cruise control
Utover at man må koble mobilen fysisk til bilen, og jeg mener det er vanskelig å forsvare på en 2024-modell, er infotainment-systemet der uten og klage, og uten å være “flashy” for å si det mildt. Det ser du jo.
Jeg må gi honnør til lydsystemet fra Harman/Kardon som er en av de beste, og da inkluderer jeg Mercedes sine veldig dyre biler. Surround-effekten er god selv når man spiller musikk, og hvor lite effekt-jålete musikken fremstilles med en i utgangspunktet jåle-funksjon setter jeg pris på.
Putter man ekstra penger i denne modellen som har enda litt mer enn standard-utgaven, er lydsystemet et soleklart signal på at man ikke har kastet pengene ut av vinduet om lyd-kvalitet er viktig.
Cruise kontrollen er god, men som alle andre merker jeg har testet er den litt for sen med akselerasjonen etter at bilen foran er borte. Det er også problemer med at cruise control-en ikke holder angitt, men er alltid noen km over eller under. Dette kan i verste fall medføre bot om man ikke er på vakt – den motor-bremser ikke nok i bakker.
Men “automatisk kjøring” føles tryggere enn Mercedes sin som jeg har klagd over tidligere: der Mercedes er for sen med å gire ned eller bremse ned når bilen foran stopper opp, så gir Volvo-en føreren sikkerheten om at alt går bra i god tid – dette selv om bilen foran ligger forholdsvis langt foran i en sving foran deg, vet C40 å senke farten.
Da jeg innledningsvis skrev jeg ikke hadde kjørt Volvo tidligere, men på en måte har likevel, er det fordi kjøre-opplevelsen er veldig lik Polestars, av naturlige grunner. Det er en morsom smidighet over manuell kjøring, kombinert med sikkerhetsegenskapene man forventer i en bil i dette pris-segmetet. Dette gjør total-opplevelsen fornøyelig uten at jeg for 100 gang skal gjenta “selvsikker.” Beklager.
Akselerasjonen er god i hastigheter under 80 km, men er som andre biler i dette segmentet en god del tregere når man kommer opp i fart.
Lade-observasjoner og maks-fart:
- På en 150 kW-lader lader den med 126 kW fra 18 prosent
- 18 til 43 prosent tok 10 minutter, og fra 18 prosent til fulladet tar 1 time og 30 minutter.
- Fra 60 prosent nedjusteres hastigheten til 106 kW og fra 70 prosent går hastigheten ytterligere ned til 48 kW.
- Med en annen lader klarte den 149 kW på 30-tallet, men fra 40 gikk hastigheten ned til 132 kW.
Konklusjon
Du tar ikke feil om du forestiller deg Volvo C40 som en forvokst Polestar 2 med Volvo-merkevare. Uansett betyr ikke det at du bør se andre steder om du trenger ekstra-plassen til Volvo og selvsikkerheten C40 leverer for hverdagskjøring.
Noen vil omtale det hele som traust og grått. Jeg vil ikke si du tar feil, bare at bilen ikke er for deg. Jeg ser, trolig som Volvo, at det er marked for biler der fokuset er en dempet opplevelse og at kjøringen skal være i fokus, kombinert med null overraskelser og at ting fungerer som man forventer. Dette inkluderer en god balanse mellom fysiske knapper og en infotainment-skjerm som gjør alt for ikke å være der.
Enkelheten har en ro over seg som får sjåføren til å stole på alle deler av kjøre-opplevelsen, samtidig som man kan enkelt kan handle den uten å flashe at man har brukt litt over 600 000 kroner.
Annonse
