Nintendo har endelig lansert et nytt tilskudd til 2D-delen av Super Mario-serien. Forrige gang var i 2019 da Super Mario Maker 2 ble gitt ut til Nintendo Switch. Nå, i etterkant av Super Mario-filmen, har vi altså fått Super Mario Bros. Wonder. Spørsmålet er; hvordan er spillet sammenliknet med tidligere spill i serien?
Snart 40 år siden første spill i serien
Innledningsvis, for de som ikke er kjent med serien, så er det snakk om et 2D-plattformspill. Det første spillet i serien ble gitt ut i 1985 (1987 i Europa). Med andre ord det snakk om en serie med i underkant av 40 år historie bak seg.
Som med tidligere spill i serien, så er ikke innsatsen lagt på historiefortellingen – for historien i dette spillet er like tynn som alltid. Bowser og Bowser Jr. er spillets hovedskurker, og de har i dette spillet lagt sine klamme hender over “Flower Kingdom” og dets blomsteraktige innbyggere.
Da Peach (og Daisy) er spillbare karakterer, går dette spillet naturligvis ikke ut på å redde noen av disse. I stedet skal du altså redde Blomsterriket. For å gjøre dette må du rundt om i Blomsterriket og samle såkalte “Wonder seeds”. Etter at du har gjort dette, vil du kunne ta spillets hovedskurk.
Annonse
Flere typer brett
Spillet består av mange forskjellige brett fordelt på flere forskjellige verdener. Her har man klassiske verdener med temaer som blant annet ørken, vinterland, vannparadis og flammesprutende lavaverdener. Alt er presentert på en fargerik og oversiktlig måte – slik det pleier å være.
I tillegg til de “normale” brettene – der man i utgangspunktet bare skal holde seg unna fiender og komme seg i mål – har man i dette spillet noen brett med spesielle utfordringer. Enkelte brett krever for eksempel at man må komme seg i mål innen en viss tid, mens andre brett ber spilleren om å finne fem skjulte mynter.
Forbedre ferdighetene til karakteren din
Utover dette har man også brett som byr på merkeutfordringer (Badge challenges). En av nyvinningene som dette spillet byr på, er at man kan bruke såkalte merker (Badges). Disse gir karakteren spesielle eller forbedrede ferdigheter, men man kan imidlertid bare ha en aktivert om gangen.
Eksempelvis kan man aktivere et merke som gjør at man løper fortere, eller man kan bruke et merke som gjør at man hopper høyere. For å få tak i disse merkene, må man blant annet klare disse merkeutfordringene. Jeg synes at blandingen av vanlige brett, og brett med utfordringer, er en fin måte å gjøre spillopplevelsen litt mer variert på.
Spillets mange forskjellige brett er fargerike og fremstår godt designet. De er krydret med både klassiske og nye typer fiender. De som har spilt tidligere spill i serien vil raskt føle seg hjemme her.
Livligere animasjoner
Det som er litt nytt og annerledes sammenliknet med tidligere spill i serien, er at man denne gangen har lagt mer arbeid i karakterenes animasjoner. Dette gjelder både de spillbare og ikke-spillbare karakterene.
Muligens har Nintendo latt seg inspirere litt av Super Mario-filmen fra tidligere i år. En ting er i alle fall sikkert, og det er at animasjonsdetaljene gir spillet en mye mer levende “flair”.
Nye power-ups
Noe som er helt nytt, er at alle normale brett har en helt ny type power-up kalt for Wonder Flower. Når spilleren får tak i denne, gjøres det betydelige endringer i brettet og/eller i spillkarakteren.
Noen ganger gjøres du blant annet om til en slimboble, andre ganger blir brettenes mange forskjellige rør gjort levende og samtidig kan det være at fiendene plutselig begynner å synge a cappella. Absurditeten som følger hver gang man får tak i en Wonder Flower er – i mine øyne – utrolig artig, og gjør det verdt den lille ekstrainnsatsen det er å finne disse på alle brettene.
Wonder Flower er imidlertid ikke den eneste nye power-upen spillet har å by på. Du vil også finne power-ups som gjør spillkarakteren til en elefant, en som gjør at spillkarakteren kan lage bobler (som spilleren kan hoppe på) og en annen som gjør at spillkarakteren kan drille seg ned i bakken og komme seg til ellers stengte områder.
Musikk krydret med nostalgi
Apropos a cappella og sang. Spillet har en god blanding av gamle og nye låter. De som har spilt tidligere spill i serien vil nok oppleve flere nostalgiske “kick” som følge av musikken i Super Mario Bros. Wonder.
Musikken i seg selv er nok ikke like god som i Super Mario Galaxy. Der var musikken riktignok uovertruffent god. Det skal likevel presiseres at musikken i Wonder er flere hakk over hva som har vært tilfelle i tidligere spill i 2D-serien av Super Mario-spill.
Like artig alene som sammen med andre
Super Mario Bros. Wonder spilles like bra alene som sammen med andre. Spillet støtter opptil fire spillere samtidig. Fire spillere kan imidlertid fort bli kaotisk, men det er nok også noe av poenget.
Nytt av i år, er at spillet også har noe online-funksjonalitet. Du kan koble til Internett, og du vil deretter kunne se andre spillere på kartet. Noen ganger vil du også se skygger av andre spillere på brettene du spiller. Dersom du mot formodning dør på et brett der andre spiller, blir du forvandlet til et spøkelse som kan sveve rundt i noen sekunder. Dersom en av de andre spillerne kommer borti deg før tiden er ute, redder de deg tilbake til spillet – slik at du slipper å rykke tilbake til siste checkpoint.
Utover at man kan hjelpe hverandre direkte som nevnt over, kan man også legge igjen såkalte “standees” rundt om på brettene. Dette er i praksis en slags pappfigurer som andre spillere kan se og nyttiggjøre seg av. Disse fungerer blant annet som checkpoints for andre spillere, og disse kan også brukes for å redde seg selv tilbake fra å dø – ved at man som spøkelse svever til disse i stedet for til en annen spiller.
Når man hjelper andre spillere – og kommer seg til slutten av banene samtidig som andre spillere – får man såkalte hjertepoeng. Det synes ikke å være noe hjertepoengene kan veksles inn i, men det er jo alltids kjekt å være til hjelp.
Kunne gjerne vært litt vanskeligere
For hjelp kan på enkelte brett være veldig greit å ha. Det er ingen tvil om at det er stor variasjon i vanskelighetsgrad mellom brettene. Vanskelighetsgraden er trossalt angitt på hvert eneste brett. Jevnt over synes jeg at spillet har en akseptabel vanskelighetsgrad.
Som “plattformerveteran” vil jeg likevel si at spillet kanskje er på den enklere siden. Det har nok også noe med målgruppen å gjøre. Jeg synes Nintendo har balansert kravet til overkommelighet og utfordring på en god nok måte, men jeg hadde gjerne sett flere ekstra vanskelige brett. For spillet byr faktisk på en verden der brettene har ekstra høy vanskelighetsgrad. For min del, var disse de aller gøyeste brettene.
Nintendo har styring på kontrollen
Det er også på de aller vanskeligste brettene at man ser hvilken stålkontroll Nintendo har på plattformspill. Ikke en eneste gang følte jeg at jeg kunne skylde på kontrollen, eller brettdesignet, for at jeg (i de fleste tilfeller som Yoshi) døde.
Alt sett under ett, herunder brettdesign, musikk, flerspillermuligheter, nyvinninger og mer, er det klart for meg at Super Mario Bros. Wonder er nok et fantastisk tilskudd i Super Mario-serien.
Annonse
