Spillet starter på Planet Popstar der Dream Land, altså verdenen der Kirby bor, blir slukt opp av et hull og havner i det som i spillet er kalt «the New World». Her oppdager Kirby at Waddle Dees, altså innbyggere i Dream Land, blir kidnappet av hundeaktige monstre, og det er selvsagt Kirbys oppgave å redde dem.
Kirby oppdager også at Waddle Dee Town har blitt slukt og havnet i den nye verdenen, men byen er helt ødelagt. Ved å redde Waddle Dees vil Kirby kunne bygge opp byen igjen, samt finne ut av hvem det er som står bak alle ødeleggelsene.
Dette er i korte trekk introen til spillet, og jeg skal ikke så noe nærmere inn på den – som for øvrig er veldig enkel – i frykt for å avsløre for mye.
Ikke mer 2.5D
I motsetning til det forrige spillet i serien, Kirby Star Allies, som var et sidescrolling 3D-spill, er dette et «ordinært» 3D-spill. Dette er noe som gjør spillet merkbart mer interessant for meg, da jeg verken var fan av Kirby Star Allies eller Rainbow Curse og Epic Yarn.
Annonse
Kirby har de samme egenskapene som i tidligere spill i serien. Han kan sluke fiender for så å overta ferdighetene deres. Dette kan for eksempel være å spy ut ild, slå med sverd, blåse ut is, kaste bomber også videre. Det som er nytt, er at man også kan oppgradere disse ferdighetene.
Finn oppgraderinger
Om man finner patentet til oppgraderingen, kan man ta med dette til verkstedet i Waddle Dee Town. Da vil man automatisk få den oppgraderte versjonen, når man neste gang sluker en fiende med den grunnleggende ferdigheten. Hvis man for eksempel velger å oppgradere ild-versjonen, vil man etter oppgraderingen kunne spy ut magma – noe som for øvrig gjør merkbart mer skade enn ild.
Kirby tar en munnfull
En nyhet hva Kirbys egenskaper angår, er det som kalles for «Mouthful Mode». Det er denne egenskapen som forut for lanseringen har vært markedsført hardest. Kirby kan nå sluke betydelig større gjenstander og bruke disse slik det passer Kirby.
Blant annet er det mulig å sluke biler for så å kjøre dem, eller en brusautomat for å skyte ut brusbokser. Utviklerne har brukt denne nyvinningen godt, og det har gitt spillet en forfriskende vri sammenliknet med tidligere spill i serien.
Fargerik grafikk
Når man spiller gjennom Kirby and the Forgotten Land oppdager man fort at dette er et spill som passer konsollen perfekt. Fargerike baner med like fargerike karakterer. Oppskriften er gjenkjennelig fra spill som for eksempel Super Mario Odyssey.
Man har også brukt noe som minner om en slags tilt-shift blur-effekt for å fremheve det som er i fokus, og for å vaske ut bak- og forgrunnen. Dette passer stilen i spillet godt, men jeg mistenker at dette også kan være gjort for å spare ressurser.
Fiender i bakgrunnen beveger seg ellers ikke like «flytende» som de som er i nærheten av spilleren, og dette er gjort såpass åpenbart at det er vanskelig å gi kritikk for det. Det påvirker ikke spillgleden i nevneverdig grad, og om det er dette som skal til for å unngå lugging i spillet, så synes jeg det er helt innenfor.
Mange varierte baner
Det er i dette spillet ellers gjort godt arbeid med de forskjellige banene. Variasjonen er stor, og banene er fordelt i forskjellige «delverdener» med forskjellige temaer. Gressletter, isverdener, sandverdener, byverdener – her er det litt av hvert, og man går ikke lei. Noen baner er mer fargerike enn andre, men man opplever sjeldent at banene er trauste og kjedelige.
Banene i spillet er også lagt opp slik at de inviterer til utforskning. Det er strødd om med hint på banene som leder til forskjellige hemmeligheter. Dette være seg skjulte Waddle Dees og samlegjenstander. Noen ganger må man samle opp andunger for å få en ekstra Waddle Dee, andre ganger må man rive ned X antall plakater, finne hemmelige rom, eller klare små minispill.
På slutten av hvert brett vil man alltid finne tre Waddle Dees samlet i et bur, men det er alltid en nærmere angitt mengde hemmelige Waddle Dees som kan spores opp. Hvis man ikke fant alle de hemmelige Waddle Deene på første forsøk, vil man få et hint om hvordan man kan finne en av disse. På den måten inviteres spilleren til å spille gjennom banen på nytt, og det øker jo gjenspillingsverdien – noe som klart nok er positivt.
Litt for enkle bosser
Hver delverden avsluttes med en slags boss. Etter min mening er ikke bossene spesielt vanskelige i seg selv, men for å få enkelte av de hemmelige Waddle Deene, må man beseire bossene på spesifikke måter. Dette kan for eksempel være å ikke ta skade i det hele tatt, eller å skade bossene med bestemte angrep.
En ting som er negativt med spillet er minibossene. Disse blir til en viss grad resirkulert gjennom spillets gang, og det er litt synd, for spillet oppleves dermed unødvendige repetitivt. En annen ting som er litt negativt, og som jeg har vært inne på, er at spillets vanskelighetsgrad med fordel kunne vært skrudd noe opp. Ja, det finnes noen vanskeligere segmenter, men jevnt over kunne spillet gjerne vært mer utfordrende. På den annen side er dette fordelaktig for helt ferske gamere. Dette opplevdes imidlertid kun som et mindre problem.
God kontroller og oversiktlige menyer
En svært positiv ting ved spillet er at kontrollen er bunnsolid. Jeg følte aldri at kontrollen var skyld i at Kirby fikk juling. Videre opplevde jeg heller aldri at kameraet var skyld i at jeg bommet på plattformer eller fiender. Man blir dermed aldri utsatt for unødvendig frustrasjon – noe som fort kan være drepende for spillgleden.
Spillet er ellers presentert på en oversiktlig og grei måte. Det er lett å navigere mellom de forskjellige banene, og menyene er så simple at det er umulig å gå seg vill i dem.
Spill sammen med en venn
Til stor glede for dem som har småsøsken, samboere, venner, eller andre man gjerne spiller sammen med, er det i dette spillet en tospillermodus. Spiller nummer to tar da kontroll over en Bandana Waddle Dee, og vil da kjempe side om side med Kirby. Det er imidlertid Kirby som styrer showet, og kameraet vil alltid følge Kirby. Det vil si at om spiller to går ut av synsfeltet, vil spilleren bli kastet tilbake til Kirby.
Bandana Waddle Dee kan heller ikke sluke fiender, så spiller to vil få en noe mer avspist spillopplevelse. I stedet for å sluke fiendene, bruker Bandana Waddle Dee et spyd for å karnøfle dem.
En annen ting som er verdt å nevne, er at spillet som allerede er enkelt, blir enda enklere når man er to spillere. Dette er spesielt merkbart når man kjemper mot bosser. Disse vil som hovedregel fokusere angrepene sine mot Kirby – slik at Bandana Waddle Dee tilnærmet kan banke løs på bossene uten noen form for risiko.
Grei musikk, men…
Kirby-spillene har erfaringsmessig bydd på svært god musikk, men dessverre er musikken et av de minst minneverdige sidene ved Kirby and the Forgotten Land. Musikken er ikke dårlig, men den mangler prikken over i-en som gjør den til «Gourmet Race» eller «Frozen Hillside» – som for Kirby-fans er ganske kjente melodier. Lydmessig er spillet helt gjennomsnittlig, og utviklerne har tatt i bruk lyder som har hengt ved Kirby-spillene helt siden Kirby’s Dream Land fra tidlig 90-tall. Kort sagt kan man si at utviklerne har brukt lydbiblioteket som en nostalgikrydderbøsse – med godt resultat.
Alt det jeg har nevnt ovenfor er pakket inn i et spill som er akkurat passe langt. Hvor mye innsats man velger å legge i hver bane er opp til den enkelte spiller. Spillere som ønsker å oppdage og samle alt har en hel del ting å gjøre i Kirby and the Forgotten Land. Samtidig er dette spillet også for dem som vil ha rask og enkel moro. Det er lett å plukke opp spillet for å ta et par baner, for så å legge det fra seg igjen.
Annonse
