“Final Fantasy VII Rebirth” er den ultimate utgaven av spillet til Playstation, først lansert i 1997.
Introduksjon
For å gjøre det ekstra komplisert for alle utenforstående til universet, så er dette en oppfølger til “Final Fantasy VII Remake” som ble lansert i april 2020, den gangen naturligvis til Playstation 4. Dette er altså en oppusset utgave av en oppusset utgave av et action-eventyr fra 1997! Som ny til serien, som jeg var da jeg anmeldte “Like a Dragon: Infinite Wealth” i februar, beveger jeg meg igjen ut på glattisen – 2024 er året for sjanser.
“Here goes nothing,” som det heter..
Dialog for fansen
I likhet med Dragon-spillet jeg nettopp nevnte, er Final Fantasy-serien klassisk japansk på den måten at de vet å smelte sammen mange ulike verdener og lage god suppe av det (minus dildoene.) Her finner vi maskuline (i personligheten) manne-karakterer med langt og dandert hår og søte jenter med fnisete stemme som forventet, det hele toppet av, blant annet, med en tilfeldig cowboy-amerikaner med stor mage og skjegg på en gård ute i en grønn ørken. Det skal altså ikke stå på variasjonen, og det gjør det heller ikke:
Annonse
Spillet tar det veldig rolig i starten med en lenger enn snittet lang prolog. Deretter følger en møysommelig historie-gjennomgang med lange cutscenes og til tider alt for mye dialog. Det er her jeg aner man må være ekstra-interessert i Final Fantasy-universet for å få mer glede av det enn jeg gjorde. Det er for få smakebiter som får meg til å lure på hva som skjuler seg bak neste sving. Dette ser uansett ut til å stemme, da jeg har lest at andre anmeldere også fant det vanskelig å hoppe inn i dette spillet uten erfaring fra andre titler i serien. Jeg ville bare bekrefte det bare ikke var meg. Takk, det er ikke alltid jeg føler meg mindre dum.
Det gir derfor ikke mening for meg å slakte historien bare fordi jeg ikke skjønner helt det som har skjedd før ned i den minste detalj, men jeg må kunne si at dialogen kunne vært piffet opp litt mer. Det er voldsomt som man går rundt grøten, og det er ikke alltid man ender på et poeng.
En åpen action-verden i sanntid
Det er godt mulig det er fordi Square Enix ikke ønsker at yngre spillere skal få med seg alt, i så fall styrkes den tesen av våpen-opplæringen som også tar ting veeeldig sakte for oss som har spilt et par, tre, fire, fem, seks spill siden 1989. Ditto for giga-kyllingen man hopper på, og kan kalle frem når man ønsker det. Og man vil trenge det. For selv om man ikke kan tro det grunnet den trege introen, er dette et vaske-ekte åpen-verden-spill, og man vil ønske å spise opp milene uten å måtte traske.
Er dette et strengt RPG-spill med turn-baserte kamper? Nei, og jeg er glad for det faktum. Spillet byr på kjapp-action i sanntid, krydret med “synergy”-ferdigheter. Når man treffer fienden bygges det såkalte ATB-nivået (“Active Time Battle”) opp slik at man kan kaste ut magi, alt ulikt i forhold til hvilken karakter man spiller som. Det er også viktig å vite hva fienden er ekstra utsatt for – treffer man en ekstra farlig tøffing mange ganger, bygges det opp muligheter til kjapt å utmanøvrere dem. Timing er viktig, selv om spillet i hovedsak er sanntids-fokusert.
Apropos karakterene bygger man bånd med dem og man linkes til historien på den måten, det er ikke viktig bare for å bygge forhold til personlighetene, noe spillet dytter spesielt frem, men også fordi personlighetene er gode på ulike ting, som nærkamp og avstands-angrep. Det er viktig å lære seg styrkene til hver av dem å kjenne, spesielt etter hvert som spillet utfolder seg.
I forbindelse med grafikken er den som jeg hadde forventet, og som man kan forvente, av et åpen-verden-spill når det kommer til detaljnivå. Når det er sagt er det et større ankepunkt: når man spiller med ytelsesmodus aktivert, for flere FPS, er grafikken alt for uklar. Spesielt på avstand er verdenen rett og slett tåkete. Du kan selvsagt spille med låst 4K-oppløsning, men da må du ta til takke med 30 FPS, og det klarer jeg ikke.
Utviklerne har lovet en oppdatering, men innen vi får se forbedringene kan jeg ikke ta utgangspunkt i noe annet enn hva jeg opplevde da jeg testet. Uansett er håpet der at verdenen blir skarpere, for det høres ut som dette i hovedsak er et oppløsningsproblem.
Konklusjon
Jeg har anmeldt spillet som en komplett “n00b” i universet, så det er bare å fyre løs i kommentarfeltet: ja, jeg er skyldig. På mange måter tok jeg på meg anmelder-hatten nettopp fordi jeg aldri har prøvd meg på FF før. Resultatet er at er skyldig i å ikke kjenne historien fra før av, men fordelen er at jeg uavhengig kan mene noe om dialogen som jeg mener det kunne vært mer futt i. Der spillet drar deg inn er koblingen til personlighetene, selv om de kanskje ikke treffer meg og gjør meg hodestups forelsket.
Kamp-systemet er en helt OK blanding av hektisk sanntid-action iblandet mulighet til å ta en liten pause og finne ut fra hvilken vinkel man angriper mest effektivt. Når man kombinerer et ganske dypt personlighetsgalleri med en sprudlende åpen verden, mye dialog og mulighet til å forme sine egne kamper, er dette det definitive slengkysset til fansen.
Annonse
