Jeg har kastet meg inn i en spill-nisje jeg ikke hadde peil på. Det er jeg av flere måter glad for.
Introduksjon
For det åttende spillet i spill-serien tidligere kjent som Yakuza, Like a Dragon, er et japansk tur-basert RPG-spill. Det høres nøyaktig ut som et spill jeg ikke har peiling på. Men jeg har hørt om serien fra Ryu ga Gotoku Studio, og prøvde meg faktisk på “Like a Dragon Gaiden: The Man Who Erased His Name” da det entret Xbox Game Pass, men av flere grunner fikk jeg ikke tid. Da jeg noen uker senere ble tilbudt å teste det nyeste spillet (de pøser på!) måtte jeg bare slå til, mest fordi jeg var nysgjerrig.
Design og historie
Nei, ikke design som i former, men som i gameplay! Som allerede nevnt er spillet tur-basert, men det er lett å komme i gang om spillformen skulle skremme deg og du foretrekker Call of Duty. Om du kommer til å få samme type adrenalin-rush du finner i CoD, det kan jeg dog ikke garantere. Fiendene er enkle å kverke i starten, og man får mer enn nok hjelp mens man spiller de innledende minuttene. Men man merker fort etter et par timer at vanskelighetsgraden strammes til, men utviklerne holder tunga i munnen og klarer å holde balansen. Man har dessuten få spesial-knep og det er lett å forholde seg til området man beiner rundt i, hva man må gjøre – man har en hånd å holde i.
En japansk hånd.
Annonse
Hva mener jeg med det? At spillet er herlig og merkelig på den absurde-men-noen-ganger-historie-drevne-måten japanske spill kan være. Ok, det er egentlig bare noe jeg fant opp da jeg ikke vet om andre spill kobler japansk galskap popkultur og et “seriøst” manus som dette spillet gjør, men jeg har en følelse av at samtlige spill i serien er laget med de samme ingredisenene der kokken har spist annen sopp enn den man (vanligvis) putter i maten.
Det mest oppsiktsvekkende med spillet er hvordan det sømløst hopper fra å slå noen til døde med en gigantisk dildo, til et John Woo-inspirert action-manus der personlighetene plutselig er følelsesmessige fler-dimensjonale på en måte som får en til å ønske å fortsette.
Gameplay
Jeg finner det nærmest mirakuløst at det er spillets historie som drev meg frem, og ikke spillbarheten. Her må jeg nok være litt mer ærlig, for tur-baserte spill har aldri vært min favoritt, men jeg likte det langt bedre enn jeg hadde trodd. Årsaken er to delt 1) det er åpenbare komiske elementer som allerede nevnt, og 2) det er sanntids-triks som er viktige.
Spillet er nemlig ikke helt “låst” ned som tur-baserte spill tradisjonelt sett er, altså der maskinens kalkuleringer i bakgrunnen og en god del flaks eller uflaks spiller inn, men fordi man bør plassere seg selv strategisk i forhold til angreps- og spesial-triks strategi, og en sirkel rundt den aktuelle karakteren sin tur. Om fienden er innenfor din egen sirkel, og du angriper, så tar fienden mer skade.
Konklusjon
“Like a Dragon: Infinite Wealth” har en meget god historie. Manuset er flott, skuespillet fikk meg flere ganger til å le høyt, og kampsystemet er bedre enn jeg hadde forestilt meg. Likevel forblir spillet i en nisje der det er en stor fordel at man fra før av liker tur-baserte-spill. Det er nok kvalitet i nok ledd her til at man ikke må elske dem, og dette spillet er en flott introduksjon i så måte. Er du interessert i japansk popkultur og ser etter gode historier som drar deg inn og frem like mye som selve spillingen er dette også to punkter som taler for Ryu ga Gotoku Studio nyeste.
Annonse
