I Marvel’s Spider-Man 2 møter vi både den titulære Spider-Man og Miles Morales i et herlig sammensurium av edderkoppben. Denne oppfølgeren har store sko å fylle etter det kritikerroste første spillet, men med dobbelt så mye edderkopp, blir vel spillet dobbelt så bra. Eller?
Som forgjengeren kommer spillet i første omgang bare til Playstation, og 20. oktober er datoen hvis du er interessert.
Friendly Neighboorhood Spider-Man
I min barndom var det tre superhelter som satt øverst på tronen. Dette var en tid før Marvel sitt cinematiske univers tok verden med storm og drev karakterene som Iron Man, Thor og Captain America virkelig frem i lyset. De tre store heltene på den tiden var Superman, Batman, og Spider-Man. Mye har skjedd siden da, men når jeg tenker på superhelter er det de tre som jeg først ser for meg.
Alle tre har sine styrker og svakheter og er på sine egne måter unike. Superman er karakteren som alltid redder dagen uansett hva som møter han. Helt skuddsikker, med evnen til å fly og å skyte laser ut av øynene er det få som kan hamle opp med han. Med den ikoniske S-en godt gjemt under skjorta trer han inn i rollen som Clark Kent. Her er han den perfekte mann — snill, smart, og hjelpsom. Batman har en litt annen karakter med sine dype barndomstraumer han best uttrykker ved å banke kriminelle helseløse. Selv om det ikke alltid virker som det, er han et vanlig menneske på innsiden. Men man ser han sjelden i andre roller enn som Batman.
Annonse
Sist men ikke minst er Spider-Man. Gutten som ble bitt av en radioaktiv edderkopp og kastet inn i rollen som kriminalbekjempende helt. Det som Superman og Batman har til felles er at de lett blir noe urørlige. Det er vanskelig å relatere til et romvesen som flyr rundt og er tilnærmet udødelig, eller en milliardær med kjelleren full av leketøy. Spider-Man derimot er bare en vanlig gutt. Han hadde litt (u)flaks en dag og plutselig kunne han gå på vegger og løfte biler.
Dette er kanskje den største styrken Spider-Man har. Han er “en av oss”. En karakter det er lett å se seg selv i, og som har flere problemer enn bare de som omhandler verdensødeleggende katastrofer. Siden begynnelsen av 2000-tallet har vi hatt tre versjoner av historien til Peter Parker. I tillegg dukket også Miles Morales opp i edderkoppdrakten. Et gjennomgående tema i filmene er balansegangen mellom drakten og det vanlige livet. Hvordan holde identiteten skjult, hvordan ha et normalt liv.
Marvel’s Spider-Man 2 viderebringer dette og skaper en historie som er både engasjerende og interessant. I spillet er du ikke bare en superhelt som svinger rundt i New York og bekjemper kriminalitet. Du er Miles Morales, elev, og Peter Parker, ikke helt arbeidsledig, og du bytter mellom dem i tide og utide siden begge har sine egne historier samtidig som de møtes for å slåss mot de verste fiendene og hjelpe hverandre.
Insomniac Games gjør en god jobb med hvor naturlig alt føles. Som tidligere nevnt er Spider-Man den relaterbare superhelten, han med begge føttene godt plantet på bakken. Dette kommer godt frem i historien. Begge Spider-Mennene (Spider-Manene?) må hanskes med de problemene som hverdagen byr på. Det er i tillegg forfriskende å se inklusivitet i populærmedia gjort på en smakfull måte. Miles er av en flerkulturell bakgrunn, men det er ikke kjernen i hvem han er. Samtidig har han en døv venn, men det gjøres ikke noe poeng ut av. Ser man på Spider-Man i forhold til resten av Marvel-universet, er det nok en god ting at det er Sony som eier Spider-Man og ikke Disney.
Slenger seg fra tre til halv fire
Det er en vanskelig balansegang å skulle pakke det som nesten er to forskjellige spill inn i ett og samme spill. Men kanskje det er litt av poenget? Når den røde tråden gjennom historien er nettopp en balansegang mellom det å være superhelt og det å være et vanlig menneske, kan det tenkes at Insomniac Games vil at det skal føles litt masete å spille. Mellom historiedelene er det fritt frem å slenge seg rundt i byen, men det er et nesten konstant styr med ting å gjøre. Enten er det noen kriminelle som behøver deng, eller så er det noe som må tas bilde av. Kanskje er det noen deler til drakten som må samles. Så kommer de mer involverte sideoppdragene på toppen av det hele. Og enda flere kjeltringer som behøver pryl.
Til tider kan det bli litt mye, og det kan selvfølgelig også være grunnen til at det virker som utviklerne har vært litt late på noen områder. Rent spillmekanisk er det ingenting negativt å påpeke, men det blir noe enfoldig å slå løs på de samme fiendene om igjen og om igjen. Ikke bare oppfører de seg identisk, men de ser identiske ut også. Så rart som det kan høres ut, er slåssingen aldri høydepunktet. Å slå, dukke unna og skyte litt spindelvev kan bare bli så engasjerende, selv med en rekke evner å bruke. Dette forsterkes av hvordan spillet sliter med å moderere seg. Enten er det ingen fiender, ellers å er det alt for mange.
Å svinge seg rundt i byen, å navigere ved hjelp av spindelvevet, er der moroa er. Uansett om det er snakk om å svinge flere kilometer til det neste punktet på lista eller sette opp nett over fiendene for å kunne ta dem ut uten å bli sett, vekker dette det indre barnet i meg som drømte om å få slike superkrefter. Dette gjøres bedre ved at det ikke kreves noen spesielle ferdigheter for å kontrollere karakteren.
Det er ikke spilleren sin fingernemhet som er avgjørende for hvordan det er å navigere rundt i byen. Så lenge du klarer å trykke på triggeren, skytes spindelvevet ut og fester seg. Slenger du deg inn i en bygning gjør ikke det noe. Du bare bytter fra svinging til løping opp veggen. I kamp er det relativt likt. Det er tydelig hver gang du bør dukke unna et angrep eller blokkere — naturligvis takket være edderkoppsansene. Graden av vanskelighet kommer derfor av mengden fiender. Å benytte seg av omgivelsene er heller ikke vanskeligere enn å peke og klikke.
Dette er noe Insomniac Games nok har prioritert høyt også, for det er enkelt sagt en utrolig god opplevelse å styre den valgte edderkoppmannen. Spider-Man er som en forlengelse av deg selv der han slenger seg rundt. Både i kamp og i flukt er det deilig å spille. Spesielt merkes dette på overgangene mellom spillingen og filmsekvensene. Du hopper bokstavelig talt rett inn i dem og ut igjen som om filmsekvensene var en del av spillingen.
Slåssingen og selve “superheltingen” fremstår derfor som sekundært i det store bildet. Selv om det er en åpen verden er historien helt lineær. Slåssingen er helt ok, men blir fort repeterende. Det er de personlige problemene og livet uten masken som er det mest interessante. Å hjelpe en elev med å invitere kjæresten på skoleballet er morsommere enn å slå (nesten) i hjel generisk slemming nummer ørten.
Insomniac Games klarer altså ikke helt å ro i land de mange sidene ved Spider-Man sin tilværelse.
Annonse
