Den Playstation-eksklusive spillserien Uncharted har siden 2007 vært grunn nok alene til å handle Playstation. Nå har tiden kommet for å konkludere med Uncharted 4: A Thief’s End.
En verden man suges inn i
Kan det siste spillet leve opp til de store forventningene? Ikke bare er det siste spillet i serien, men det er det første på langt kraftigere Playstation 4.
Styrkene til spillet er enda lettere å legge merke til denne gang (for en grafikk), men det samme er også svakhetene (spill-mekanismene har stått stille), men la oss få det overstått med en gang: Uncharted 4 er veldig vakkert.
Ikke nok med det, men bildeoppdateringen er svært myk – vi opplevde kun et par ganger å legge merke til noe under 30 FPS. Det er ingen overraskelse: Naughty Dog kan Playstation-maskinvaren som ingen andre.
Annonse
Litt mer åpent
Samtidig som grafikken og «art direction» er svimlende god, kan mye av verdenen skytes og sprenges til fillebiter samtidig som man har noe større frihet enn tidligere.
Det er flere veier å velge mellom, og man kan slenge seg utfor store stup etter at man har festet tauet sitt i noe. Det er enda mer Indiana Jones-vibes denne gang.
Fienden denne gang, er et selskap kalt Shoreline og to personer Drake har et dårlig forhold til. AI-en er anonym og kjedelig, samtidig som skytinga er ganske kjip (mer om det under).
Fokuset i siste spill er i stedet forholdet mellom Nathan, kona Elena samt broren som til stadighet roter seg bort i problemer.
Der har de noe til felles, men det er atter en gang Nathan som seiler opp som helten, selvsagt.
Spillbarheten
Nærkampene er bedre denne gang, men det faktum at det ofte er mange fiender mot Drake og Co., skal man være forsiktig med å starte en pøbb-lignende slåsskamp, i hvert fall om man er i åpent landskap.
Apropos å gjemme seg: det er sniking i firern også. Dette har aldri vært grunnen til at jeg har spilt Uncharted-spillene, for å si det forsiktig. Det skal nesten ingenting til før man blir oppdaget, og oppdager en fiende deg så er hele teamet hans på deg på sekundet. Plagsomt. Det føles til og med urettferdig til tider.
Også fordi fiendene dukker mystisk opp nesten helt tilfeldig bak deg og på sidene.
Det eneste positive vi kan si om skytinga er at det later til å være mindre av det. Muligens har Naughty Dog skjønt at mekanikken ikke er like god som konkurrentene, blant annet Tomb Raider-omstarten, og på den måten reddet inn spillet med mer Tarzan-akrobatikk og mer storyline. Grafikken, skuspiullerne og animasjonene er nemlig gode nok til å underholde oss som en film ville ha gjort (og jada, filmen kommer sommeren neste år).
Anmeldelsen fortsetter under bildene.
Det er minst like vakkert som du tror.
Konklusjon
Samtidig som spillet er langt ifra originalt hva angår spillbarhet og historie, er slutten vemodig likevel, spesielt for oss som har vært med på eventyrene helt siden 2007.
Vi kommer til å savne Nathan, Victor «Sully» Sullivan og Elena Fisher mer enn noen andre spillkarakterer, til tross for at deler av spillet er litt uinspirert. Det er litt av en prestasjon i seg selv.
Karakter: 8 av 10.
Testet: enspiller.
+ Nesten umulig pent – det lekreste spillet på markedet
+ Gode og sjarmerende skuespillere
+ Større og mer åpent – det er moro å slenge seg rundt
+ Bra brett-design
+ Fantastiske action-sekvenser
– Plagsomt cover-system gjør ikke alltid det du ber om
– Lite tilfredsstillende skyting
– Kjip AI
– Langt ifra en original historie
[prisguide id=”196742″]
Annonse
