Mye å leve opp til – “Rise of the Ronin”

Rise of the Ronin er etterlengtet fordi det kommer fra japanske Team Ninja som står bak Dead or Alive, Ninja Gaiden, NiOH og Wo Long: Fallen Dynasty.

Introduksjon

Studioet er derfor for velkjente vetaraner å regne, men de ikke tradisjonelt laget spill i segmentet “Rise of the Ronin,” befinner seg i, et åpen-verden-spill i et marked der det kun er AAA-prosjekter som tør å bevege seg ut i sjangeren, der unntaket er maskin-genererte verdener. Indie-studioer er kjente med suksess i dette markedet. Nioh er nærme, et spill som høstet gode kritiker-anmeldelser.

Yokohama er settingen til Rise of the Ronin. Byen er en eksotisk smeltedigel av tradisjonelle elementer og vestlig påvirkning.

Playstation/Team Ninja

Rise of the Ronin har historiedrev der Demons Souls og Dark Souls-gameplay smelter med Ghost of Tsushima. Dette, med litt Assassins Creed på topp, og man kjapp-oppsummerer Rise of the Ronin som fortsetter en trend med japansk kriger-kunst etter flere år med Vikinger.

Spillbarhet

Du vil fort kjenne deg igjen etter en innledende runde der du får lære det grunnleggende. Det er en nødvendig og praktisk introduksjon til en større verden som åpner seg senere. Jeg kan ikke annet enn å beklage, men jeg må nevne Dark Souls “og det andre spillet jeg ikke gidder nevne igjen”-spillbarheten som skinner gjennom. Det er nær sagt ingen annen følelse man får når man beveger seg til og fra fienden med taktiske reaksjoner basert på fiende-animasjoner, iblandet korrekt timing på hopp og unna-rulling. Som andre spill i serien skrus vanskelighetsgraden seg opp ganske kjapt, om enn noe saktere enn spill med samme grunnleggende gameplay-system. Team Ninja lurte meg, som denne type spill har for vane å gjøre, til å tro jeg hadde talent. Man vil fort måtte svelge stoltheten over at man plutselig dør hyppigere enn i starten, om ikke kan spillet knuse viljen din til å fortsette.

Du får tidlig tilgang til en hest.

Kryddderet er at man spiller sammen med en spiller-styrt karakter som også veves inn i historier. Når man aktiverer slike oppdrag i verdenen, kan man kjapp-bytte mellom dem begge og på den måten utnytte at en karakter blir angrepet, for så hurtig å bytte til hovedpersonen som kan angripe bakfra, f.eks. med et spesial-angrep. Hold inn R2 og man kan kominere med de andre knappen for å utføre en rekke spesial-angrep. Disse er “låst” ved aktivering, altså om man aktiverer en av dem på feil tidspunkt, så vil du miste en god del helse da en ekstra vanskelig fiende (de merkes på kroppen) angriper på sin spesial-måte.

I tillegg til ulike triks og mulighet til å bytte mellom karakterer i kampens hete, har man kjapp-tilgang til å skyte med en rekke britiske våpen (du vil skjønne hvorfor,) og de japanske og kjente shurikens. Det er utplassert strategisk høyt gress om du foretrekker å snike deg inn bakfra, fra siden eller ved å hoppe eller sveve fra himmelen for å drepe fienden i et tilfredsstillende trykk. Min erfaring er at det er for enkelt å bli oppdaget når man prøver å snike, og at det uansett er mer moro å glide paraglide. Jepp: du vil ganske kjapt inn i spillet kunne hoppe fra høyder, og de behøver ikke være så mange meter, for å sveve seg inn mot neste offer, eller bare hurtigreise. Apropops sistnevnte gjør man det først etter å ha aktivert et flagg i byen man frigjør.

Skudd fra britiske våpen eller kast av shurikens er nærmest gratis angrepspoeng mot fiendene, men det er ikke uendelig av dem.

For i tillegg til ingredisener man kan sanke i den åpne verdenen, som alltid i slike spill, bør man hjelpe medmennesker ved å frigjøre fiendens “stronghold.” Det er ikke noe speiselt å finne her: du må drepe alle fiender som er tilfeldig spredt i et mindre område. Du vil kunne snike, gønne på eller komme svevende fra himmelen og ta livet av den første du ser, men merk at dette ofte varsler kompisene.

Grafikk

Jeg har stort sett ikke annet enn dårlige nyheter når det omfatter emnet “grafikk” i dette spillet. Jeg tror den eneste årsaken til at jeg ikke tør omtale grafikken som stygg og dårlig, er at musikken og lyd-plattformen gjør en effektiv jobb. Lyd-produksjonen er jo halve opplevelsen av levende bilder, heter det, så vi får hente noe positivt ut på den måten. For å markere en referanse ser “Ghost of Tsushima” lansert sommeren for fire år siden, bedre ut. Jeg vet, jeg vet: grafikk er ikke alt! Jeg er helt enig, men jeg må nevne at grafikken er så svak at man vil merke det, ikke bare la seg irritere seg litt over det.

Problemet ligger i utdaterte teksturer: de mangler detaljrikdommen man fikk allerede for flere år siden. Det er også for mange gråtoner og for lite sprudlende nyanser som i Tsushima. Jeg ønsker ingen kopi, men for å gjøre verdenen litt mer innbydende er det det første jeg tenkte på. Det er heller ikke et avansert skygge-system, men du vil oppdage en dag- og natt-syklus.

Konklusjon

Gameplayet sitter som støpt, men det er ikke originalt utført, om enn dog til tider veldig tilfredsstillende. Verdenen er stor, men åpne verdener er ikke noe nytt, og grafikken er svak. Lyd-designet løfter opp noen poeng. Med andre ord er ikke noen av delene i Rise of the Ronin i nærheten av perfekte, men Team Ninja har likevel klart å sette sammen et spill som fenger såpass at man ønsker å fortsette, ikke minst takket progresjons-systemet som ikke forhaster seg med å belønne, men som åpner opp for mang muligheter i en rekke kategorier.

Som i spill i sjangeren kan det føles urettferdig når man dør, men når jeg er ærlig med meg selv var det ikke spillets feil eller “juks” man får følelsen av, men en skam over at man må prøve igjen – man var jo så nærme. Også åpen-verden og denne type gameplay har man vært nærme før, og liker man gameplayet som beskrivet vil kunne feie under teppet at grafikken ikke er god nok.Det skal bli spennende å se hvordan dette spillet fremstår etter lanseringen av Ghost of Tsushima 2 i år eller i 2025.