En anmelders mareritt – “Alan Wake 2”

Jeg har løpt unna skygger og anmeldelsen for lenge. Marerittet må fullbyrdes.

Meta

Alan Wake 2 følger ikke opp det første spillet fra Remedy, den finske utvikleren som startet med tredjepersons… Nei, faktisk startet de med “Death Rally,” et 2D racing-spill jeg husker jeg likte godt helt tilbake i 1996.

Det var ikke før Max Payne i 2001 at studioet fant seg selv og som de siden aldri forlot. Hvordan? Alan Wake 2 er nemlig et spill studioet har brukt 22 år på, for Max vil gjøre sin entre. Du vil også finne referanser til Control. Og Quantum Brake. Du vil finne all mytologi Remedy noen sinne har bedrevet i Alan Wake 2, et spill som ikke minner om noen av de andre spillene, men som samtidig er alle de andre spillene. Forvirret? Nei, du er bare ikke meta nok.

Atmosfære foran gameplay

Sami Antero Järvi, eller Sam Lake, for å gjøre det enkelt for oss alle, har sett mye David Lynch og lest Stephen King. Ganske garantert. Han har også sett True Detective. Og X-Files. Mannen har jo rundet 50.

Alan Wake 2 er mer en cinematisk opplevelse enn det er et spill, og på sitt beste en bisarr kombinasjon av alt. For de som håper på Max Payne-gameplay, eller Alan Wake 1, er det bare å se andre steder. Alan Wake 2 er overlevelses-horror.

Det er knapt med ammunisjon og få batterier. Husk: plukk opp den hagla med en gang du ser den, om ikke vil du får problemer senere i historien. Jeg fikk også problemer, nærmere bestemt med besinnelsen, flere ganger da spillet kastet meg inn i situasjoner der jeg 1) ikke visste hva jeg skulle gjøre før jeg kjørte igjennom lineær-løypa flere ganger, 2) pumpa på med så mange fiender at jeg selv må regissere hvor Alan skal stå, med nøyaktig det korrekte våpenet for å overleve. For meg er det en dødssynd når spillutviklere krever jeg dør for å finne ut hvordan jeg skal løse problemet.

Spillet nærmest finner opp sin egen stil jeg vil være den første til å stemple som “kaotisk lineært.”

Alan Wake 2 gjør sitt beste for å få deg til å tro du har valg-muligheter, og du kan faktisk farte mellom hoved-personer, men spillets atmosfære skapes ikke bare av den beste grafikken så langt i spill-historien, men strengt regisserte scener der du må gjøre den nøyaktige tingen, og gå der spillet vil du skal gå, før historien smyger videre.

Det beste du kan gjøre når du starter Alan Wake 2, er å ikke tenke, men å la spillet lede deg gjennom opplevelsen. Spill filmen. Om du prøver å tenke deg til “hvor går jeg nå,” eller “dette gir jo ikke mening”, så vil du (som jeg ble) fort bli frustrert og spillet vil skuffe mer enn det nødvendigvis bør.

Den viktige ingrediensen

Grafikken er god. Ingen tvil. Du har hørt oss snakke om det før (du kan lese denne tittelen uten ?.” På plass er alt det mest fancy av Nvidia-teknologi, der “path tracing” er den viktigste. Tror jeg. Med DLSS 3 er det bare å guffe på med alt på maks, om man har et RTX 4090. Jeg har et RTX 4090.

Men god grafikk spiller ikke så mye rolle om den ikke brukes på korrekt måte, og her leker Remedy i sin egen liga. Finnene, som er kjente for å være skoleflinke, beviser atter en gang for hele verden at de er best i klassen på effektiv bruk av ray tracing. Grafikken løfter spillet til nye nivåer som ikke hadde vært mulig uten all den ferske og fancy grafikk-teknologien kun meg og de andre er dumme nok til å betale 20 000 kroner for å oppleve dette med godt over 60 FPS i snitt. Jeg har et problem, men jeg innrømmer det, ok?

Ikke tenk

Alan Wake 2 er en så selvsikker produksjon at jeg kunne ønske finnene var litt mer tilbakeholdne. Det blir noen ganger for mye av alt, og for lite av det som gjør spill til spill: bra “gameplay mechanics.” Jeg kan ikke erindre at jeg underholdt meg selv ved febrilsk å lete etter nok ammunisjon, eller gjette om skyggene skulle bli fiender i kjøtt og blod jeg kunne drepe, eller om lommelykten var nok til å vifte dem vekk som tåke en regnfull høstdag. Klisjé-påfyllet er bevisst fra undertegnende, og ditto for spillet som leker med film og litterære univers så mye at man blir svimmel.

Det er meningen at spillet skal være en våkent mareritt, og det kommer du deg best gjennom uanstrengt og uten at du er for våken. La deg skremme, la deg forføre, og du vil ha en til tider storartet opplevelse.

På sitt beste tok jeg med meg følelsen spillet ga meg ut i den virkelige verden, flere timer etter at jeg spilte. På sitt verste er Alan Wake 2 en plage med frustrerende gameplay som også er urettferdig. Onde tunger vil si Remedy har gapt over for mye, men det vil være for negativt. Vi trenger utviklere som dytter mediet i nye retninger.

Om du leser testen og får følelsen at jeg har vært til tider svært frustrert har du rett. Men jeg har også vært redd. Jeg har humret. Jeg har blitt veldig imponert, og jeg har hatt et stort smil om munnen flere ganger. Alan Wake 2 er en berg- og dalbane av følelser akkurat som en drøm som er både vond og fin. Spillet gjør det derfor vanskelig for anmelderen: er det meningen jeg skal føle dette om akkurat det valget i spillet, eller har dere bare bomma? Jeg er fremdeles usikker.