TEST: Tilbake til røttene – “Assassin’s Creed: Mirage”

Ubisoft lover at Mirage skal være et tilbakeblikk til de første spillene i serien, før de ble smittet av åpen verden-basillen. Det skal være et større fokus på historiefortelling samtidig som rollespill-elementene blir redusert noe. Dette er i tillegg det første Assassin’s Creed spillet som i sin fulle prakt skal komme til iPhone — i 2024.

Ubisoft hviler på sine laurbær

Assassin’s Creed har siden lanseringen av det første spillet i 2007 vokst seg til å bli et av de største og mest gjenkjennbare spillseriene gjennom tidene, i hvert fall hvis man ser bortenfor Nintendo sine tidløse klassikere. Serien har siden det etablert seg som spillet man vil ha hvis parkour og skyggebelagt mord er det som har fanget oppmerksomheten din. Og det er ikke uten grunn, men kanskje det er nettopp denne statusen og historien som har gjort Ubisoft litt late?

Spillmekanikken er det strengt tatt ingenting i veien med, men det føles ganske utdatert. Snikingen, som seg hør og bør er det Assassin’s Creed burde være best på, oppleves alt for simpel og gammeldags for et spill lansert i 2023. Minaretene i Baghdad er nok svært høylytte så dårlig hørsel den gjengse vakt har, og til å være en by kjent for vitenskapen sin, virker det ikke som om det er noen i Bagdhad som har klart å finne opp briller enda. Disse to manglene lagt sammen resulterer i en noe enfoldig og kjedelig snike-opplevelse.

Å snike seg rundt for å ta ut fiendene som står i veien for deg, burde være en utfordring. Dessverre blir det ikke det når fienden ikke engang hører når du kommer løpende mot dem i full sprint.

Du kan fint stå rett bak dem og hoppe rundt uten at de leer en muskel. Og selv når du løper rett mot dem, og de ser rett på deg, tar det så lang tid for dem å forstå hva det er de ser på at du allerede har skjært over strupen deres før de rekker å gjøre noe som helst. Er de fysiske og psykiske kravene for å bli en vakt — de fleste fiendene er vakter — så lave at de for det meste ikke får med seg noe av det som skjer rundt dem, eller kanskje Ubisoft for ti år siden var så fornøyde med hvordan fiendene oppførte seg at de bestemte seg for å ikke endre noe på det? Uansett grunnen er det en relativt skuffende opplevelse.

For ikke å nevne hvor primitivt hele systemet med hvordan vaktene reagerer på deg føles. Baghdad er en stor by, og flere av områdene har begrensninger for hvem som kan oppholde seg der. Dette vises med informasjon øverst på skjermen som bytter farge fra ingenting, til gul, til rød jo lengre du har gått over streken. Med en gang streken er rød, er det ingen kjære mor. Vaktene ansvarlig for området du har gått inn i vil jakte på deg til kuene kommer hjem fra fjellet. Selv om det eneste du har gjort, er å gå gjennom feil port, har du fått en dødsdom. Som mye annet i spillet, oppleves dette som noe primitivt og utdatert.

En mer konsentrert spillopplevelse

Det forrige spillet i serien, Valhalla, hadde et stort fokus på rollespill-elementer. Du hadde mye frihet til å selv bestemme hva du ville gjøre, når du ville gjøre det, og du hadde en base hvor alt foregikk ut fra. Denne basen kunne du oppgradere og styre med mellom slagene samtidig som du også måtte huske på å samle ressurser for å kunne oppgradere leiren din. Det var også et mye større fokus på å selv dra ut og utforske verdenen for å bevege historien fremover. I Mirage har du ingenting av dette.

Assassin’s Creed: Mirage er i mye større grad historiedrevet enn karakterdrevet.

Det er ikke du som spilleren som beveger historien fremover ved å utforske og oppdage, men historien som sier hvor du skal utforske og hva du bør oppdage. I en tid hvor det formelig er konkurranse om å lage de tommeste og mest uinspirerte åpne verdenene for spillere å utforske helt selv, er dette et friskt pust. Måten det er gjennomført på er også ganske kul. Selv om fremgangen er historiedrevet, har du noe frihet til å velge hvordan du vil komme deg i mål.

Historien er lagt opp som en detektivhistorie. Du må finne forskjellige ledetråder for å vite hvem som skal drepes og hvor du skal gå videre. Dette innebærer mer enn bare snikmord — både innbrudd og lommetyveri står sentralt her. Kanskje du må bryte deg inn i et kontor for å finne noen tegninger som hjelper deg med å identifisere neste sted du skal. Kanskje må du prøve å diskret tyvlytte på en samtale som kan inneholde viktig informasjon. Dette bidrar godt til å bryte opp det som ellers ville vært et særdeles monotont spill. Ledetrådene du finner leder til nye ledetråder som til slutt kulminerer i det som virkelig drar historien videre til neste steg.

I seg selv er det ingenting galt med historien. Den er interessant nok til å holde på oppmerksomheten, men det blir litt vanskelig når mye av skuespillet godt kunne vært bedre. Skuespillerne til noen av karakterene høres mer ut som om de spiller en karikatur av karakteren de gjør. Stemmen til en eldre person hørtes ut som en fjortenåring som forsøkte en overdrevent stereotypisk “gammel mann”-stemme. De mest sentrale karakterene i spillet gjør en god jobb, men jo mindre viktig personen er, jo dårligere blir det.

Tilbake til røttene

Med lanseringen av Assassin’s Creed: Mirage tar Ubisoft serien et skritt tilbake når det kommer til rollespill og “moderne” spilldesign. Men til gjengjeld er fokuset i større grad enn de siste lanseringen på snikingen og det som gjorde serien populær.

Selv om jeg til nå har kritisert Ubisoft for å være alt for late med tanke på hvordan de har designet fiendene, er selve snikingen og det å i det skjulte ta ut fiender fortsatt ganske gøy. Men dette er ikke fordi det er utfordrende eller realistisk. Det er rett og slett fordi det er moro å klatre rundt på bygninger og planlegge hvordan best ta ut fiendene, gjemme likene, og komme seg videre. Den beste moroa er den du skaper selv.

Man kan enkelt løpe rundt og “snikmorde” alle fiendene uten problem, men det er ikke like interessant som å ta seg tid til å speide, planlegge og utforske først. Dessverre har man egentlig ikke noen grunn til å gjøre det på denne “riktige” måten. Dette er kanskje en av ulempene med at spillet er såpass historiedrevet — så lenge du kommer i mål, betyr det ikke noe hvordan du kom deg dit siden neste steg på agendaen i det store og hele er uavhengig det som har kommet før.

At det er såpass gøy å ta sin tid har mye med hvor godt designet Baghdad er. Kartet er relativt lite, noe byen også er, men til gjengjeld gjør dette at Baghdad oppleves som mye mer konsentrert enn andre lignende spill. Alt som er, har en grunn til å være, og byen føles virkelig levende med folk som går rundt og lever livene sine. Rundt omkring er det folk du kan handle med, eller folk du kan tømme lommene til. I tillegg er det små sideoppdrag som er inspirert av kulturen fra tiden spillet er i.