Mortal Kombat-serien har vært med oss siden arkademaskinene på 90-tallet, og siden da har de rukket å lansere en rekke spill, tegneserier, filmer, TV-serier og til og med et kortspill. Mortal Kombat 1 blir det tolvte spillet i hovedserien og den andre gangen de tar omstart av universet.

Historien

Med en så gammel merkevare som Mortal Kombat, er det ikke rart at universet rundt spillet og karakterene har vokst seg ganske så stort. Stort nok til at det allerede har blitt restartet en gang. Historien til årets omstart av serien er sett ovenfra ikke egentlig en restart, men heller en naturlig oppfølger til det forrige spillet i serien.

Mortal Kombat 1 tar altså opp stafettpinnen fra Mortal Kombat 11, og fortsetter som om Liu Kang vant kampen og brukte timeglasset til å skape en ny æra, og det er dette som menes med at Mortal Kombat sitt univers restarter.

Noe av problemet med historien er at den fremstår som for seriøs. Johnny Cage begynner ganske bra når han blir introdusert, men med en gang historien virkelig starter faller han inn i samme bås som alle de andre karakterene — en noe sjelløs og litt for seriøs kampsportutøver. Det løsner litt når slutten nærmer seg, men studioet klarer ikke helt å se seg selv fra utsiden — en smule mer selvbevissthet hadde gjort mye. To Shaolin-munker, en japaner med en trist fortid, og en halvveis avdanket action-skuespiller blir fraktet til en helt annen verden, og de oppfører seg mest som litt kjedelige turister på sydenferie.

De peker på ting de vet hva er her og der, og spør om det som er mer ukjent, men totalt sett virker de fullstendig uberørte av omstendighetene, den totalt fremmede verdenen de plutselig befinner seg i. Det blir jo litt rart.

Et annet problem med Mortal Kombat-serien når vi er inne på historien, er at det er ganske begrenset spillbarhet. Spillet har én ting for seg, og det er slåssingen. At hele historiedelen bare er annenhver kamp og filmsekvens blir dermed en smule enfoldig. Dette hadde ikke vært et så stort problem hvis ikke det var for at historien til tider ikke var fullt så bra som man kunne håpet på.

Hvis du har fulgt litt med på pressen rundt Mortal Kombat, er sjansen stor for at du har fått med deg den heller begredelige jobben Megan Fox har gjort som stemmeskuespiller i rollen som vampyren Nitara.

Før jeg startet å spille hadde jeg ikke hørt noe av stemmeskuespillet til Megan Fox i Mortal Kombat 1. Jeg ble derfor noe overrasket da det viste seg at det meste av skuespillet — og kanskje selve dialogen også — var mindre imponerende. For å bruke et godt og norsk ord så var det mye “cringe.” Dialogen minnet om noe som kunne vært morsomt i en Marvel-film for ti år siden, men som nå er litt for utdatert. Sett det sammen med under middels skuespill så blir det en litt for lang suppe med klisjeer og dårlig levering av replikker.

Megan Fox sitt arbeid er derfor ikke fryktelig mye verre enn det meste annet, men hun ligger fortsatt litt under gjennomsnittet i spillet.

Fortsatt mye bra

Til tross for en noe vaklende historie, er det umulig å nekte for at spillet ser bra ut! Visuelt er det veldig imponerende. I de mange filmsekvensene som utgjorde historiedelen, var det aldri noe å klage på når det kom til dette området. Karakterene så ordentlige ut, animasjonene var veldig gode, og de forskjellige områdene var særegne og vakre. Dette gjelder også når man er i kamp — altså når man faktisk spiller spillet. Alt av effekter, magi og diverse angrep er så bra som mulig. Alt flyter jevnt, og jeg opplever å alltid ha god kontroll over figuren jeg spiller.

Haugevis med komboer som må pugges, og en rekke karakterer som kan spilles, men alt føles godt gjennomført.

Introduksjonen av Kameo Fighters er en morsom gimmick som gjør at du kan få litt mer variasjon i kampene. Dette er karakterer som står på sidelinjen og venter på at du skal kalle på dem. De har alle forskjellige funksjoner — noen slår fienden opp i luften, noen skyter prosjektiler på dem — og med litt planlegging, kan man sette sammen kombinasjoner av slåssere og kameoer med god synergi seg imellom.

For ikke å glemme “Fatal Blows,” et spesial-angrep som gjør ekstra mye skade på motstanderen. Her jobber karakteren du har valgt sammen med kameoen om å bokstavelig talt knuse motstanderen – noe man har seter på første rad for å beskue med herlig grotesk animasjon og grafikk. Alle karakterene og kameoene har sine egne spesialangrep, og de kan ikke beskrives som annet enn tilfredsstillende å bruke. Også her er animasjonene og grafikken virkelig i øverste sjiktet.

Er jeg en dårlig taper?

Flerspillerdelen til Mortal Kombat 1 lider av mange av de samme problemene som andre konkurranseorienterte flerspiller-spill gjør. På andre siden av skjermen sitter det et menneske – akkurat som deg – men i Mortal Kombat er det i motsetning til andre spill ingen, ellers svært få, tilfeldigheter og bare deg mot én annen spiller. Med andre ord er det helt ferdighetsbasert, og det er bare dine ferdigheter som teller.

I spill som “Hearthstone” er det flust med tilfeldigheter som avgjør selv om du er alene, mens i spill som League of Legends har du andre lagkamerater som kan kompensere for dine mangler. Den måten spillmekanikken i Mortal Kombat er bygget opp på med side opp og side ned med forskjellige komboer og alle de forskjellige måtene man skal blokkere og forstyrre motstanderens angrep og komboer, tilrettelegger i veldig stor grad for de som dedikerer litt for mange timer til spillet. Og det virker ikke som om det er noe særlig intelligent matchmaking til stede heller.

Resultatet er at jeg, som en heller uerfaren Mortal Kombat-spiller, omtrent ikke får muligheten til å slå tilbake mot motstanderen. Kanskje er jeg en dårlig taper, men ser man på andre spill hvor man konkurrerer mot mennesker, er opplevelsen som regel helt annen — for å få noe glede av flerspillerdelen bør man allerede være godt vant med spillet.

Fint er det derfor at det finnes to enspiller-moduser i tillegg til selve historien. Noe lignende “Towers of Time” fra Mortal Kombat 11, og et helt nytt Invasions-modus. Invasion bygger på sesong-konseptet og spillbrettet vil byttes ut hver sjette uke. Som resten av spillet er kjernen også her å slåss mot diverse fiender, men nå er det iblandet diverse buffer og debuffer.

Ved å spille gjennom brettet får du forskjellige belønninger. Belønningene inkluderer et utvalg valuta som kan brukes i spillet til å kjøpe kosmetisk tilbehør til de forskjellige karakterene. Her skal “NetherRealm” få en liten applaus. Alle de tre forskjellige valutaene kan opptjenes ved å spille spillet — du trenger ikke bruke noen ekte penger utover det spillet koster. Det er positivt, spesielt når man ser prisen på Mortal Kombat 1.

I skrivende stund koster det rett under 800 kroner på Steam. Det er vanskelig å rettferdiggjøre en sånn pris, spesielt siden de allerede har lansert nedlastbart innhold til nesten en tusenlapp totalt. Starfield legger seg en hundrelapp under, og Baldur’s Gate 3 enda en hundrelapp under der igjen. Hva er det egentlig pengene går til?