Det er få spill de siste årene som har vært mer hypet enn Starfield.
Introduksjon
En av grunnene er at Bethesda ikke lanserer spill hyppig. De er ikke helt Rockstar, men ikke så langt unna. En annen årsak er at Fallout 76 ikke ble godt mottatt, for å si det forsiktig, og at den siste mega-hitten de hadde var Skyrim. Men det er lenge siden 2011. Studioet har ting å bevise.
Selskapet skryter av at Starfield har vært på en 25 år lang reise. Snakk om å skape lang fallhøyde for seg selv! Kommer de uskånet gjennom sitt episke rom-eventyr? Nei, men har man riktig innstilling er det hundrevis av timer med underholdning å oppdage.
“Hehe…Loadfield!”
Jeg må nesten ta for meg hva mange trodde spillet skulle bli før det ble lansert, så jeg enklere kan forklare hva det er. Faktisk er ikke Starfield et åpen-verden spill på den måten som Fallout og Elder Scrolls-serien er, det vil si: du vil ikke bruke mye tid på å traske.
Annonse
Det er heller ikke slik at du vil bruke ditto tid på å fri-reise rundt med romskipet ditt. I stedet er spillet bygget på en måte som gir deg haugevis med oppdrag med mulighet til å hurtig-reise til nær-området til oppdraget. Det er mange lasteskjermer – fordelen? Du slipper å lete etter hva du egentlig skal gjøre. Ulempen? Spillet er langt mer innelåst, og jeg ble virkelig lei av all lastetiden. Det er ikke det at det tar så lang tid å laste hver gang, det er det at det skjer så fordømt hyppig.
Selv når man skal innom hovedkvarteret så transporteres man rett utenfor en dør, og ser man en dør og trykker “e” er det bare å vente på den gode gammeldagse dør-animasjonen til Bethesda komplimentert med en knirkelyd.
Det mest skuffende for mange vil kanskje likevel være universet som jo er stort, men som er populert av ikke så veldig spennende planeter. I stedet har studioet plassert tilfeldige rom-baser på dem med tilfeldige action-oppdrag som “plutselig” skjer. Jeg har ikke noe i mot akkurat det, men vi har sett det før.
Jeg tror mitt største problem er at man ikke behøver å “deale” med rom-ferd i det hele tatt: bare trykk på kartet og velg hvor du skal lande. Vent på innlastingen, trask til oppdraget, og fullfør det. Alt ispedd en passe mengde dialog med besetningen man selv plukker. Du kan til og med gjøre det samme til fots: sikt deg inn med “pathfinder”-verktøyet mot romskipet, så slipper du å utforske i det hele tatt. Ja, det er er et stykke unna det Bethesda ble berømte for.
Krig og fred
Jeg ble entusiastisk da jeg hørte Bethesda fikk hjelp fra id Software til å forbedre kamp-delen, men meningene mine er noe delte her. På den ene siden er det mer fysisk tyngde i våpnene enn i tidligere spill fra studioet, inkludert når man skyter, men det er samtidig i overkant for mange like våpen med kun mindre ulikheter. Dette gjelder for øvrig også for defensivt utstyr som romdrakten.
Oppdatert, 15:47:
id Software hjalp Betheda, men med grafikken og ikke våpnene. Jeg beklager feilen.
Et ekstra kick i gameplayet gis med “booster”-pakken på ryggen din i kombinasjon med ulik gravitasjonsnivåer. Du kan hoppe over en haug fiender og skyte hodet av dem bakfra, eller snike deg innpå. Apropos sistnevnte tar spillet det veldig rolig i starten.
Et eksempel på dette er at du faktisk må låse opp snike-funksjonen, altså det som varsler deg om du er skjult eller oppdaget.
Dette gjennomsyrer spillet på alle måter: gir du det ikke tid, får du ikke mye tilbake, men ditto mye mer om du kommer deg over den innledende kneika. Du må lære spillets filosofi å kjenne.
Det jeg ikke klarer å tilgi er hvor banalt enkelt dialog-systemet er. Det er alltid trygt å velge første alternativ – da blir alle fornøyde og hvem ønsker vel å stake seg ut en kurs der man er hatet av alle? Unntaket er i tilfeller du vil måtte overtale en potensiell fiende til å overgi seg.
Dette systemet, som mange andre i spillet inkludert rom-skipet, gir deg ingen opplæring – du vil måtte finne ut av det selv eller finne svar på nett. Jeg hadde ikke noe i mot av å finne ut av ting selv, og på den måten bli positivt overrasket over hvor mye spillet byr på, men jeg kan skjønne at det kan bli for mye for mange.
Konklusjon
Som jeg innledet med: man må spille Starfield med riktig innstilling og vite hva det ikke er før man starter. Om man klarer akseptere for hyppige laste-tider og det at karakteren har kronisk svak rygg, er det hundrevis av timer med moro å finne her, og et spill man vil komme tilbake til år etter år.
At spillet ikke byr på den friheten man er vant til fra disse folkene betyr ikke at du ikke får ting de tidligere ikke har skjenket deg: grafikken er betydelig oppgradert med et variert visuelt utrykk. Detaljnivået, spesielt objekter som er nærme, er noe av det mest imponerende jeg har sett og bidrar stort til innlevelsen. Det at man vet det er spennende ting å oppdage, kontroverser og drama å avsløre, og fiender å skyte med kanskje et nytt og fett våpen, får en til å vende tilbake.
Jeg synes i grunn at spillet ikke har fått nok skryt for grafikken. Starfield er nemlig litt av en opplevelse på en OLED TV i et mørkt rom. Også lyd-designet og det tilhørende musikk-sporet er meget godt utført, og viktig i et spill som kombinerer atmosfære, dialog og action titt og ofte.
Starfield har ikke ray tracing, og det er vanskelig å ikke tenke at en mer moderne grafikkmotor kanskje hadde klart å presentere verdene mer sømløst uten så mye lasting. Starfield 2 i 2040?
Selv om mange foretrekker åpne verdener er det fordeler med denne måten å gjøre det på: du vil ikke lete deg ihjel for å fullføre oppdraget, ei heller har spillet så mange feil som Bethesda tradisjonelt sett er kjente for. Jeg opplevde ingen quest-feil eller teknisk svikt under min test-periode. Det er imponerende når man omsider, etter mange timer, begynner å skjønne hvor stort universet er, selv om det ikke er åpent.
I stedet byr Bethesda på en skikkelig flott og innlevende RPG-spill som er nærmere Mass Effect med Bethesda-krydder enn det er Skyrim, og det er ikke dårlig det heller.
Annonse
