TEST: Å være eller ikke være – “Playstation VR2”

VR har lenge stått stille.

Introduksjon

Jeg tror ikke det i hovedsak er kraften det står på, ofte ikke en gang bildekvaliteten. Selv trådløse Meta Quest byr på godkjent underholdning selv med “mobil-CPU.” Så hva er årsaken til at VR og AR aldri har tatt av? Er det mangelen på topp-spill eller direkte-sport? Er det det faktum at bruker mures inne i sin egen verden, uten mulighet til å se andre enn gjennom et kamera av svakere kvalitet enn ønsket?

Dette, og at man ofte må spille med kabel, og ta av seg hodesettet for å ta en slurk vann gjør opplevelsen mindre intuitiv. Da ender det ofte opp med at man dropper det. I det minste for meg blir det litt for mange praktiske hindringer, også er det liksom ingen spill som frister. Som sagt: det krever mer enn å skru på TV-en og starte Steam og Battle.net.

Men kanskje tar jeg feil, og at det er andre årsaker til at VR liksom aldri har tatt helt av. Kanskje det ikke er meningen segmentet må nå en kritisk masse. Nå som Apple har avslørt et hodesett som vil koste kanskje opp til 50 000 kroner, vil det ta enda lenger for bransjen å gjøre dette “mainstream,” eller i det minste til en hit for personer som er over snittet interessert i altoppslukende digital-opplevelser. Kanskje er det en i hovedsak AR-sentrisk verden som må kunne muliggjøres med billigere hodesett og øyesporing, før alternative, altoppslukende verdener tar over synsfeltene våre store deler av dagen.

Det er disse tankene som fulgte meg under hele testen av Playstation VR2, et produkt som ikke er nytt sommeren 2023. Årsaken til at testen kommer såpass sent, ligger i innledningen: jeg hadde problemer med å se for meg at leserne er interesserte å lese nok en teknisk test av Sonys nyeste hodesett. Slike tester er det nok av. La meg i stedet teste med det et spørsmål i mente: hvilke faktorer må bedres for at AR og VR blir allemannseie?

Spesifikasjoner (pris: 6690 kroner)

• OLED – 2000 x 2040 per øye
• 90 Hz, 120 Hz
• Øyesporing – hodesett-vibrasjoner
• Ca. 110 grader synsfelt
• USB C
• 4 innebygde kameraer for sporing av hodesett og kontroller
• IR-kamera for øyesporing (per øye)
• Bevegelsessensor: Bevegelsesregistrerende system med seks akser (gyroskop med tre akser, akselerometer med tre akser)
• Utstyrsføler: IR-nærhetssensor
• Vekt: 560 g

Design

Designet følger konturene til Playstation 5 i stor grad, med ditto for farger som også matcher DualSense. Hodesettet er laget utelukkende av plastikk og det føles billigere enn det burde, men det er sikkert for å holde vekten lav. Den myke gummien som presses forsiktig mot ansiktet har store riller og er mer enn mykt nok. Dessverre ser man også et par ørepropper som henger fra hodesettet. For nei; du får ikke trådløs lyd, ei heller er de innebygget. Jeg er lite glad i løsningen: jeg må passe på at de ikke faller ut, og bruke tid på å putte dem inn. Proppene låser ikke omverdenen helt ute, men har en akseptabel, om enn ikke fenomenal passform.

Håndkontrollerne føles og fungerer som kontrollere i sjangeren, men jeg finner at knappene er i minste laget. De første timene hadde jeg også problemer med å huske hvor de korrekte knappene er plassert, og måtte derfor ta av hodesettet for å sniktitte. Ikke optimalt, men man blir vant til det.

Jeg tror om et par generasjoner så vil AR for hodesett væreviktigere enn VR. Når dette kombineres med stadig lavere vekt og størrelse, så vil vi nå et kritisk punkt for masseappell.

Det tok også litt tid før jeg fikk til å optimalt tilpasse hodesettet for maks komfort, men greia at man trykker inn knappen på baksiden for å løsne (bak-bøylen flyttes bakover), og vrir hjulet for å stramme. Med hodesettet vel på er det et triks til: hold inne en knapp oppe til høyre for å bestemme avstanden mellom linser og øyne. Man må også stille fokus med et hjul på venstre side. Når man er vant til justeringsmåtene er det enkelt å oppleve god komfort hver gang uten problemer med at man ikke orker har dem på et par, tre timer.

Når det er gjort griper man håndkontrollerne for å komme i gang. Sony har en lekker og enkel oppsetts-veileder som gjør det fornøyelig å komme i gang samtidig som hodesettet minner om at det støtter vibrering da man skrur det på. Man skal gjerne oppdatere fast-varen et par ganger og bestemme spill-område. Når dette er gjort kastes man inn til Playstation-hjemskjermen, og jeg følte meg forlatt. Jeg skulle ønske Sony presenterte en leke-verden som del av pakken, som de gjorde med Playstation 5. I stedet er det opp til brukeren å finne det beste innholdet, eller spille spillene man er vant til i 2D med hodesettet som en stor skjerm. Det var aldri min favoritt: da foretrekker jeg en mer pikseltett OLED TV.

Spill og bildekvalitet

Gran Turismo 5 er en av få ekte toppspill med støtte, og ja visst gir det mening. Det er ikke bare det at man får kino-følelsen, men med bilspill er det enkelt for utviklerne å vite hva som gir den beste opplevelsen: man sitter i ro med DualSense-gamepaden, og man ser seg rundt for å se hvilken kant man blir utfordret på. Spillets grafikk er jo fra før av god, og med den gode VR-oppløsningen på hodesettet er dette en av de aller beste opplevelsene jeg har hatt på lenge. Jeg vet ikke, men jeg følte jeg spilte bedre i VR enn med TV-en. Kanskje jeg bare forventet at det skulle være vanskeligere.

Jeg testet også et tromme-spill som ikke ga videre mersmak (hører jeg “I Love Rock ‘N Roll” en gang til…), og selvsagt også “Horizon; Call of the Mountain.” Dette spillet benytter VR-interaksjon man er vant til, med pil- og bue-skyting på måten man husker fra de første VR-demoene for mange år tilbake. Det er klart: grafikken er langt bedre, men jeg klarer ikke helt gi slipp på følelsen av at spillet er laget av nødvendighet fordi hodesettet trenger et spill med en velkjent merkevare, mer enn nye VR-opplevelser.

Film er et vel så godt salgsargument som spill med PSVR2.

Hodesett som i hovedsak er markedsført for spill, har mange ganger klart å lure meg til å se film minst like mye. Så er også tilfellet med Playstation VR2 som med sin 2000 x 2040-oppløsning per øye bør kunne levere en akseptabel film-opplevelse, og Sony leverer varene her, og med nok lysstyrke.

Du vil se dette er et VR-hodesett med større piksler enn hva en TV byr på, men kvaliteten er mer enn god nok til at det ofte verdt det om man har tid alene: man får jo et gigantisk lerret med mulighet til å justere frem og tilbake. Vekten på hodesettet, litt over en halv kg, er ikke så mye at man ikke fint kommer seg gjennom en film. Men etter ble jeg også lei.

Konklusjon

Og det er problemet med VR i 2023, om man kan omtale det som et problem at jeg ikke ønsker bruke like mye tid i VR som på et tradisjonelt skrivebord. Meta og Apple ønsker vi skal bruke så mye tid i slike verdener som mulig, men de to har ulike tilnærminger.

Sony sin nyeste VR-opplevelse er i så måte av den gamle sorten med fokus på VR, med mulighet til å se omverdenen, men ikke med dette som fokus. Apple Vision Pro fremheves med AR, nettopp for å ikke fjerne brukeren fra virkeligheten. Det er dette som gjør tradisjonelle VR-hodesett til en utfordring: etter et par timer hadde jeg fått mer enn nok, og higet etter å se den ekte verden igjen. Dette er ikke PS VR2 sin “skyld”: jeg har hatt samme opplevelse med andre hodesett.

Det er noe med at tiden man bruker borte fra virkeligheten virkelig må være verdt det. Foruten Gran Turismo 5 og sporadisk film-titting var det ingen spill som helt klarte å overbevise meg om at de er så bra at de fortjener 100 prosent fokus. Ikke på en så lukket måte. Det kan godt hende spill som Firewall Ultra endrer min oppfatning.

Playstation VR2 er ikke et dårlig produkt, men skal man leve i solo-verdener må man kunne sette av nok tid til det for å ansvarliggjøre prisen på nesten 7000 kroner, som er litt mer enn PS5. Personlig finner jeg mer underholdning i PC-spill, men jeg hadde glatt betalt halvparten for film-opplevelsen alene.