Saints Row så først dagens lys for seksten år siden, i 2006. Det fulgte så tre spill til i serien i tillegg til en frittstående utvidelse til det siste spillet, Saints Row IV. De to første spillene i serien ble av mange sett på som forsøk på å etterligne Grand Theft Auto sin oppskrift, og det er på grunn av dette at den kreative retningen i de to etterfølgende spillene tok en relativt brå vending mot det surrealistiske.
Årets Saints Row-spill er, som navnet kanskje hentyder, et forsøk på å begynne serien på nytt med blanke ark. Det utspiller seg i et nytt område, med en ny gjeng, og en ny historie. Men det er kanskje ikke så mye å juble over av den grunn…
Tar ikke seg selv så høytidelig
Da de første Saints Row-spillene ble kritisert for å legge seg litt vel tett opptil Grand Theft Auto-serien i stil, tok Saints Row-gjengen og byttet retning mot det overdrevne og urealistiske. Etter min mening var det et godt valg. Det er ikke så interessant med enda et typisk “gangsterspill”. Med lanseringen av Saints Row: The Third og det påfølgende Saints Row IV skar Volition seg ut en nisje de klarte å fylle fint.
Det er her kjente og kjære våpen som Shark-O-Matic — som skyter agn på fienden så en hai dukker opp fra ingensteds og angriper dem — Dubstep Gun, og The Penetrator — “The absurdity of a sex toy with the lethality of a baseball bat.” — kommer fra. Unike våpen som understreker forsøket til utviklerne på å distansere seg fra GTA. I Saints Row IV får også hovedpersonen superkrefter.
Annonse
Disse superkreftene manifesterer seg etter at jorden blir angrepet av romvesener og The Saints blir plassert i en simulering. For ikke å glemme at hovedpersonen før dette ble valgt som president av USA. GTA virker regelrett traust og kjedelig i forhold.
Men med dette nye forsøket på Saints Row har utviklerne gått bort fra alt dette. Nesten det eneste som er igjen fra den ikoniske surrealismen er små hint og spor her og der. Noen av våpnene føles litt mer futuristiske enn de burde være, effektene når du kjører på en lyktestolpe er noe mer “scifi” enn det konteksten burde tillate. Men det er nesten det eneste.
Det er heldigvis bare nesten det eneste, for de har til en viss grad klart å beholde humoren og hvordan de ikke tar seg selv alt for seriøst. Det beste eksemplet på dette er den serien med oppdrag når man blir dratt inn i et LARP-scenario. Her løper man rundt i en rustning av papp og skyter med lekevåpen mens man rollespiller som om man levde i ridderligheten og slottenes storhetstid.
Det er morsomt. Enkelt og greit. Oppdragene fungerer fint som et lite avbrekk fra “hverdagslivets” stress og mas med gjengkamper og mord. Nå er jobben din å innta store slott av papp og gaffateip og ikke-dødelig beseire fienden. Til og med avslutningsangrepet ditt blir gjort på en ufarlig måte.
Det er også et oppdrag hvor du skal hjelpe en av vennene dine med å få tak i en Happy Meal-leke. Dette ender naturligvis i skyting og eksplosjoner av den dødelige sorten, men det er fortsatt et artig konsept. Det er i tillegg et øyeblikk tidlig i spillet hvor karakteren din ikke har lyst til å stå opp, og spillet blir regelrett snerpete i ordvalget sitt.
Vold og fanteri
Historien i Saints Row er ikke akkurat noe å skrive hjem om. Du og den brokete gjengen av venner/romkamerater blir av omstendighetene tvunget til å starte opp deres egen gjeng for å konkurrere mot de to gjengene som allerede finnes, anarkistene Idols og latinamerikanske Los Panteros. Mesteparten av spillet handler om dette. Oppdrag for å rekruttere medlemmer, oppdrag for å starte nye (ulovlige) foretak og oppdrag for å hjelpe vennene dine. Omtrent samtlige av disse oppdragene resulterer på et eller annet vis i at du må skyte deg gjennom hauger med fiender.
For så vidt er ikke det et stort problem, men action-delen av spillet er egentlig ikke så imponerende. Det er ikke noen store varsellamper som lyser, men det føles bare ikke så engasjerende. Som nevnt under er ikke fiendene så aktive, og skytingen er det samme. Det er lite variasjon og blir monotont når spillet kompenserer for mangelen på interessante fiender med å heller kaste haugevis av ensidige kulesamlere på deg i tillegg til at det nesten kan bli for mye eksplosjoner. For ikke å glemme at skytingen i seg selv er relativt slapp.
Blir du lei av historien er det diverse annet å kaste bort tid på spredd rundt i området, som for øvrig ikke er alt for dårlig designet selv om det føles mer som et sett kulisser enn en faktisk by. “Side ventures” som å transportere farlig avfall så forsiktig som mulig er litt av et avbrekk, men også ganske kjedelig.
Men kanskje litt vel useriøst?
Saints Row tar seg selv ikke alt for høytidelig, men noen ganger kan det bli for mye av det gode. At spillet — historien, oppdragene, karakterene — ikke prøver å etterligne en statlig byråkrat er ikke et problem, men når det virker som utviklerne også har fulgt samme retning, blir det fort litt dumt.
Det er mye rart som skjer, og minst like mye rart som ikke skjer. For å begynne med det kanskje tydeligste så er alle mennesker — både fiender, venner og tilfeldige forbipasserende — dummere enn en ustekt brøddeig. Mannen i gata kan når som helst plutselig løpe ut i trafikken helt uprovosert, og hvis NPCen allerede kjører bil, er det nesten garantert at den kommer til å svinge ut i motsatt kjørefelt eller plutselig snurre rundt og treffe deg.
Fiendene har et tunnelsyn av en annen verden. Hvis de ikke ser deg med en gang, kunne du like så godt ikke eksistert — de vil enten løpe rundt som hodeløse høns eller stå helt stille til du angriper dem. I tillegg har ikke utviklerne klart å finne en god måte å tilføre nye fiender til kamper, så rett som det er vil en gruppe teleportere foran deg. Vennene dine sliter ofte med samme problemer.
Til tider kan det være vanskelig å komme seg inn i kjøretøy eller å aktivere ting siden karakteren din rett og slett ikke skjønner hva du prøver på. Jeg kan stå rett ved førerdøren på en bil og ikke klare å komme meg inn. Enda verre er det når karakteren faktisk bestemmer seg for å gjøre et forsøk, men setter seg fast midt i animasjonen og blir stående der — særs lite gøy når man blir skutt på av fienden.
Vekten og fysikk generelt i Saints Row er helt på bærtur. Det meste veier alt for lite, men karakteren man spiller som føles ofte som om han svømmer i sirup. Tauer du en stor — og øyensynlig tung — container etter bilen, vil den svinge rundt som om den var laget av papp. Biler blir også kastet opp i luften av brannhydranter, autovern, tilfeldige forbipasserende, og tilfeldigheter.
Sladding i kjøretøy føles mer som å kjøre på is enn å svi gummi — når sladdeknappen trykkes ned forsvinner all friksjon fra hjulene og du seiler rundt uten særlig kontroll.
Avslutningsvis
Utviklerne har lagt ned overraskende mye arbeid i karakterskaperen, hvor du kan tilpasse til og med størrelsen på brystvortene dine, men de har blankt oversett at en sokk over en blade-benprotese ikke ser likt ut som en sokk på en vanlig fot. Det er denne latskapen som gjennomsyrer Saints Row. Alt fra fiender til skyting til kjøring til historien kan ikke beskrives som annet enn “meh”, helt middelmådig.
Heldigvis er det ikke så mye å utsette på det grafiske og lydmessige. Det er ingenting banebrytende, men det er ikke her spillet virkelig svikter. Selve spillet kjører overraskende fint, og de klarer ofte å treffe godt med musikkvalget.
Det de rent generelt burde gjort var å fortsette med den mer selvbevisste og overdrevne stilen til Saints Row: The Third og IV, og ikke denne generiske actionsuppen. Spillet er best når du LARPer rundt i papprustning.
Annonse
