TEST: The Legend of Zelda: Link’s Awakening

The Legend of Zelda: Link’s Awakening ble opprinnelig utgitt til Game Boy i 1993. Spillet skiller seg noe ut fra andre Zelda-spill, da Zelda ikke er med i spillet.

Handlingen i spillet foregår rett etter hendelsene i A Link to the Past. Link seiler vekk fra Hyrule med skipet sitt for å oppdage nye land. Dessverre, for Link, havner han midt opp i en storm – og som konsekvens ender skipet opp med å synke til bunns i havet. Link blir derimot skyldt i land på øya Koholint, og med det er han for første gang utenfor Hyrule.

Finn åtte hellige instrumenter

Link blir brakt i sikkerhet hos Tarin og datteren hans, Marin. Etter hvert stifter Link kjennskap til en ugle som forteller ham at han må vekke «Wind Fish», Koholints beskytter, for å komme seg hjem igjen. Imidlertid befinner denne «Wind Fish» seg sovende inni et stort egg på øyas høyeste fjell, Mt. Tamarach, og den lar seg bare vekke ved hjelp av øyas åtte hellige instrumenter.

Instrumentene er, naturlig nok, spredt utover i øya – og de befinner seg i åtte forskjellige «dungeons». Innvendig er disse stykket opp i kvadratiske utsnitt, slik «Overworld» originalt sett var. Dette fungerer helt greit, og er noe de fleste Zelda-spillere er vant til.

Zelda slik vi kjenner det

Det er inne i disse dungeonene at det typiske «Zelda»-trekket kommer frem, og jeg sikter da naturlig nok til det faktum at disse er spekket med små overkommelige puslespill. Fiendene er fantasifulle og byr på utfordring for alle. Om du likevel synes spillet er for lett, kan du i startmenyen velge «Hero mode». Da vil Link ta dobbelt så mye skade av angrep. I tillegg vil du ikke kunne få hjerter av verken gress, krukker eller fiender. Etter min smak er dette imidlertid litt for vanskelig, så jeg holdt meg til den normale modusen.

Alle dungeonene har en boss som må bekjempes, og disse er fremstilt slik bosser skal være i Zelda-spill – store, skumle og med halvveis åpenbare svakheter. Jeg synes det var morsomt å spille gjennom dungeonene, og jeg satt meg aldri fast (slik jeg gjorde i vanntempelet i Ocarina of Time).

Når man går ut av en dungeon blir man raskt ledet til den neste, og det er generelt sett ikke altfor mye obligatorisk «Overworld»-løping – hvilket jeg synes er positivt. Hvis du av en eller annen grunn ikke vet hva du skal gjøre, kan du gå til et av spillets mange telefonkiosker. Her vil du kunne få hint som hjelper deg videre i spillet – uten at du du nødvendigvis må bli holdt i hånda.

Bunnsolid kontroller

Ingen steder i spillet opplevde jeg at kontrollen var skyld i at jeg tok skade eller gikk «Game Over». Nintendo har, som alltid, stålkontroll når det kommer til ren spillbarhet. Det er særlig når det kommer til kontrollen at Switch-versjonen er en smule annerledes enn originalen.

Akkurat som i originalen, har man i Switch-versjonen av Link’s Awakening også bare to knapper å binde gjenstander til. Imidlertid er det slik at sverdet og skjoldet har dedikerte knapper. Det betyr at du ikke må rokere mellom sverdet og skjoldet – og alle de andre gjenstandene lenger, og det er en massiv forbedring sammenliknet med originalen.

Sømløs verden

Grafikken i spillet er oppdatert til «dagens standarder». Alt er i 3D, og alt av gjenstander, planter og karakterer er blitt detaljrikt gjengitt. Imidlertid er grafikken hakket for detaljrik for konsollen – og det merker man særlig godt når man vandrer rundt i «Overworld». I originalen var verdenen delt opp i kvadratiske soner. Dette mest på grunn av Game Boyens tekniske begrensninger. Nå er verdenen derimot gjengitt sømløst, og dette fører til en og annen FPS-drop om mange elementer er på skjermen samtidig.

Jeg opplevde ikke at dette var ødeleggende for spillopplevelsen, men her kan nok terskelen variere fra spiller til spiller. I praksis er dette sammenliknbart med Breath of the Wild – der man også opplever en og annen FPS-drop om mye skjer på skjermen samtidig. Likevel tenker jeg at Nintendo burde ha tilpasset Link’s Awakening til maskinvaren, da dette problemet åpenbart må ha blitt avdekket under testspillingen hos Nintnedo.

Interessant tilt-shift-effekt

Bruken av det som på kameraspråket kalles «tilt-shift», skaper et spesielt visuelt uttrykk i spillet. Det som er helt på kanten av skjermen er uskarpt, og det virker derfor nesten som om kameraet i spillet er stilt inn på makro-modus. Jeg synes at dette gir en veldig kul effekt, men jeg har lest at enkelte på nett klager over bevegelsessyke (motion sickness) – dette la imidlertid ikke jeg noe merke til.

Knallsterk lydbilde

Lyden og musikken utfyller grafikken i spillet, og den audiovisuelle opplevelsen er tilnærmet perfekt. Klassiske Zelda-låter spilles av, og man kan intet annet enn å nynne med (særlig hvis man er Zelda-fan). Gamle soundtracks fra Link’s Awakening til Game Boy har blitt remastret, og følgelig vil de som har spilt originalen fort kunne få nostalgiske flashbacks til barndommen.

Lag egne dungeons

Om du etter hvert ønsker en pause i dungeon-climbingen, kan du prøve deg på noen av spillets minispill. Du kan blant annet gå til en karakter som kalles «Dampe the Gravedigger». Her kan du lage dine egne dungeons, men det er på langt nær like åpent som Mario Maker.

Etter hvert som du spiller gjennom spillets mange dungeons, vil du låse opp kvadrater, eller «chambers» som det heter, som du kan bruke hos Dampe til å lage dine egne dungeons. Kvadratene er imidlertid identiske med de du finner i de originale dungeonsene, og det eneste du bestemmer er hvilken rekkefølge disse skal spilles i. Følgelig tilbyr ikke Dampe noe «attåt», og blir i løpet av kort tid veldig kjedelig.

Sideoppdrag

Videre har spillet også et sideoppdrag som er laget for de som er glad i å samle ting. Rundt om på øya er det nemlig spredt en hel haug av skjell, og finner du dem vil du naturlig nok få en premie. Jeg er imidlertid ikke en av dem som er glad i å traske rundt på jakt etter sånt (jeg fant heller aldri alle Gold Skulltulaene i Ocarina of Time), men for de som liker sånt er dette utvilsomt kun positivt.

Konklusjon

Avslutningsvis vil jeg si at Link’s Awakening er akkurat passe langt. Det er ikke like stort og komplekst som Breath of the Wild, og heller mot den litt mer enkle siden når det kommer til vanskelighetsgrad. Spillets visuelle uttrykk er nydelig, kontrollen er bunnsolid, puslespillene mange og tilfredsstillende (når man løser dem) – og både lyd og musikk oppfyller vilkårene for at dette kan klassifiseres som en Zelda-klassiker. Skal du introdusere noen til Zelda-serien, er dette stedet å begynne! Alternativt kan du kjøpe det til deg selv mens vi venter på oppfølgeren til Breath of the Wild.

+ Nydelig grafikk
+ Interessant tilt-shift-effekt
+ Tilnærmet perfekt lyd og musikk
+ Bunnsolid kontroller
+ Originaltro, men forbedret
+ Stort spenn i karakterer

— Overworld er for krevende for maskinvaren
— Ikke veldig mye å gjøre utenom hovedoppdraget