Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Alt i alt er dette et veldig bra spill og en god oppfølger til Borderlands 2, mener ITavisens anmelder. (Ill.: Gearbox Software)

TEST: Borderlands 3 gjenskaper magien på mesterlig vis

Test: Men det er noen skår i gleden.

Testet av Christoffer Pourpak på PC.

Endelig er det her. Oppfølgeren i den utrolig populære Borderlands-serien, og beviset på at det heldigvis er noen utviklere som kan telle lengre enn til to. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at dette er det spillet flest har sett fram til i år. Jeg har i hvert fall gledet meg veldig.

Borderlands-serien har siden oppfølgeren til det originale fått både en spin-off og en forløper til toern. I tillegg så har det kommet en versjon av Borderlands 2 i VR. Ikke rart det tok litt tid å få i gang Borderlands 3.

Endelig tilbake på Pandora

Ser vi bort fra det lille avbrekket som var Borderlands: The Pre-Sequel, så er det omtrent syv år siden vi sist trådte inn i rollen som en Vault Hunter på Pandora. Ikke så alt for mye har skjedd på syv år. Pandora er fortsatt som vi forlot det – fult av ting som ikke vil annet enn å drepe deg, men nå har bandittene fått et nytt navn, fanatikere. Hvorfor, spør du kanskje. Har de plutselig blitt religiøse? Ja, det kan man for så vidt si. Borderlands 3 sine antagonister har nemlig overbevist innbyggerne på Pandora om at de er guder, eller så godt som guder, og har i samme slengen laget en kult – Children of the Vault.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Calypso-tvillingene, spillets antagonister, som de så fint heter, er som navnet sier tvillinger. Begge to er også Sirens, og er i god Borderlands-stil litt «over the top», for å si det sånn. Det er en veldig fin linje mellom sjarmerende vulgært og klisjefylt tull, og her vakler de litt. Randy Pitchford har beskrevet de som de meste avskyelige livestreamerne du kan forestille deg, og det passer egentlig ganske godt. I begynnelsen var det litt kleint, nesten, hver gang de ytret seg om noe som helst – noe de gjorde ofte da de rett som det var dukket opp, men gjennom spillet forbedret det seg svakt. Dette er et tema som går gjennom det meste av spillet.

Som seg hør og bør med et nytt spill, er det også nye karakterer man kan spille som. Valget står mellom Moze the Gunner, Amara the Siren, FL4K the Beastmaster og Zane the Operative. Alle har veldig unike design, og alle har egne evner som skiller dem tydelig fra hverandre – man bør egentlig prøve ut alle før man virkelig setter seg ned for å spille, da spillestilene er veldig forskjellige. Og ikke bare er spillestilen forskjellig, det er også stor forskjell på hvordan evnene fungerer. Borderlands 2 hadde et veldig lineært ferdighetstre, og alle evnene til karakterene fungerte omtrent likt – trykk på knappen så skjer det noe.

I Borderlands 3 har det skjedd en liten oppgradering her. Med Zane, for eksempel, får du valget mellom tre forskjellige evner. Av de tre kan du enten bruke to samtidig og ikke kunne kaste granater, eller bare én, men da også med muligheten til å bruke granatene. Disse evnene kan bli oppgradert når du går opp i nivå, og gis forskjellige bonuser. FL4K har ikke problemet med å ikke kunne bruke granater, men til gjengjeld har han bar én evne. Forskjellene på de forskjellige karakterene legger opp til at man må tenke selv og veie de forskjellige mulighetene strategisk. Det som er lurt i en situasjon er kanskje ikke så lurt i en annen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Borderlands 2 v.2?

Borderlands 3 er veldig likt forløperen. Det er ikke mulig å skjule, men gjør det egentlig noe? Borderlands-serien er en av de mest unike og grundig lagde spillseriene som finnes, så det ville vært rart om de ikke bygde videre på suksessene som har vært. Frykten med oppfølgere såpass lenge etter det forrige spillet er jo at det ikke lever opp til forventningene. Det må treffe akkurat, eller så bommer det helt. De traff heldigvis helt perfekt.

Folkene i Gearbox Software har ikke vært for dristige i utviklingen. Spillet ser og oppfører seg forsvinnende likt som tidligere spill i serien – på godt og vondt. Det de har gjort, er å ta det som funker, og gjøre det litt bedre. Alt fra våpen til transportering er forbedret og utvidet.

Grafikkutviklingen derimot føler jeg at har stått litt stille. Det er både fordelen og ulempen med den stilen Borderlands har skapt for seg selv. Heldigvis har vi endelig kommet oss vekk fra Pandora. I romskipet med det passende navnet Sanctuary reiser vi til en rekke planeter med vidt forskjellig design og stemning. Alle områdene er unike og veldig godt laget. Det eneste minuset jeg kan finne er at det fort blir forvirrende å komme seg rundt hvis man ikke er kjent. Mer enn en gang måtte jeg opp med kartet for å se hvordan jeg skulle komme meg opp eller ned for å nå målet.

Spesielt i et Battle Royale-oppdrag, ja, Gearbox har klart å klemme inn spillverdenens landeplage, er det veldig vanskelig å finne frem. Det hjalp heller ikke at det virket som om markørene på kartet hadde tatt ferie og ikke viste i nærheten av der de skulle.

Og takk Gud for noen av QoL-forbedringene de har gjort. Det er ikke store greiene egentlig, men du så deilig det er når man først har det. Endelig får man muligheten til å bruke Fast Travel direkte fra kartet, uansett hvor du er i verden. Man kan til og med reise direkte til kjøretøyet sitt. Har du mange oppdrag, kan du nå bytte mellom dem uten å gå inn i menyen først, og spiller du med andre, kan du nå merke områder så de kan se.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Når vi er inne på flerspiller så har det dukket opp en ny modus. Borte er muligheten for at vennene dine tar alle de kule våpnene før deg. Nå får hver spiller egen loot som bare de kan plukke opp.

Våpnene, som det nå er over en milliard forskjellige varianter av, har fått et nytt triks i ermet. De fleste kommer med en alternativ modus. Dette kan være for eksempel noe så enkelt som at du kan bytte mellom enkeltskudd og fullautomatisk, men det kan også være at du kan bytte mellom forskjellige element-effekter eller til og med skyte en kule som gjør at andre kuler blir målsøkende.

Disse nye egenskapene kommer i tillegg til at utviklerne har utvidet ideen om våpnene som sprenger når man lader dem. Nå kan det rett som det er skje at våpenet ditt blir til et stasjonært maskingevær som skyter på fiender som nærmer seg, eller at det tar saken i egne hender og løper mot fienden selv. De må ha hatt det gøy når de tenkte ut alle de forskjellige egenskapene som våpnene kan ha. Jeg blir i hvert fall med jevne mellomrom overrasket over hva det nye våpenet jeg finner faktisk gjør.

Catch-A-Ride har også fått seg en durabelig oppdatering. Borte er få valgmuligheter og begrensninger. Nye kjøretøy blir introdusert, og du får muligheten til å kapre et hvilket som helst kjøretøy og ta det til nærmeste Catch-A-Ride. Hvis kjøretøyet du kapret har deler du ikke har fra før, får du de delene til å bruke senere. Det er ikke et stort fokus gjennom spillet, men en kjekk liten bonus for de av oss som liker å utforske eller samle alt. Dessverre er selve kjøringen fortsatt like håpløs som før. Det er utrolig kronglete å kjøre og skyte samtidig. Eller kjøre og svinge samtidig.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Gledelige gjensyn

Jeg tror ikke at det er for vågalt å si at de fleste som spiller Borderlands ikke spiller det for historien. Det er jo tross alt en looter-shooter, men historien er, som i de andre spillene, overraskende grei. Ikke forvent å bli fryktelig involvert i det som skjer, eller at det karakterene har en utrolig utvikling mot slutten, men bare gled deg til å ha det gøy mens du skyter deg gjennom bølge på bølge med forskjellige fiender.

Borderlands har jo en heller unik stil når det kommer til dialog, og de har klart det veldig bra. Alt som sies, har det litt useriøse preget som kjennetegner serien, ikke bare hovedoppdraget, men også i de mange sideoppdragene har de klart å holde det originalt og morsomt.

Borderlands 3 retter seg veldig mot de som allerede er tilhengere av serien, for her dukker det opp en del ansikt som man allerede kjenner fra et av de forrige spillene. Jeg skal ikke gå for i detalj her, men man møter omtrent alle de større karakterene fra fordums spill. For de som aldri har spilt et Borderlands-spill før, betyr jo ikke dette noe, men for de som har spilt alt er det gøy å se at kjente fjes gjør en entre. Flere har også blitt eldre, eller utviklet seg siden vi sist så dem.

Jeg tror ikke skuespillerne får nok ære for jobben de gjør i Borderlands. Det hører sjeldenhetene til at jeg ikke tenker over hvor halvveis stemmearbeidet egentlig er i spill generelt, men her føler jeg at alt er som det skal. Det kan tenkes at det er enklere å gjøre det overbevisende når alt er så overdrevet – det trenger ikke høres naturlig ut. Alt fra one-liners til vanlige samtaler er veldig godt skrevet og utført av skuespillerne.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Skår i gleden

Alt er dessverre ikke bare fryd og gammen i Borderlands 3. Etter lanseringen 13. september har det jevnt og trutt tikket inn med folk som har klagd på alt fra ytelsesproblemer til at spillet rett og slett ikke funker som det skal.

Det største problemet virker å være at ytelsen er langt dårligere enn grafikken og innstillingene burde tilsi. Borderlands 3 kan jo ikke akkurat skryte på seg noe revolusjonerende grafikk, men spesielt konsollene sliter med bilderaten åkkesom. Xbox One X klarer med nød å holde seg nord for 3 bilder i sekundet, men er du så uheldig å ha en Playstation 4 Pro, bør du belage deg på langt færre bilder i sekundet.

PC-spillere sliter heldigvis ikke like mye med bilderaten som de på konsoll. Her har spillet i stedet for en lei uvane med å krasje plutselig. I tillegg så er det flere som har måtte starte spillet på nytt fordi det ikke gikk an å komme seg videre i historien. Dette er jo ikke veldig hendig hvis man prøver å spille gjennom spillet. Personlig har jeg heldigvis ikke opplevd noe som dette, og håper jeg ikke kommer til å gjøre det heller. Det jeg derimot har opplevd, er blant annet at spillet er veldig dårlig til å registrere posisjonen din – dette er fryktelig irriterende når oppdraget er å følge etter noen, og spillet ikke skjønner at du faktisk gjør det.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Konklusjon

Borderlands 3 er en fan-service som spiller på nostalgistrengene og humoren og volden serien er kjent for. Og dette funker helt utmerket egentlig. Gearbox Software har på mesterlig vis klart å gjenskape magien fra de tidligere spillene og gitt oss en oppfølger verdig Borderlands-navnet.

De nye planetene som utgjør arenaen spillet utspiller seg på er nøye og godt designet, og hvert sted introduserer deg for nye, og gamle, karakterer som alle bidrar til spillet. All dialog er godt skrevet og skuespillerne fortjener lønna, for å si det sånn. Historien er mye dypere enn forventet, og det er både en og flere veldig uventede ting som skjer som gjør at du bare må spille litt til.

Spillmekanisk er det relativt likt Borderlands 2, men det meste har fått litt mer kjøtt på beina. Ferdighetstreet til de forskjellige karakterene har nok av muligheter til at man finner noe som passer sin spillestil og evnene til de forskjellige er godt balanserte. Det som derimot ikke er så balansert er bossene. Her er det en blanding av noen veldig engasjerende og gode, og mange som er ganske repeterende og kjedelige, men som blir vanskelig bare fordi de har mye liv eller skader deg veldig.

I tillegg til noe utvidede RPG-elementer får man også nok å bryne seg på etter at historien er ferdig. End-gamet. True Vault Hunter sammen med Mayhem Mode og Guardian Ranks, omtrent tilsvarende Badass Rank, gir deg mange timer med ekstra spilling.

Alt i alt er dette et veldig bra spill og en god oppfølger til Borderlands 2. Liker du looter-shootere og voksen, men til tider barnslig, humor kan du virkelig ikke gå feil her – uansett om du har spilt noen av Borderlands-spillene før.

+ Looter-shooter på sitt beste
+ Humoren og stemningen
+ MYE spill

– Uinspirerte bosser
– Mange bugs og ytelsesproblemer
– Ikke akkurat banebrytende 

Stikkord: anmeldelse, Borderlands 3, pc, test