Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Sea of Thieves virket veldig lovende, men feiler på det viktigste punktet; innhold. (Ill.: Microsoft Studios)

«Sea of Thieves» er dessverre årets spillskuffelse

Spilltest: Altfor mye uutnyttet potensial.

«Sea of Thieves» vakte umiddelbar interesse og nysgjerrighet fra undertegnede da Rare og Microsoft debuterte en liten trailer fra spillet under E3-messen for et par år siden.

Å leve livet som en sjørøver i en virtuell og spennende verden, var jeg neppe alene å la meg friste av.

Siden den gang har jeg fulgt spillet tett og var raskt ute med å registrere meg for den lukkede alphatestingen – presse ble nemlig ikke prioritert i køen her. Alphaen ble spilt en god del og forventningene til spillet bare økte. Så kom betatestingen som ledet til denne sniktitten der jeg skrev at suksessen til «Sea of Thieves» var avhengig av innhold.

Hva skjedde, egentlig?

«Sea of Thieves»

Pokker, så kjekt det er at Rare lager egne spill igjen og ikke blir satt av Microsoft til å utvikle Kinect-spill ingen vil ha. Joda, Kinect Sports hadde sine høydepunkter, men som selve kameraet, ble spillet raskt lagt bort. Rare har laget en haug med gode titler opp gjennom årene og er et spillselskap mange har et godt forhold til. Den britiske utvikleren er også en av årsakene til at ekstra mange holdt et øye med «Sea of Thieves».

Det første man gjør i spillet er å velge en karakter. Man får ikke designe den selv, men kan velge mellom en rekke forskjellige figurer. Frykt ikke å møte «deg selv» i spillet, det skal godt gjøres å finne en karakter som er helt lik. Deretter velger man skip som det er fire stykker av og varierer i størrelse. Skipet for én og to pirater er av samme størrelse, mens det til tre og fire – gallioner – er enda større med tre master. Det er vanskeligere å styre og krever at alle på skipet samarbeider.

Etter skip er valgt, kastes man rett ut i det. For det er nemlig ingen veiledning eller hjelp å få i spillet, det er lagt opp slik at man skal finne ut av ting selv. For hvor vanskelig kan det være å leve som en pirat?

Man starter i en pub på en av utpostøyene i spillet. Her kan man slå av en kort samtale med bartenderen, drikke seg full eller gå ut og gjøre piratting.

Og ja, selvsagt kan man drikke seg full i et sjørøverspill. Karakteren begynner også å spy når den har fått nok, du kan spy på andre og man kan til og med spy i bøtten sin og kaste på andre. Lekkert.

Det er på utpostene man henter/kjøper oppdrag og leverer dem inn. Her finner man også flere butikker der man kan kjøpe klær, utstyr og våpen. Før man legger ut på tokt, kan det være lurt å bunkre opp. Det vil si samle bananer – som brukes til å regenerere helse når man er skadet – kanonkuler og planker for å tette eventuelle hull i skroget.

Tro meg, det er ganske kjedelig å gå tom for spesielt de to sistnevnte når man er midt oppe i et heftig sjøslag.

Du kan ikke designe karakteren din selv, men velge mellom en rekke genererte.
Du kan ikke designe karakteren din selv, men velge mellom en rekke genererte. (Ill.: Martin Kynningsrud Størbu)

Repetitivt, men til tider ganske moro

Av oppdragene er det kun tre forskjellige typer å velge mellom: skattejakt, finn sjørøverkapteinen og drep ham, samt jakte på diverse dyr rundt på øynene. Sistnevnte gikk mannskapet mitt fort lei av. Å seile fra øy til øy på jakt etter diverse dyr er ikke spesielt gøy i lengden. Skattejakt er høydepunktet.

Man blir gitt ett eller flere kart med én øy på hver. Disse er uten navn og man må finne de aktuelle øyene på hovedkartet som er plassert i skipet sitt. Skattene er merket av på karet med røde kryss og man må lete seg frem til riktig punkt på kartet og ta frem spaden for å grave frem skatten. I enkelte tilfeller er det vanskelig å finne riktig plass, men for det meste treffer man riktig på første spadetak. Og det er alltid en god følelse.

Felles for samtlige type oppdrag er at man seiler tilbake til en utpost for å bytte skatt, sjørøverhodeskalle eller et bur med dyr for gull. Gullet kan man igjen bruke på klær, utstyr, våpen eller kosmetiske endringer for skipet.

Og det er her mye av problemene med «Sea of Thieves» ligger. Det er så fordømt repetitivt. Seil dit, grav opp kiste, seil dit, selg kisten.

Da har raid-liknende begivenheter vist seg å være mer gøyale, men også disse er ganske like. På himmelen ligger det en sky, formet som en hodeskalle. Når øynene begynner å lyse, betyr det at et raid er i gang. Disse er plassert på et fort som er godt beskyttet av sjørøverskjelett – dette er slik fiendene i spillet ser ut. Her gjelder det å beseire bølge på bølge med skjelettfiender av ulik vanskelighetsgrad før kapteinen dukker opp.

Når han er knertet, får mang tilgang til en nøkkel til en dør på øya og bak den skjuler det seg en haug med skatter.

Det som gjør disse oppdragene enda bedre, er at alle skipene på serveren kan se hodeskallen og det er stor sjanse for at man møter på andre spillere i kampen om skattene. Så man er langt fra trygg selv om man har fått losset skattene om bord på skipet.

Hvis man går lei oppdragene, kan man for eksempel benytte tiden til å utforske en av de mange øyene.
Hvis man går lei oppdragene, kan man for eksempel benytte tiden til å utforske en av de mange øyene.

Samarbeid er alt

Samarbeidet er også noe som styrker kvaliteten på spillet. Et velsmurt maskineri med spillere som styrer skuta sammen, tar opplevelsen til et nytt nivå. En stå ved roret, en ordner seilene, sørger for at de er i riktig vinkel og lengde. For selv om «Sea of Thieves» har en litt barnslig stil, er det mye realisme i spillet. Man må nemlig treffe godt på vinden for best mulig fart – med motvind er det dessverre ikke mye man får gjort.

I tillegg til styrmann og personen på seilene, må man også ha noen som kan stå klar med kanonkulene og kanskje en til å tette eventuelle hull i skipet.

Til tider er det ordentlig gøy å være pirat i Rares spillverden og bare seile rundt. Det er også ganske nervepirrende når man har skipet lastet med skattkister og er på vei til nærmeste utpost for å levere inn. Da kikker man ekstra godt etter fiendeskip og får fort mer hastverk hvis man skimter en tremaster i horisonten.

En ting som også er verdt å nevne, er Xbox Play Anywhere som gjør at Windows 10- og Xbox One-spillerne kan spille med og mot hverandre. Det fungerer smertefritt i «Sea of Thieves» – jeg liker godt det arbeidet Microsoft gjør på dette feltet.

Til tider er Sea of Thieves både hektisk og ganske moro.
Til tider er Sea of Thieves både hektisk og ganske moro. (Ill.: Microsoft Studios)

Er dette alt?

Som nevnt over ligger mye av problemet med «Sea of Thieves» rundt innhold. Lite variasjon i oppdragene er allerede nevnt, men det er også andre ting som mangler. For eksempel våpen. Det er kun fire forskjellige av dem: pistol, sverd, hagle og en rifle med sikte. Ettersom Rare fokuserer på et likeverdig spillbrett, betyr det at disse ikke kan oppgraderes.

Det er mulig å kjøpe våpen med ulike design, men det har ingen påvirkning for spillbarheten.

Mye av problemet ligger ved Rares valg på dette feltet. På den ene siden sørger Rare for at alle stiller likt og man står ikke fare for å møte på spillere som er sterkere, løper raskere, tåler mer, har kraftigere kanoner og raskere skip. På en annen side består spillet av kun kosmetiske endringer som ikke alle syns er motiverende nok til å finne skatter, fange dyr og drepe sjørøverpirater.

Totalt sett betyr det at PvP, spiller mot spiller, ikke har noe for seg. Man får null, niks og ingenting for å drepe spillerstyrte fiender eller senke skipene deres. Kanskje er man heldig og kommer over et skip som har skatter om bord, men på mange måter føles det bare bøllete å angripe et skip uten mål og mening. Men for all del, pirater er jo bøller så dette er litt hver sin smak.

Helt nydelig grafikk

Hva gjelder grafikk har jeg ingenting å utsette på «Sea of Thieves». Vannteknologien Rare leverer er helt i særklasse og jeg har ikke sett maken i andre spill. Hvordan bølgene beveger seg og treffer skipet og får landkrabbene til å bli sjøsyke av et spill. Se for dere spillet i VR. Frem med bøtten!

Det er ikke bare vannet som er fantastisk, men også landskapet rundt, skipet og solen, stjernene og månen. Noen ganger glemmer man hvor repetitivt spillet er og i stedet bare nyter omgivelse. For eksempel solnedgangen samtidig som man spiller litt med trekkspillet eller lirekassen.

Lydbildet er også mektig og her har Rare virkelig fått med seg alle tenkelige detaljer. Fra knirkingen fra skipet når man er under dekk til den hule lyden av vinden man hører rundt seg når man sitter inne i en av kanonen – for ja; man kan krype inn i kanonene og skyte seg selv ut.

Konklusjon

«Sea of Thieves» var kanskje det spillet jeg så mest frem til år, men så langt feiler Rare og Microsoft med å levere. Det er som med utallige andre spill vi har spilt opp gjennom årene, potensialet er der, men innholdet mangler.

Oppdragene er, som nevnt mange ganger over, for repetitive og utenom dem blir underholdningen lagt opp til at spilleren selv skal stå for. Raid og sjøslag er ofte ganske gøy og utfordrende, men jeg savner en ekstra belønning for å senke fiendeskip foruten følelsen om at «vi klarte det».

Dog skal man ikke gi opp riktig ennå. Rare kaller «Sea of Thieves» for et «spill som en tjeneste», eller «Games as a Service», som betyr at de vil fortsette å oppdatere spillet med mer innhold. Og som andre spill, er det mye som kan fikses med oppdateringer.

Jeg har fortsatt tro på at «Sea of Thieves» kan leve opp til sitt potensial, men for Microsofts del må det skje så fort som mulig ellers risikerer de at spillerne forsvinner. For godt.

Karakter: 6/10.

+ Enestående grafikk og lydbilde.
+ Xbox Play Anywhere.
+ Gøy med samarbeid.

– Lite variasjon i oppdragene.
– Kjedelig alene.
– Mangler innhold.

Annonse:
Stikkord: seaofthieves, Spill, Tester