Et mareritt

Vi innrømmer det rett ut.

Vanlig prosedyre når man anmelder spill er jo å runde de, og i det minste spille dem så mye som mulig, oppleve mest mulig av det spillet har å by på.

Det har vist seg å være ganske vrient når det gjelder Dark Souls.

Dark Souls har gjentatte ganger blitt hypet som tidenes vanskeligste spill, noe som forsåvidt ikke er tilfellet. Men det er garantert det vanskeligste du kommer til å forholde deg til i år, det er et enormt rollespill der alt er ute etter å drepe deg, og lykkes gjentatte ganger.

Så her kommer innrømmelsen, vi har ikke spilt på langt nær så mye Dark Souls som vi hadde likt. Kombinasjonen av deadlines, ressurser og spillets ekstreme krav til tid og konsentrasjon gjorde at vi måtte se oss slått en rekke ganger. Og hei, vi er menn nok til å innse at dette var faktisk litt for mye for oss.

Er dagens gamere kanskje litt for bortskjemte med lette spill? Er det ikke sånn at alt var vanskeligere før, mens nå er mediet blitt utvannet? Det er et naturlig resultat av at spillbransjen vokser og endrer seg, men det betyr ikke at spill i dag ikke byr på utfordringer. Det er bare at utfordringen er sjelden så i fokus som i Dark Souls.

Døden i sentrum
Hele konseptet her handler tross alt om døden. Du selv er død, når alt kommer til alt, et av målene med reisen i Dark Souls er å vinne tilbake din tapte menneskelighet. Og rent spillbarhetsmessig er døden en integrert del av fremdriften, du er rett og slett nødt til å tape for å vinne.

På det mest grunnleggende er Dark Souls et tredjepersons action-rollespill. Du starter med å velge en av de mange klassene, noen av dem er ganske tradisjonelle, mens de mest masochistiske kan velge en fyr uten rustning og med en stokk som våpen. Lykke til.

Vi foretrekker en kriger som er noe tyngre utstyrt, og vi setter i gang. Spillet kontrolleres på en ganske så logisk måte, som tredjepersonsspill flest. Skulder- og triggerknappene brukes til lettere og tyngre angrep samt forsvar med skjoldet. Du kan rulle unna og utføre kontraangrep. Alt sammen blir forklart i løpet av åpningssekvensene, og det meste er nokså lett å forstå.

Går unna
De første fiendene vi møter på er stillestående, men det tar ikke lang tid før vi begynner å møte motstand. Og selv de aller tidligste monstrene kan drepe deg med to-tre slag. Innen opplæringen er ferdig har du mest sannsynlig rukket å dø et par ganger, og fikk også slaktet det første store monsteret.

Deretter er det ordentlig i gang. Vel, først en liten tur innom det nærmeste du kommer en trygg sone i spillet, Firelink Shrine. Der møter du et av spillets viktigste elementer, nemlig bål.

Det er disse bålene som er spredt rundt i spillets verden som er nøkkelen til effektiv fremgang. Setter du deg ned ved et slikt, aktiveres det som lagringspunkt. Dør du, havner du tilbake ved bålet. Du får også oppgradert dine statistikker der.

Men lagrer du ved bålet, resettes automatisk alle fiender i området, så alle du har drept må tas på nytt.

Tenk først
Kampmekanikken kan føles treg og lite responsiv i starten, men den har faktisk sin eleganse. Nøkkelen for å drepe fiendene er timing. Du må observere deres oppførsel, være klar for deres slag, og samtidig forberedt til å svare med samme mynt når tiden er riktig. Det er en spesifikk flyt i kampene, frem og tilbake, forsvar og angrep. Og aldri glem – selv de tilsynelatende svakeste fiendene kan slakte deg ned enkelt og greit.

Og det er ikke bare fiendene, du kan like gjerne dø ved å falle fra noe, eller for all del – bli spist opp av en kiste med tenner. Ingen steder er trygge, med unntak av bålene. Feller, overraskelser og farer er overalt.

Nøkkelen til progresjon er sjeler, som er spillets erfaringspoeng. Disse brukes til å oppgradere dine statistikker. De bruker til å oppgradere utstyret ditt og fungerer som valuta hvis du ønsker å kjøpe bedre utstyr. Saken er at de innebærer også en kalkulert risiko. Dør du, mister du alle sjelene du har samlet, men ikke brukt opp. Det er ikke helt krise, du kan fortsatt plukke dem opp igjen – de henger i lufta på samme sted du døde. Men det betyr altså at du må nedkjempe de samme fiendene om igjen.

Så når du setter deg ved et bål blir spørsmålet alltid om du skal bruke opp det du har av sjeler eller om du skal prøve å samle inn enda flere av dem ved å drepe flere fiender?

Sammen med andre
En annen viktig sak er din egen menneskelighet, som er en annen form for valuta i Dark Souls. Menneskeligheten er faktisk noe som kan plukkes opp, og det har en del fordeler – det viktigste er kanskje at når du er menneske kan andre spillere besøke deg i spillet ditt. Ja, Dark Souls har et helt unikt flerspilleraspekt, der andre, fremmede spillere kan komme innom og hjelpe deg – men også drepe deg. Dessuten kan du se spøkelsesaktige skygger av andre spillere, du kan se dem slappe av ved et bål, eller falle i strid. Spillere kan også legge igjen beskjeder til hverandre som kan potensielt hjelpe deg videre når du sitter fast.

Disse beskjedene er ofte ekstremt nyttige, da utviklerne knapt informerer deg om noe som helst. Så mange av spillets mekanikker forklares knapt, du skal finne veien selv eller stole på andre til å bidra med innsikt. Dark Souls er et enormt spill, ganske åpent, og du får ingen hints om hvor du egentlig skal gå. Dermed er det alltid et sjansespill. Neste område, rundt neste hjørne, kan være enda tøffere enn det forrige, men kanskje er fiendene der litt mildere?

Hakker litt
Dark Souls sliter bitte litt med det teknologiske. Rent kunstnerisk er spillet eksepsjonelt flott, men overvelder ikke med den mest høyteknologiske grafikken. Og samtidig er det en del hakking her, et kamera som ikke alltid henger med, og en ganske slapp fysikkmotor (falne motstandere har tendenser til å feste seg til føttene dine). Men ingenting av det ødelegger den ellers så fascinerende opplevelsen.

Vi sier det igjen: Dette er et tungt spill, ikke egnet for alle. Det krever vanvittig med tålmodighet, med prøving og feiling. Mange vil falle fra. Å runde dette er en svær jobb som vil kreve mange titalls timer.

Men det er verdt det for de som investerer tiden. Få spill gir en lignende følelse av å oppnå noe, av en genuin belønning. Du får virkelig noe igjen for tålmodigheten og banningen.

Så joda, dette er tøffe greier, og ikke et spill som alle kommer til å nyte. Vil du ha en stor og åpen rollespill-opplevelse minus den knallharde vanskeligheten, vent et par uker på Skyrim. Men vil du virkelig teste dine grenser finnes det ikke et bedre spill enn Dark Souls.