Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Drep nazister i helga

SPILLTEST: Finn ut om Wolfenstein i 2009-årgang lever opp til gammel storhet.

Det er klart at Wolfenstein 3D er et klassisk spill, som har mer enn noen andre bidratt til utbredelsen av førstepersonssjangeren. Men la oss være ærlige, i motstetning til hakket mer avanserte spill som for eksempel Doom, har Wolfenstein ganske begrenset underholdningsverdi i dag. id software har imidlertid vært rimelig forsiktige med å melke navnet for mye. Det første ordentlige oppfølgeren kom først i 2001, og het Return to Castle Wolfenstein. Og var et flott spill. I år får vi det tredje fullverdige spillet i serien.

Årets Wolfenstein har en lang historie – det ble først annonsert i 2005 på et lanseringsevent for Xbox 360 i Amsterdam. Da var spillet eksklusivt til Microsofts maskin, men har i etterkant blitt utsatt, redesignet, og sluppet til både 360, PS3 og PC.

Ikke helt der
Dessverre lever ikke Wolfenstein anno 2009 opp til legenden. Det er et fint FPS, som gjør det aller meste riktig, som definitivt klarer å underholde, men samtidig sliter med å skille seg ut fra mengden av andre titler i sjangeren. Det er liksom stort sett bare et helt greit spill.

Som alle de tidligere spillene i serien er Wolfenstein på ingen måte historisk korrekt, og viser oss en nokså forskrudd versjon av andre verdenskrig, der det okkulte, urealistiske og overdrevne står i fokus. De onde nazistene er nok en gang i gang med fæle eksperimenter, og det er igjen opp til tøffe B.J. Blazkowicz å stoppe dem. Premissen er enkel og ukomplisert.

Liksom-åpent
Spillet har en oppbygning som skal gi inntrykket av en nokså åpen verden, men i realiteten er det aller meste veldig lineært, faktisk krever spillet sjelden noe mer enn at du følger en markør på kompasset som leder deg direkte dit du skal. Illusjonen av den åpne verdenen skapes ved å plassere deg i en fiktiv by som okkuperes av nazistyrkene, men der flere undergrunnsfraksjoner kjemper mot dem. Det er disse som gir deg oppdrag. Du kan altså bevege deg fritt i denne byen, oppsøke fraksjonenes hovedkvarterer, og ellers utforske området for å søke etter gull og informasjon.

Isenstadt, som byen heter, er imidlertid ikke så fryktelig spennende. Gatene er nokså forvirrende og ser alt for like ut, og det hele føles tomt og sjelløst. Rundt første halvparten av spillet foregår i en del av byen, resten tar deg videre til nye bydeler. Som også er ganske kjedelige.

Poenget er altså at byen fungerer som en hub. Du oppsøker fraksjonene, får oppdrag som tar deg til helt andre områder, så returnerer du til Isenstadt for å igjen møte motstandsbevegelsen. Hver gang du vender tilbake, blir opplevelsen mer og mer masete. Byens gater er nemlig fulle av nazisoldater, og disse respawner i det uendelige, samtidig som de vokser seg kraftigere. Så, vi vil bare kjapt hente et nytt oppdrag, men i stedet må vi kaste bort tid på å slåss mot disse, noe som på ingen måte fører oss videre i spillet. Vi sløser bare bort ammunisjon.

Rett frem
De ordentlige oppdragene, som faktisk tar oss vekk fra byen og til hemmelige laboratorier, sykehus, baser, gårder, slott og så videre, er stort sett fine og bra designet, men samtidig trygge, tradisjonelle og lineære. Du skyter deg gjennom hundrevis av mer og mer krevende nazister, og på slutten venter det stort sett en boss. Og du vender gjerne tilbake til Isenstadt med et nytt våpen eller nye krefter.

Krefter ja, her har vi det som gjør spillet ganske unikt. BJ får nemlig tilgang til nazistenes hemmelige eksperiment, kalt for Veil. Det er en stein som lar oss håndtere mystiske krefter fra en annen dimensjon. Det er fire av dem, og disse aktiveres ved ett trykk på styrekorset. Vi starter med den grunnleggende muligheten til å gå over i Veil-modus, som gjør fiendene tydeligere og alle omgivelsene til en utvasket blå/grønn drømmeverden. Denne modusen brukes også til å gå gjennom dører som ellers ikke synes (men som uansett er tydelig merket med et symbol).

Den andre varianten du også ganske raskt får tilgang til er såkalt Mire, som sakter ned tiden slik at du kan gå gjennom visse feller, samt få sjansen til å drepe de raskeste fiendene i fred og ro.

Videre får du også muligheten til å bruke et skjold, samt gå inn i en destruktiv modus der du kan skyte gjennom vegger og andre objekter, samt der skuddene dine gjør mer skade.

Veil-kreftene kan selvsagt ikke brukes fritt, energien går raskt ut og du må lade opp steinen ved å stå i spesielle kraftkilder, eller suge til deg energi fra tønner som står rundt omkring.

Veil-mekanikken er artig, og gir etterlengtet variasjon til spillet. Samtidig føles det noe uutnyttet – øyeblikkene der du skal bruke en bestemt kraft er ofte for tydelige. Ser du et rundt symbol på veggen? Der er et hemmelig dør, nå skal du gjennom den ved å bruke Veil. Vi hadde likt at spillet utfordret oss litt mer.

Skytegalleri
Når vi ikke er i Veil-modus, bruker vi vanlige våpen på vanlig måte. Utvalget er godkjent, i tillegg til ganske tradisjonelle skytevåpen får vi bruke noen futuristiske, eksperimentelle verktøy som lar oss skyte med diverse typer plasma og andre lysende substanser. Artig. Samtlige våpen, samt Veil-krefter, kan oppgraderes hos en av fraksjonene. Pengene til å oppgradere finner vi liggende skjult i samtlige brett, og tjener ved å utføre oppdrag.

Wolfenstein byr på ganske mye innhold hva enkeltspillerdelen angår, kampanjen varer lenge nok, og har mang et flott øyeblikk underveis. Men som sagt, det blir ofte ensformig, lineært og tradisjonelt. Med unntak av Veil, som kunne vært utnyttet bedre, er det lite som skiller spillet ut fra mengden.

Flerspiller på plass
Flerspillermodusen er heller ikke noe å hoppe i taket for. Det er utviklet av et annet studio, og byr på noen få spillvarianter der ingen imponerer med sin kreativitet. Det bygger på en progresjonsmekanikk hentet fra Call of Duty, og du får låst opp nye våpen og utstyr jo mer du spillet. Du får også bruke Veil-kreftene, og flere av brettene er ganske bra designet, men igjen, Wolfenstein på nett kan ikke måle seg med de beste i sjangeren.

Det kan heller ikke grafikken. Spillet bygger på aldrende teknologi, den samme grafikkmotoren som ble brukt i Doom 3 og Quake 4, med en del forbedringer. Det ser på ingen måte stygt ut, tvert i mot er flere av brettene temmelig flotte, men det er klart at teknologien har beveget seg videre. Et raskt titt på Killzone 2 eller Gears of War 2 viser en dramatisk forskjell. Om ikke annet er fordelen at spillet aldri hakker, at det er veldig få grafiske feil eller bugs å spore opp.

Wolfenstein er altså ikke et spill vi vil anbefale til disse som er ute etter et nyskapende, kreativt og teknisk avansert FPS. Men jo da, det er likevel ganske morsomt til tider, rett og slett fordi det ofte føles så gammeldags. Vil du skyte helt uten å tenke, uten å bli utfordret av nyskapende mekanikker, er Wolfenstein et helt fint valg.