Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Tullete Wii-strategi

SPILLTEST: Battalion Wars 2 er en blandet opplevelse.

Man må egentlig ikke misforstå Battalion Wars 2, for til tross for at det kanskje kan virke som et rent strategispill på overflaten, passer det mye mer i actionsjangeren. Kanskje en slags taktisk action-sjanger, om man virkelig må putte spill i bås.

Battalion Wars 2 er logisk nok en oppfølger til det originale GameCube-spillet, som igjen var en slags spinoff fra de håndholdte Advance Wars-titlene til Nintendo.

Bortsett fra at der Advance Wars tok seg selv mer seriøst, er Battalion Wars 2 (eller BWii – hvor lang tid brukte de på å tenke ut dette?) britisk-utviklet og fullt av humor. Eller forsøk på humor i alle fall.

Ikke morsomt

For morsomhetene er temmelig opplagte. Vi deltar i en fiktiv krig mellom stater som skal etterligne virkeligheten, bare med et veldig overdrevet og ironisk blikk. Dermed sitter liksom-engelskmennene og nipper te mens liksom-japanerne sliter med å uttale r og l korrekt. De slemme er sjokkerende nok en blanding av tyskere og russere. I tillegg får vi naturligvis voldslglade amerikanere med tykk sørstatsdialekt. Utviklerne Kuju prøver hardt å være morsomme, men vi ler ikke. Det føles utrolig tvunget frem, humoren er så opplagt at vi bare rister på hodet og har lyst å hoppe over filmklippene. Noe som er lettere sagt enn gjort.

Du blir nemlig tvunget til å høre på stemmene til dine overordnede stadig vekk, de blander seg inn mens du prøver å spille for å oppdatere deg og ellers være generelt masete. Hver gang vi begynner å kose oss, hver gang spillet begynner å få skikkelig flyt, kommer disse tullingene på og maser.

Selve spillet består av kampanjer som gir deg kontroll over de forskjellige fraksjonene, og hver av kampanjene er igjen delt opp i rimelig korte oppdrag. Og spillbarheten er for så vidt helt grei, spesielt imponert er vi over den solide implementasjonen av Wii-kontrollene.

Skarp kontoll

BWii foregår fra et tredjepersonsperspektiv og må dermed ikke blandes med tradisjonelle PC-sentriske strategispill, du styrer til enhver tid én enhet og har kontroll over de øvrige. Bevegelsen kontrolleres med den analoge stikken på Nunchuken, og du peker på fiendtlige enheter, låser deg inn på dem og skyter med trigger-knappen. Det er ganske så ukomplisert, og opplæringsbrettene viser deg kontrollsystemets nyanser temmelig raskt. Vi er kjapt i gang.

Strategidelen består av at du kan bytte mellom enheter du styrer ved å klikke gjennom en meny nederst på skjermen. Du kan gi ordre til de øvrige enhetene, be dem angripe spesifikke mål, vente eller følge etter. Det er strengt tatt ikke stort mer enn det. Det er faktisk ikke spesielt strategisk, egentlig.

Ikke så strategisk

Enhetene bygger på stein-saks-papir-filosofi, altså har alle enhetene en naturlig motstander, enten det er bazooka-soldater mot tanks eller luftvern mot fly. Så det er opp til deg å sørge at dine soldater angriper korrekt, og ikke blir drept for fort. Skadede soldater og kjøretøy kan for øvrig helbrede seg selv ved å kjøre over ikoner på bakken.

Det er ikke så veldig mye mer komplisert enn det. Variasjonen blir heldigvis ivaretatt, da vi ikke bare styrer troppene på bakken, men også båter og fly, og noen av oppdragene har mer definerte mål, som for eksempel å infiltrere en fiendtlig base med et spesielt kjøretøy.

Men når alt kommer til alt, er ikke underholdningsverdien spesielt tilstede. Det hele er så opplagt, lite komplisert og ofte masete at vi ikke helt klarer å ha det gøy. Og da har spillet mislyktes.

Ganske pent

Dette til tross for en artig visuell stil, som kanskje er i overkant barnslig, men likevel veldig godt gjennomført og nokså sjarmerende. Vi ser at en god del arbeid har gått i det visuelle, og det er kanskje det som redder spillet fra å bli komplett middelmådig. Selv om det tekniske aldri imponerer helt, har spillet i hvert fall stil.

Lydmessig er det rimelig kjipt – stemmearbeidet er som sagt lagt opp til å etterligne diverse dialekter på en overdreven måte, noe som verken er morsomt eller søtt, og i tillegg insisterer dine overordnede altså å prate nesten ustanselig. Musikken er repetitiv og våpenlydene ganske tamme, så BWii er defintivt ikke spillet med mest imponerende lydarbeid.

For å øke levetiden er det lagt til en flerspillermodus som for så vidt fungerer helt fint (spesielt kult er det å kunne samarbeide med en kompis), men det blir bare så uengasjerende å måtte utveksle vennerkoder før du kan spille på nett – alltid et minus med Wii-spill, dette.

Ikke noe for oss

Vi er ikke spesielt begeistret over BWii, som du sikkert ser. Det er alt for lite strategi her, og det som finnes blir så opplagt og ukomplisert at vi ikke føler oss tatt seriøst som spillere. Dessuten liker vi ikke spillets generelle tone, det er bare ikke så morsomt som Kuju vil ha det til. BWii blir en slags avveksling, kanskje noe for ekstremt sultne Wii-eiere som bare må ha et nytt spill akkurat i dag, men ikke noe å samle på i lengden. Dessverre.

Stikkord: spilltester, testprodukt