Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Supert, Mario

SPILLTEST: Super Mario Galaxy snur verden – bokstavelig talt – opp ned.

Det er en forfriskende opplevelse å spille Super Mario Galaxy i disse dager. Spesielt for oss som anmelder spill til daglig. Før vi begynte på Mario hadde vi gjort oss ferdig med titler som Call of Duty 4, Assassin’s Creed og Crysis. Tunge spill, med vold, banning og blod. Ikke noe galt i det, men det var godt å se litt farger og høre litt bekymringsløs musikk. Og rett og slett hoppe i en fantasiverden som ikke har noe forbindelse til virkeligheten.

Så er det rett på tunge, tunge Mass Effect etterpå, men det er en annen historie.

Det er ti år siden Mario 64 virkelig revolusjonerte plattformsjangeren. Super Mario Sunshine på GameCube levde ikke helt opp til forgjengeren, dermed er det først Super Mario Galaxy som kan regnes som den fullverdige oppfølgeren. Som virkelig tar spillbarheten enda et nivå videre.

Klassisk redefinert

Galaxy er umiskjennelig Mario fra første øyeblikk, på godt og vondt. En sjokkerende åpning, prinsesse Peach blir kidnappet av Bowser. Hvem hadde trodd. Dermed havner Mario på et slags flyvende observatorium, og derfra får du tilgang til de forskjellige galaksene, hvor du skal samle (nok en overraskelse) stjerner.

Super Mario Galaxys genistrek er spillets enkelthet. Borte er urimelige krav til innsamling av stjerner, borte er unødvendig komplekse kontrollmetoder. Nintendo faller heller ikke for fristelsen til å inkorporere alt for mange av Wii-kontrollerens bevegelsessensitive funksjoner.

I stedet kontrollerer du Mario på rimelig tradisjonell måte, med analog styring og knapper for å utføre de grunnleggende funksjonene som hopping. Vi må riste lett på kontrolleren for at Mario skal utføre sin angrepsbevegelse, og vi peker på skjermen for å samle inn stjernebiter. Enkelt og greit, lett å sette seg inn i. Noen brett krever riktignok mer stødig bevegelseskontroll, der du må surfe på et brett eller rulle på en ball, men disse brettene er separert fra resten av spillet og ofte frivillige.

Men hva er den store greia med Galaxy egentlig? Hva gjør det så unikt?

Hver galakse vi kan spille gjennom består av en rekke planeter. På hver av disse finnes det en rekke stjerner, og når vi finner disse, låses det opp nye planeter. Så vi blir transportert til disse planetene, og det er der selve opplevelsen begynner.

Opp og ned

Super Mario Galaxy leker med gravitasjon slik Mario 64 i sin tid lekte med polygonale plattformer. Dette er på mange måter det første spillet som foregår i ordentlig 3D, som gjør nytte av enhver overflate, enhver struktur. Ofte løper vi langs fullverdige, runde planeter, og ikke minst har de tunneler som går tvers gjennom. Andre ganger hopper vi gjennom plattformer både over og under dem, med objekter du må plukke opp plassert på de mest utrolige steder. Andre ganger igjen plasseres vi på innsiden av puzzlebokser der gravitasjonskraften skiftes mellom forskjellige plattformer, og vi må hele tiden være forsiktige med hvor vi hopper slik at vi plutselig ikke flyr nedover i stedet for oppover. Det er ganske vanskelig å forklare med ord hvordan alt dette fungerer, og det virker kanskje litt komplisert, men tro oss, brettene i Galaxy ustråler utrolig kreativitet, og med en gang du faktisk begynner å spille faller alle bitene på plass.

Og det hele er forbløffende imøtekommende for nye spillere, vi blir forsiktig geleidet inn i spillets verden, utfordringene stiger jevnt, men aldri for raskt. Store deler av de obligatoriske brettene er veldig selvforklarende når vi faktisk spiller dem, samtidig som det finnes en lang rekke ordentlig vanskelige områder som de garvede spillerne kan prøve seg på, mange av dem helt frivillige. Så både nykommere og erfarne plattformspillere vil finne utfordringer som passer dem perfekt, noe som virkelig er eksemplarisk spilldesign.

Mario har flere virkemidler som hjelper ham underveis, tidlig i spillet får du for eksempel tilgang til en vepsedrakt som lar deg fly i korte perioder, senere dukker det opp flere nye verktøy som er essensielle til de aktuelle brettene. Nesten alt fungerer utmerket.

Enklere

Innsamlingsaspektet er som sagt noe redusert. Overalt i brettene finner vi fargerike stjernebiter som samles inn svært enkelt ved å peke på dem med kontrolleren, uansett om de befinner seg langt unna, og disse gir deg nye liv, og kan brukes til å mate visse skapninger som igjen gir deg forskjellige typer bonuser (om du vil kan du også skyte stjernebitene på monstre). De sedvanlige Mario-myntene spiller ikke så stor rolle lenger, de gir deg tilbake helsen din, men er ellers ikke essensielle å samle inn med mindre du vil skryte av hvor flink du har vært (spillet har en kul funksjon der du kan ta et bilde av dine statistikker og legge det ut på din oppslagstavle). Det du ha er de store stjernene som du finner på slutten av hvert brett, og som altså låser opp nye planeter og galakser.

Det viktigste med Mario Galaxy er rett og slett den utrolige variasjonen brettene i mellom, ingen av disse føles tvunget inn i spillets rammer, alt er perfekt gjennomtenkt, nesten genialt designet, alt flyter så elegant og smertefritt. Spillet er eksempel på virkelig entusiastisk spilldesign, der du, spilleren settes i fokus, din underholdning, din kjærlighet til spillmediet. Du investerer din tid i dette, og du skal sannelig få noe tilbake. Med en slik underliggende filosofi er det vanskelig å ikke falle for Marios verden, uansett hvor lei du måtte være av denne noe oppbrukte spillfiguren.

Vi vil egentlig ikke gå dypere inn på spesifikke områder, spillmekanikker og nyanser, fordi dette må man oppleve selv. Super Mario Galaxy slutter aldri å gi, og slutter aldri å underholde. Det må oppleves.

Fryd for øyet

Ikke minst er spillet vanvittig pent å se på. Slik tilfellet er med andre eksepsjonelt pene Wii-spill (spesifikt Zelda og Metroid Prime 3), det tekniske kan ikke måle seg med andre spillkonsoller, da teksturene vi alltid være mindre skarpe på underlegne Wii, men det kunstneriske vil nesten alltid ha overtaket. Mario er så fargerik, så detaljert, så variert at det er en fryd å oppleve. Dette henger sammen med variasjonen i brettene, hvert av disse føles som en helt ny verden, både spillbarhetsmessig og visuelt.

Selv om det er et par ting med spillet som ikke alltid fungerer som de skal (kameraet kan være litt klønete av og til, av og til mangler også spillet en følelse av sammenheng mellom de forskjellige brettene), er helhetsopplevelsen uendelig tilfredsstillende. Det er stort, innovativt, akkurat så utfordrende som du vil ha det, pent og sjarmerende – og samtidig tradisjonelt, velkjent og familiært, på en positiv måte.

Dermed er Marios offisielle ankomst på Wii en svært vellykket en, og føyer seg inn i rekken av klassiske Nintendo-serier som klarer seg fabelaktig på den nye konsollen. Definitivt et spill som fortjener en plass i samlingen, obligatorisk for alle Wii-eiere, og godt nok til at du bør vurdere å kjøpe deg en konsoll bare på grunn av det.

Stikkord: mass effect, spilltester, super mario galaxy, testprodukt, wii