Vi sier det med en gang: Heavenly Sword er et bra spill. Men det kunne vært så utrolig mye bedre, og det er rett og slett ganske synd å se all den potensialen som ikke utnyttes.
Heavenly Sword ble veldig tidlig posisjonert som det store PlayStation 3-trekkplasteret, et av de spillene som virkelig skulle vise kraften i maskinen, og levere en storslått, cinematisk opplevelse og imponerende spillbarhet. Dermed vokser forventningene enormt, og som vi alle vet, jo større forventningene, desto større fallhøyde.
Spillet plasserer seg elegant midt mellom God of War/Devil May Cry/Onimusha-sjangeren, og de massive slagene til Ninety Nine Nights/Dynasty Warriors. Inspirasjonen hentes her og der, det er tydelig hvilke titler utviklerne har spilt, men samtidig klarer Ninja Theory å skape en troverdig og unik verden.
Interessant persongalleri
Mye takket den genuine personligheten til hovedpersonene. Heltinnen Nariko, hennes dypt forstyrrede venninne Kai, den onde kongen Bohan og hans syke kompisgjeng, samtlige av disse er faktisk temmelig interessante og bidrar til at spillet har mer personlighet enn mye annet på markedet.
Annonse
Den største grunnen til at vi klarer å bli såpass opptatt av hovedpersonene er rett og slett den fabelaktige teknologien som ligger bak. Det er mange filmklipp i spillet, og vi kan ikke få sagt nok om hvor imponerende de er. Først og fremst ansiktsanimasjonene, som er det beste vi har sett siden Half Life 2. Se spesielt på de mange uttrykkene til Bohan, det var ikke få ganger klippene med ham i hovedrollen kunne vært forhåndsrendret CGI.
Utrolig profesjonelt
Men det er ikke bare det rent tekniske. Dialogen er glimrende fremført, og det skinner ekte skuespillertalent gjennom disse digitale scenene. Det er nyttig å ta en titt på en av videoene som kan låses opp i spillet, og som beskriver den avanserte motion capture-teknologien som ble brukt her, og som bidro til at Nariko og gjengen klarer faktisk å formidle ekte følelser. Og det er jo ikke ofte det skjer.
Vi må selvsagt nevne at Andy Serkis, som har gjentatte ganger samarbeidet med Peter Jackson om nettopp avansert motion capture, bidrar stort her, både med ansikt og ekspertise.
Dermed er vi glad i Nariko allerede før vi begynner å spille. Men det er tross alt spillbarheten som er viktigst, når alt kommer til alt.
Her kommer Heavenly Sword dessverre noe til kort. La oss se på hva det hele går ut på.
Heavenly Sword handler 99% om kamp, og dermed kan God of War-entusiaster, som er ute etter en mer allsidig opplevelse med gåter og plattformhopping i tillegg til avansert kampsystem, bare glemme det. Her skal du slåss, slåss til du får vondt i fingrene.
Ujevnt kampsystem
Hadde bare kampsystemet vært ordentlig imponerende. Men den mangler dessverre ekte dybde, selv om den tilsynelatende er der. Du låser opp nye kombinasjoner stadig vekk, og det hele er veldig imponerende visuelt. Men til tross for de mange angrepsmulighetene er det fort gjort å bare hamre på trekantknappen, da denne fungerer både som angrepsknapp og automatisk gjennomfører kontraangrep hvis du trykker på riktig tidspunkt. Dermed er det lett å tilfeldigvis svare fienden med heftig “counter” som dreper ham øyeblikkelig – bare du trykker på trekanten ofte nok.
Det er heldigvis mer til kampsystemet enn som så. Ved å trykke på skulderknappene skifter Nariko angrepsmetode. Du kan bruke både svakere angrep, men som rekker langt lenger, og er nytte til å rydde unna mange fiender, og ekstra sterke angrep som er tregere. Hvis du ikke holder inne noen skulderknapper, bruker Nariko en nøytral kampmetode. Hver av disse har sine egne kombinasjoner og “counters”, men som sagt, til tross for de mange mulighetene, ender vi stort sett opp med å trykke mye, og trykke fort. Så går det stort sett bra.
Trykk og trykk
Det går bra fordi de aller fleste motstanderne er komplett hjernedøde. De står bare og venter på tur. Og de ligner stort sett på hverandre. Den eneste ordentlige variasjonen er bosskampene, som faktisk krever at du behersker kampsystemet litt, og gir deg en større utfordring. Men selv de, i utgangspunktet, veldig kule bosskampene har sin irritasjonsmoment. Det er at de stort sett ender i såkalte QTE-sekvenser, som krever at du trykker på bestemte knapper til riktig tid. Og det er en trend vi hater mer og mer. Det er altså ikke opp til dine kampferdigheter å få banket en boss, men hvor raskt du reagerer på store symboler som dukker opp på skjermen. Meningsløst. Vi vet at God of War fikk det til ganske bra, men nå begynner vi å bli skikkelig lei QTE.
Et stort pluss: Vi spiller ikke som Nariko hele tiden. Noen av brettene gir oss kontroll over lille, rare Kai, som er en mesterlig armbrøstskytter. Disse sniper-seksjonene er ganske kule, spesielt fordi du kan styre hver eneste pil i sakte film, og peile den nøyaktig inn mot målet. Det er gøy. Nariko selv kan for øvrig også plukke opp alle mulige gjenstander (til og med lik) og kaste dem fra seg, der du også kan bruke den samme teknikken og styre dem der hvor du vil de skal havne.
Hvilket bringer oss til det eneste som ligner gåter i Heavenly Sword. Av og til må vi kaste skjold som skal treffe visse punkter, og da låses stengte dører opp. Dette er så grunnleggende og simpelt at vi ikke helt skjønner at det ble tatt med.
Men ikke misforstå. Det er ofte, veldig ofte gøy å kjempe seg gjennom horder av mostandere. Og små variasjoner, som når Nariko får skyte med en svær bazooka, for eksempel, sørger for at underholdnigsverdien er der. Vi bare sitter hele tiden igjen med en følelse at det kunne vært så mye mer. Hadde vi for eksempel kunnet oppgradere Narikos krefter på et eller annet vis, hadde hun kunnet hoppe, slik at kampene ble enda mer spektakulære…
Til slutt, spillet er både fryktelig lineært og temmelig kort.
Skyhøye produksjonsverdier
Vi må imidlertid tilbake til det tekniske. Vi har allerede snakket om de imponerende ansiktsanimasjonene og filmklippene. Men det visuelle i selve spillet er like flott. Vi kan trygt si at Heavenly Sword er det peneste spillet på PS3 akkurat nå, og noe av det peneste for tiden, uansett plattform. Vakre, detaljerte, fargerike omgivelser, herlige animasjoner, lang tegneavstand, alt dette imponerer veldig, samtidig som utviklerne behersker seg når det gjelder overdrevne spesialeffekter. Ikke minst har spillet en flott fysikkmotor, og svært mange av objektene kan ødelegges, plukkes opp og kastes. Dessverre må noe minimal hakking regnes med – men ikke så mye at det ødelegger opplevelsen. Musikken er nydelig og passer perfekt til den generelle stemningen, og vi har allerede nevnt den høye kvaliteten på dialogene (spillet inkluderer også norske stemmer).
Heavenly Sword er uten tvil et av de første spillene som viser frem kraften i PlayStation 3. Har du lyst å vise frem den nye konsollen din til kompiser, blir det ikke bedre enn dette.
Anbefaling med forbehold
Så vi får bare gjenta oss nok en gang. Det er mye bra med Heavenly Sword, og vi har definitivt hatt det moro mens vi spilte det. Men det kunne rett og slett vært mye bedre. Det tekniske er fantastisk, det synes hele tiden at spillet har hatt enormt budsjett, og at pengene er godt anvendt. Men det hele har gått litt på bekostning av spillbarheten, lengden og kreativiteten. Tør vi håpe på en oppfølger som fikser alle disse feilene, og gir oss tidenes sverdkamp-opplevelse?
Se også mer av Heavenly Sword i forrige ukes Klikk-episode!
Annonse
