God of War blåste hele spillverdenen av stolen da det kom for to år siden. Ingen hadde kanskje helt forventet at et spill som tilsynelatende hentet mer enn bare litt inspirasjon fra japanske actionspill som Devil May Cry og Onimusha, skulle by på en så fantastisk opplevelse. Men det gjorde det: Sjelden hadde vi sett noe så voldsomt og brutalt, så kreativt og storslått, så kompromissløst og så dramatisk, så utfordrende og heftig. God of War hadde alt, og står igjen som et av de ypperste actionspillene av den forrige konsollgenerasjonen.
God of War II er strengt tatt mer av det samme.
Det er morsomt at Sony har tillatt seg å slippe God of War II på gamle PlayStation 2, i stedet for å tvinge utviklerene til å flytte over til PS3, for å gi den nye konsollen et sårt tiltrengt AAA-spill. I stedet beviser konsollprodusenten nok en gang at deres syv år gamle sorte boks er mer en kapabel til å bære nok en blockbuster. Faktisk bare noen korte måneder etter at fabelaktige spill som Final Fantasy XII og Okami fikk sin debut her til lands. Ikke kast din PS2 enda, altså.
Tid for hevn
GOWII plukker opp tråden ganske så direkte etter forløperen. Kratos er krigsguden, men faller i unåde. Selveste Zevs stiger ned fra Olympus og fratar ham kreftene. Naturligivs en flott unnskyldning for Kratos til å bli veldig sint, og utøve blodig hevn ovenfor alt og alle. Hans episke vandring for å få tilbake kreftene tar oss gjennom nok en lang rekke fantastiske, storslåtte omgivelser, faktisk langt flere, og mer storslåtte enn i forgjengeren.
Annonse
Vant prosedyre
GOWII endrer aldri nevneverdig på mekanikkene fra det første spillet. Dine tvillingkniver festet med kjettinger (nok et element, ved siden av enorme statuer, som dukker opp svært ofte i spillet), fungerer så å si identisk som forrige gang, der du bruker i hovedsak to knapper for å kombinere diverse angrep. Et par nye våpen dukker opp lenger ut i spillet, med sine egne komboangrep og oppgraderinger, og for å oppgradere våpnene samler du inn røde “orbs” som droppes av drepte fiender og finnes i kister rundt omkring. Grønne “orbs” gir deg helse, og blå gir deg magi. I tillegg må du sørge for at din såkalte “rage”-måler blir fylt opp jevnlig, for denne gir deg ekstra makt i angrepene.
I tillegg til de fysiske angrepene kan Kratos benytte seg av magi. Flere magiske egenskaper finner du i løpet av spillet, blant annet angrep som får hele jorda til å riste, angrep som skyter ut lyn som treffer alle i nærheten, eller en magisk bue som logisk nok brukes til å skyte på fiendene fra avstand. Samtlige kan også oppgraderes med de røde sjelene.
Kampsystemet er altså ikke spesielt annerledes enn forrige gang, men har fått seg noen nye elementer, og er fleksibel og underholdende nok til å bære hele spillet. Selv om vi fra gang til gang ble forvirret når det gjaldt hvilke knapper vi skulle bruke. Kombinasjonsmulighetene blir nemlig ganske mange utover, og det blir en del å huske på.
I løpet av kampene vil du også jevnlig benytte seg av knappekombinasjoner som vises på skjermen og som må trykkes på tidsnok. Disse brukes gjerne i det du er i ferd med å drepe et usedvanlig slemt monster, og runder av slakten med å rive av vedkommende hodet eller armene.
Blodet flyter i God of War II, flyter oftere og rødere enn i det første spillet. Volden er nådeløs og vakker, Kratos kjenner ingen grenser og viser ikke anger. Du blir mer mann av å spille dette. Og ja, det er sex-minispill her også.
Men flere nye elementer? Ja, for eksempel et par sekvenser på ryggen til din flyvende hest, Pegasus. Ganske enkel og ukomplisert, der du slakter andre flyvende demoner i noen minutter, men likevel en trivelig forfriskning fra den tradisjonelle spillingen.
Brutalt som det skal være
Men ellers er God of War II stort sett som forventet. Massevis av blodig, fabelaktig action mot de mest sinnsyke demonene og monstrene. Jevnlig ispedd gåter, og diverse klatre- og hoppesekvenser. Bare at alt er mye større, mer episk, mer spektakulært enn forrige gang.
Én ting som definitivt er økt i antall er bossene. Disse møter du på oftere, men til gjengjeld er de gjerne mer menneskelige. Flere av bossene er nemlig andre jegere som er i samme ærend som deg, og de ser ofte rimelig “vanlige” ut. Er det negativt? Vel, etter stort sett kun enorme, episke og spektakulære bosser i det første spillet, er det en liten nedtur å slåss mot folk på størrelse med deg. Vi hadde faktisk foretrukket færre, men mer krevende bosskamper. Men naturligvis, det er nok av virkelig store og utfordrende monstre i GOWII. Ikke vær bekymret.
Den store stjernen i God of War II er helt klart omgivelsene. Vi husker jo alle hvor fantastiske brettene var i det første spillet, med uforglemmelig design, fabelaktig layout og intelligente løsninger. Det øyeblikket vi skjønte at målet vårt var et tempel plassert på ryggen til en ensom koloss, gråt vi nesten av spillglede. Og i denne omgang er slike øyeblikk langt vanligere, men gjør de like stort inntrykk?
 Se videoklipp fra God of War II |
Hvor stort er for stort?
Det virker noen ganger som om designerne prøver litt for hardt. De prøver å overgå seg selv ved å designe de mest enorme, komplekse omgivelsene hittil sett i et videospill. Det skal hele tiden være så dramatisk og episk at det rett og slett blir for mye. I stedet for færre, mer fokuserte, og samtidig ordentlig uforglemmelige lokasjoner, går det i surr med stadig større templer, statuer, hager, hengende kjettinger, og så videre.
Ikke misforstå altså. GOWII har virkelig mye fantastisk å by på når det gjelder gjennomført design, fabelaktig planlagt gåter og utfordrende hoppesekvenser (og fjerner de uendelig frustrenerende gåtene fra det første spillet). Men fra tid til annen blir det rett og slett litt for mye.
Persongalleriet er naturligvis hentet fra gresk mytologi, men rimelig løst basert på denne. Altså, en lang rekke kjente skikkelser og hendelser dukker opp, men kronologien er rimelig tilfeldig. En slags “greatest hits” av gresk mytologi, kan du si. Men hvem bryr seg om det er “historisk” korrekt, så lenge blodet flyter?
Det er muligens litt mer fokus på gåter i denne omgang. Det føles veldig ofte som om spillet henter mer og mer inspirasjon fra titler som Tomb Raider. Det blir mye “flytt steinen dit, da åpner det seg en dør på andre siden av rommet, som lukkes innen kort tid”. Ikke noe gærnt i det altså, gåtene er gode, smarte, krevende. Men noen ganger kanskje litt for krevende, selv om GOWII aldri byr på noe så uendelig frustrerende som disse søylene med kniver du måtte klatre oppover i det første spillet.
 |
Nytelse hele veien
Som forventet, ser God of War II fabelaktig ut, selv på gamle PlayStation 2. Naturligvis, dette er et forrige-generasjonsspill, og det synes at teksturene ikke har den samme kvaliteten som Gears of War. Men når det gjelder ren kunstnerisk gjennomføring, er spillet helt fantastisk, storslått og vakkert. Både eksteriørene og interiørene er fylt med detaljert, er varierte og imponerende vele veien gjennom. Det er strengt tatt ingenting å klage på her.
Og selvfølgelig foregår den blodige nedslaktningen til pompøse toner av heftig krigsmusikk. Som det skal være.
God of War II leverer varene. Det er en herlig actionopplevelse fra begynnelse til slutt. Og slutten kommer alt for tidlig. Det er et ekstremt gjennomført spill nesten uten svake punkter, fylt med fabelaktige lokasjoner, svært god kampmekanikk og utfordrende gåter.
På mange måter er GOWII faktisk klart bedre enn forgjengeren. Men samtidig gjør spillet seg for avhengig av å blende oss med alt det storslåtte, nesten til det blir slitsomt. Små irritasjonsmomenter gjør at vi ikke klarer å rulle en sekser, men dette er uansett fordømt god action du bare må ha i spillhylla di.
Nå gleder vi oss bare til å se hva David Jaffe og gutta klarer å trylle frem på PS3.
Annonse
