Hopp til navigasjon Hopp til innhold
God Hand kommer til PS3. Ja takk.

SPILLTEST: God Hand

Noe av det mest bisarre på lenge. God Hand er fullt av ironi, og frembringer til stadighet et smil.

Den første halvtimen vi spilte God Hand, ristet vi stort sett på hodet. Dette spillet er jo helt tragisk, tenkte vi. Terningkast tre på det aller meste. Klisjefylte karakterer, grusom dialog, utdatert grafikk, treg kontroll og mildt sagt merkelig tematikk. Et generisk, uinspirert actionspill.

Men la det gå litt tid. Kanskje sånn frem til ditt første møte med den transseksuelle indianerduoen som gir deg juling samtidig som de vrikker på rumpa. Kanskje frem til du oppdager at spillet lar deg dele ut ballespark til motstandere, komplett med passende bjelleklang-lyd. Det var i alle fall ca. der vi begynte å forstå at God Hand er noe unikt.

For all del. God Hand er ikke et spesielt godt spill, uansett. Grafikken er fremdeles dårlig, og kontrollen blir man aldri helt komfortabel med (spesielt mangelen på fritt kamera). Men hele poenget med God Hand er nettopp dette. Her har vi et spill som forstår at det er et spill. Et spill som ironiserer nettopp over dette at det er et spill. Vanskelig å forstå?

Glimt i øyet

Enhver klisje i God Hand, enhver harry, smakløs kommentar fra hovedpersonen, de komplett meningsløse og overdrevne samtaler mellom spillets onde figurer, måten utslåtte fiender helt tilfeldig plutselig forvandler seg til flammende demoer og blir dobbelt så sterke, alle de tilsynelatende idiotiske elementene er lagt inn av utviklerne med vilje. Clover Studios vet hele veien hva de driver med. De ler av oss, de ler av seg selv. De demonstrerer en inngående kunnskap og ikke minst en kjærlighet til sitt medium.

Dette er mennesker som elsker spill. Og som elsker det meningsløse med spill.

For vi kan gjenta til det kjedsommelige hvor meningsløs God Hand ofte er. Historien henger ikke på grep. Hele settingen henger ikke på grep. Ingenting har en logisk forklaring. Alt som skjer i spillet skjer med ett formål, å gi deg en utfordring. Å gi deg juling.

Konseptet bak God Hand er å gi spillerne den opplevelsen man fikk i gamle arkadehaller. Spesifikt, den opplevelsen man fikk av gamle slåssespill, disse sidescrollende actiontitlene som handlet kun om å utradere mengder av fiender som kom inn fra høyresiden. Så ble vi litt kraftigere, så kom det en knallhard boss, så var det tid for å mate flere mynter inn i den sultne arkadekabinetten.

Så God Hand tar oss gjennom slike opplevelser, bare i tre dimensjoner. Vi tilnærmet danser oss gjennom brett etter brett, på jakt etter disse demoniske motstandere. Vi slår og sparker fra oss, bruker den høyre stikken til å rulle unna angrep, og skulderknappene til å utløse de kraftigste angrepene.

Knyttnever av jern

Det unike med slåssesystemet er hvordan du selv kan sette opp rekkefølgen på angrepskombinasjonene. Nye angrep kan både kjøpes og finnes underveis, og bakes inn i eksisterende kombinasjoner. I tillegg til de vanlige slagene kan du benytte ekstra kraftige angrep som aktiveres ved trykk på en av de høyre skulderknappene. Og hvis du legger merke til den gule meteren under helsa di, når den er full kan du også bruke selveste guds hånd til å dele ut mektig avstraffelse.


Se videoklipp fra God Hand

Det er ikke uvanlig at kampsystemet føles ensformig. Men likevel er det artig, takket være den store mengden ekstrabevegelser, og fleksibiliteten. Og ingenting slår de kontekstsensitive angrepene som kan utføres når du står helt inntil fienden, som gjør at du tar tak i vedkommende og skyter ut knyttneven eller foten i maskingevær-fart, og avslutter gjerne med å kaste ham i bakken med hodet først. Herlig.

Og når så godt som hele spillet handler om slåssing, er det viktig at denne delen leverer.

Tøft

I god arkade-ånd møter du jevnlig på bosser. Første gang en bosskamp intreffer, sier hovedpersonen «Finally, a boss fight». Et godt eksempel på spillets skarpe ironisering. Andre gang vi slåss mot en boss, er det en gigantisk kran som stikker opp fra bakken. Uten noe forklaring på hvorfor den er der. Et godt eksempel på spillets absurditet.

Spillet er uten tvil krevende, vanskelighetsgraden er høy, og du vil til stadighet finne deg selv omringet av mektige fiender med kraftige angrep. Men heldigvis lagrer spillet fremgang rimelig ofte, og du slipper å gjenta for mye hver gang du dør.

God Hand er et veldig lineært spill som sjelden krever noe annet enn slåssing. Det er ingen gåter her, ingen utforskning. Bare tøff, morsom arkadefighting.

God Hand kommer til PS3. Ja takk.

Ikke pent

Det tekniske aspektet av spillet er imidlertid svakt. Grafikken er som sagt temmelig utdatert, med fryktelig ukomplisert brettdesign, som stort sett består av rette vegger og kjipe teksturer. Selve motstanderne er også rimelig ensformige. Men det spillet mangler rent teknisk, tas igjen i designet. Spesielt bosskarakterene, og den ledende trioen av demoner, er virkelig unike og kreativt skapt. Hele spillet går unna akkompagnert av snodig surfemusikk, som tilsynelatende ikke passer overhodet, men som likevel blir utrolig fengende etter en stund.

God Hand er en merkelig skrue av et spill. Definitivt ikke for alle. Rettet mest mot knallharde arkadeentusiaster som er ute etter en solid utfordring. Bevisst harry, bevisst smakløst, bevisst stygt. Fullt av bisarre personer og lokasjoner. På mange måter direkte dårlig, men likevel fullt av sjel, fullt av kjærlighet til sjangeren, fullt av ren, ubesudlet underholdning. Det er vanskelig å ikke smile når man spiller God Hand.

Stikkord: playstation_test, spilltester, testprodukt