Resistance: Fall of Man ble tidlig posisjonert som et av de viktigste lanseringstitlene til Sonys PlayStation 3. Ikke så rart kanskje, da spillet ble utviklet av Sonys veldig nære samarbeidspartnere, Ratchet & Clank-utviklerne Insomniac. Vi skjønner godt at Sony valgte å promotere spillet tungt. Men var likevel nysgjerrige på hvordan et studio vant til fargerike og sjarmerende karakterer kunne klare å designe noe såpass dystert, mørkt og brutalt.
Vel, de har faktisk klart det veldig bra.
Kritiske stemmer var raske med å avskrive Resistance som et slags Call of Duty 2 med aliens. Joda, spillet er plassert på tidlig 50-tall, dermed kan soldatenes utstyr og verdenens generelle utseende minne om de etter hvert så mange annen verdenskrig-baserte titler. Bare at i stedet for nazister slåss vi med muterte monstre, såkalte Chimera, som har spredd seg over halve verden og er i ferd med å ta over de britiske øyer.
Involverende
Men Resistance henter langt mer inspirasjon fra Half Life 2 enn Call of Duty. Det legges tyngre vekt på historiefortelling, stemning og en følelse av en ustoppelig, umenneskelig invasjonsstyrke. Resistance klarer riktignok aldri å formidle den samme graden av følelser som Valves banebrytende klassiker sjonglerer med letthet, men spillet mangler likevel ikke personlighet.
Annonse
De mer umiddelbart merkbare elementene, som banedesign og visse grafiske teknologier, ser også ut til å ha blitt inspirert av Half Life 2. Men Resistance står fint på egne bein, og virker til å kunne levere mer enn nok underholdning for skytespillentusiastene.
Spillet benytter seg av en ganske ensformig, mørk fargepalett (mye grått og brunt her), som formidler budskapet av at verden er blitt en krigssone overtatt av disse uforståelige skapninger, som kidnapper mennesker og prosesserer dem i sine massive industrikomplekser. Vi spiller som en amerikansk soldat, en del av styrken sendt inn til Storbritannia for å rydde opp i Chimera-problemet. Nathan Hale, som soldaten heter, er rimelig taus og tydelig preget av sitt møte med Chimera, på en måte vi kanskje ikke skal snakke om enda.
Geniale våpen
Blant til sterkeste punktene til Resistance er våpenutvalget. Samtlige våpnene i spillet har to måter å skyte på, og deres sekundære moduser er som regel svært underholdende å bruke. Vi bruker i hovedsak diverse Chimera-våpen, som for eksempel lar deg skyte gjennom vegger eller merke én bestemt motstander slik at alle patroner du skyter ut går i hans retning, uansett hvor du står. Og den utrolig kule granaten som skyter ut pigger. Våpenarsenalet er kreativt og herlig å håndtere, og i motsetning til nyere skytespill som Halo eller Call of Duty kan du faktisk bære samtlige våpen på deg til enhver tid, slik som i gode, gamle førstepersonsspill. Det samme gjelder delvis helsesystemet, som regeneres, men kun til nærmeste kvartdel. Du er like avhengig av å finne helse rundt på brettene, som å hvile deg og la den regenerere et hakk.
Resistance byr på mange flotte, åpne brett med mange skjulesteder, som innbyr til hektiske skuddvekslinger. Fra tid til annen møter du andre medsoldater, men deres rolle er ganske begrenset, de er strengt tatt kun nyttige til å avlede Chimera-ilden i perioder. Like ofte som utendørs, finner du deg selv i mørke ganger, gjerne dypt inne i Chimera-basene.
Fellestrekket er følelsen av at Resistance sjelden gjør noe genuint nytt, nyskapende eller virkelig kreativt. Det gjør imidlertid noe som til enhver tid føles riktig. Selv om spillet for det meste er bare nok et førstepersonspill, er det likevel et veldig godt ett. Laget med sjel og hjerte, og med potensiale for flere timer med god underholdning.
Ganske så pent
Visuelt er det tydelig at potensialet til PlayStation 3 ikke utnyttes for fullt. Resistance er absolutt et pent spill, som leverer solid framerate hele veien gjennom, selv i veldig store, åpne områder med massevis av eksplosjoner og fiender, og som ofte kan overraske med virkelig nydelige omgivelser. Men studerer man det grafiske litt nøyere, ser man mangler. Mange av teksturene er bare passelig bra, interiørerne ofte utpreget kjedelige og detaljløse. Chimera-soldatene ser ofte for like ut. Det evige spørsmålet som stilles på diskusjonsforum verden over er hvorvidt Resistance kan måle seg med Gears of War – og det kan det ikke helt. Selv om vi egentlig ikke har lyst å sammenligne de to, for her er det snakk om rimelig forskjellige typer spill.
Sett bort fra grafikk, er uansett Resistace et spill som fenger, og fenger fort. Vi har bare sittet med det i tre-fire timer, og allerede opplevd flere virkelig gode øyeblikk. Følelsen vi sitter igjen med er at vi gleder oss til å spille fullversjonen fordi vi gjerne vil oppleve resten av historien, og forhåpentligvis oppdage mysteriet bak Chimera. Vi gleder oss også til å utforske flerspillermulighetene.
Alt dette kommer vi tilbake til når vi anmelder spillet nærmere lanseringsdatoen. Men allerede nå er vi sikre på at Resistance er et av de viktigere lanseringsspillene til PS3, som rett og slett leverer kvalitet hele veien gjennom. Nyskapende er det kanskje ikke, men gøy, det er det definitivt.
Resistance lanseres den 23. mars, følg med for full anmeldelse da.
Annonse
