Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Saints Row

Joda. Det er en GTA-kopi. Og joda, det er overraskende bra. Selv om perfeksjonen er et stykke unna.

Makan til smakløst møl, tenkte vi, første gang vi prøvde Saints Row på X05 i fjor. Ikke bare stjeler spillet samtlige av sine ideer fra et visst spill i tilsvarende sjanger, men gjør det på et sjarmløst måte, der GTA er et ironisk blikk på dagens samfunn, mens Saints Row et harry blåkopi mest rettet mot tenåringer med gangsterfantasier.

Det var i alle fall det vi trodde frem til vi faktisk begynte å spille Saints Row. Og ja, det begynner rimelig smakløst, helt klart uten de skarpe popkulturelle referansene og personligheten Rockstar er kjent for. Saints Row virker i overkant brutal, harry og påtatt kontroversiell.

Men når vi går litt dypere under huden på spillet, begynner vi å innse at dette er faktisk et godt gjennomført produkt, som har massevis av potensiale for god underholdning. Til og med harryfaktoren avtar litt etter hvert, karakterene begynner å få mer personlighet, filmklippene mellom oppdragene er ofte morsomme og underholdende, og et solid utvalg av bra stemmeskuespillere bidrar til å gi det hele et profesjonelt preg.

Gangsters paradis

Det er ikke til å stikke under en stol at så godt som alle elementer i Saints Row er hentet direkte fra GTA. Vi har gjennom tidene spilt gjennom så mange GTA-inspirerte titler, fra Mafia til Gudfaren, fra True Crime til Getaway, og selv om de fleste av disse setter sin egen vri på tematikken, er også de fleste av disse langt mindre gjennomførte. Saints Row stjeler, men resultatet er likevel meget bra.

Rent teknisk tar Saints Row tak i mange av problemene som plager GTA-spillene. Styringen på bilene, siktingen, den kunstige intelligensen, alt dette er forbedret og langt mer solid. Til tross for at spillet mangler en autosikt-funksjon, for eksempel, er det likevel langt lettere å drepe rivaliserende gjengmedlemmer enn i GTA-spillene.

Konseptet ellers er ikke forskjellig. Du er et anonymt og taust gjengmedlem (hvis utseende kan du tilpasse via et glimrende system for ansiktsdesign). Du jobber for the Saints, og kjemper mot tre rivaliserende gjenger. Det hele finner sted i byen Stillwater, omtrent på størrelse med Vice City, og som arkitekturmessig ligner mest på Liberty City, altså rimelig østkystinspirtert. Akkurat som i GTA-spillene kan byen by på massevis av variasjon, bydeler som er merkbart forskjellige fra hverandre, og masse hemmeligheter og skjulte elementer.

Ta over byen

Spillstrukturen er som følger: Hovedhistorien består av å ta knekken på de tre gjengene. Som seg hør og bør i slike sandkassespill, kan du velge å ta disse oppdragene i fri rekkefølge, og gjøre masse ting i mellom. Forskjellen er at spillets sideoppdrag er mer eller mindre nødvendige. Strukturen er bygd opp slik at for å kunne ta hovedoppdragene, trenger du en viss mengde RESPEKT, noe du tjener opp ved å ta sideoppdragene altså. På et vis er det en lur måte å faktisk få spillerne til å delta i disse aktivitetene, og ikke bare rase gjennom hovedhistorien. På den andre siden bryter det opp flyten i hovedoppdragene.

Innholdet i oppdragene er ikke sjokkerende nyskapende akkurat, det går jo mye i biljakter, eskortering av visse personer eller angrep på de fiendtlige gjengenes hovedkvarter. Og joda, det er rom for frustrasjoner her også, spillet har sin andel av oppdrag som krever umenneskelig presisjon og reaksjonstid. Hyggelig nok kan du alltids starte oppdraget på nytt hvis du dør, med alle dine våpen og biler intakt. Ingen plagsom respawning utenfor sykehuset her altså, og ingen masete kjøring tilbake til startstedet for oppdraget.

Så mye å gjøre

Hovedoppdragene er interessante nok de, men det er de mange sideaktivitetene som virkelig byr på mengder med underholdning. Forsikringssvindel, for eksempel, som innebærer at du forsøker å skade deg selv mest mulig, ved å kaste deg foran biler eller tog…glimrende moro. Så har du leiemorder-oppdragene, oppdrag der du må stjele prostituerte fra onde halliker, finne eksotiske biler, delta i ?demolition derby?, og mye, mye mer. Akkurat som et åpent sandkassespill skal være. Uendelige mengder med moro og massevis av skjulte småting å tulle med.

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

Som forventet har du et kjempeutvalg av biler å kapre, våpen å få tak i, politihelikoptre å sprenge…det er så mye å gjøre her, og det aller meste er ren underholdning.

Videre kan du besøke (og gjerne rane) et uttall butikker. Der finner du klær og smykker, som øker respekten din ? og du kan også pimpe bilene dine, bytte hårsveis eller til og med forandre ansiktet hos en kirurg.

Det er mye, mye mer vi kunne ha sagt om spillbarheten i Saints Row. Men det er så mye å ta tak i, og alt kommer tross alt ned til at det er et svært underholdende spill. Du kommer til å ha det gøy når du spiller det, så enkelt er det.

Og når du blir lei av å spille alene, kan du fordype deg i en underholdende flerspillermodus. Vi skal innrømme at tidsbegrensninger ikke tillot oss å bruke nok tid på det til å få et fullstendig inntrykk, men med et fint utvalg av spillvarianter, og tilsynelatende mange spillere, er det mer enn nok å hente der.

Godkjent grafikk

Som nestegenerasjonsspill flest, må også Saints Row tåle å bli analysert for sin grafiske kvalitet. Og den passerer prøven rimelig godkjent. Det sier seg selv at av alle GTA-kloner er denne absolutt flottest. Likevel er det tydelig at utviklerne ikke bruker alt av kraften 360 byr på ? spesielt i filmklippene synes det at spillets figurer er ganske grovt konstruert, men animeres i det minste godt. Byen i seg selv er svært pen, detaljert og realistisk, med nydelig variasjon av bygninger, landemerker og andre elementer. Bilene er også flotte, og viktigst av alt deformeres de på en veldig realistisk måte, og eksploderer i tusen biter når tiden er inne. Det at spillet bruker ragdoll-fysikk øker også realismen et par hakk i forhold til GTA.

Dessverre plages Saints Row av en del tekniske ustabiliteter. Ting har tendenser til å forsvinne eller dukke opp uventet. Karakterer blir noen ganger sittende fast i vegger, og veien du kjører på kan plutselig bli borte og du blir hengende i løse lufta. Surrealistisk. Frameraten henger også etter fra tid til annen, men ikke så mye at det ødelegger for opplevelsen.

Saints Row kopierer skamløst fra radiostasjonene i GTA, med nesten identisk format på reklamer og innslag ? men ikke fullt så morsomt og intelligent. Musikken kan vi imidlertid ikke klage på (dette er rent subjektivt altså), fra den fabelaktige K12-stasjonen, som med sin knalltunge drum & bass egner seg ypperlig til nattkjøring med raske, asiatiske biler, til Sizzurp FM. Saints Row har en radiostasjon som heter Sizzurp! Kan det bli mer genialt? Sizzurp liksom. Og ja, de spiller Three Six Mafia.

Så for å oppsummere. Saints Rows styrke ligger i de små øyeblikkene. Det er rett og slett så mye gøy som skjer i Stillwater, og som du kan være med på. Så til tross for manglende originalitet, visse harry-tendenser og tekniske problemer, er det et godt designet og morsomt spill. Kjøp.

Stikkord: spilltester, testprodukt, xbox360_test