Et spill som lar deg leke kirurg, med ansvar for liv og død, i en hektisk hverdag der pasientene dukker opp på rad og rekke, det er vel akkurat det vi trenger? Nintendo DS beviser nok en gang at slike spillkuriositeter hører hjemme på konsollen, og berøringsskjermen kommer mer og mer til sin rett.
Presis kontroll nødvendig
Vi får lyst å trekke en del parareller mellom Trauma Center og Phoenix Wright. Begge spillene setter deg i rollen som uerfarne nykommere til sine respektive yrker (lege og advokat), begge benytter seg av anime-inspirert estetikk for å fortelle en historie, og begge tilbyr en urealistisk vri på de ellers så seriøse profesjonene.
Forskjellen er at der Phoenix Wright er først og fremst et eventyrspill som fokuserer på logiske problemløsninger, handler Trauma Center nesten utelukkende om reaksjonsevner.
Vi skal ikke snakke for mye om historien, men det skal sies at Trauma Center setter fortellerteknikk relativt høyt, det er et plott bak det hele, og til og med en viss form for karakterutvikling. Det er imidlertid så absolutt ikke dét spillet handler om.
Annonse
Trauma Center er essensielt en lang rekke operasjoner, som utføres på den bevegelsesfølsomme skjermen utelukkende ved hjelp av stylusen. Ekstrem presisjon kreves.
Liv og død
Du skal skjære i menneskekropper, trekke ut uønskede objekter, brenne vekk stygge klumper med laser, massere hjerter, sette sprøyter, sy og bandasjere. Det er faste prosedyrer som kreves for å utføre alle oppgavene, og du har en rekke verktøy tilgjengelig som velges ved å klikke på riktig ikon langs sidene på skjermen.
Som seg hør og bør i en urealistisk fremstilling av et slikt seriøst yrke, er det nok at fantasifulle oppfunn som fjerner enhver illusjon av virkeligheten. Det mest ekstreme er spillets etterligning av ”bullet time” som gir deg bedre tid på å utføre oppgaver. Sykdommen du skal kjempe i mot, kalt ”GUILT”, er naturligvis like urealistisk, men setter altså et humoristisk perspektiv på alvorlig tematikk.
For tøft?
Operasjonene i Trauma Center er definitivt underholdende. De setter stort press på oss, da man opererer under strenge tidsbegrensninger, nesten uten rom for feilsteg. Det kjedelige er at det er ingen muligheter for improvisasjon. Omtrent alle prosedyrer må utføres i korrekt rekkefølge, med korrekte verktøy og i korrekt hastighet. Gjør du feil, er veien svært kort til at pasienten dør, og du får sparken.
Så til tross for underholdningsverdien, er vanskelighetsgraden ofte så høy at vi nesten gir opp. Og når vi taper, må vi lese gjennom all dialogen som hører til den gitte operasjonen en gang til, noe som dreper spillgleden.
Den trykkfølsomme kontrollen fungerer nesten alltid veldig bra, men ved visse bevegelser sliter spillet med å skjønne hva du holder på med, og mens vi frenetisk prøver å utføre bevegelsen slik at det registreres korrekt, forsivnner dyrebare sekunder.
Så frustrasjon er noe du må leve med hvis du velger å spille Trauma Center. Det er et lite tilgivende spill, men moroa er der. Og det er definitivt også et nyskapende spillprosjekt, et interessant eksperiment, med et meget pent grafisk ytre, attraktive animasjoner og et unikt konsept.
Vi hadde heller gått for Phoenix Wright, men er du eksepsjonelt sulten etter krevende og spesielle DS-opplevelser, skaff deg Trauma Center.
Annonse
