Outrun er en institusjon for mange. Spillet debuterte i arkadekabinetter på midten av 80-tallet, og dukket opp på omtrent alle tenkelige hjemmedatamaskiner, enten det var Commodore, Atari eller Spectrum. Og selvsagt Segas konsoller.
Etter flere års pause, vendte Outrun tilbake i 2004, med en ny utgave, oppdtatert for dagens spillmaskiner. Men den essensielle spillbarheten forble den samme. Det er fullstendig urealistisk, med et eneste fokus: å komme først til mål. På den ene siden er den moderne Outrun en gavepakke til retroelskere, som er ute etter et upretensiøst og fartsfylt bilspill, men på den andre siden mangler det alle innovasjoner vi er blitt vant med de siste årene.
Det beste fra to verdener
I disse dager kommer det enda et nytt Outrun-spill. Det er imidlertid ingen Outrun 3, men en kompilasjon av Outrun 2 og arkadeversjonen, Outrun 2 SP. Og i denne omgang er det ikke bare til Xbox, men også til PS2, PC og PSP. Er det fremdeles like moro?
Rammene er identiske med forgjengerne. Vi kjører utelukkende Ferrari-biler som ikke kan ødelegges, uansett hvor mye du krasjer, og vi kjører på fantastisk fargerike baner, gjennom idylliske omgivelser. Og svinger vi til venstre, blir det lettere.
Annonse
Men når alt kommer til alt, handler spillet om korte, intense økt med vanvittig fart.
Så er det det nesten litt smaksløse dameelementet. Flere av etappene krever at du imponerer din blonde kjæreste, og for å få det til må du utføre alle slags merkelige oppgaver. Du må passere en rekke biler innen begrenset område, kjøre på andre biler, følge en rød linje eller kjøre på en�strandball. Veldig rart, dette, men merkelig underholdende.
 |
Mye å gjøre
Det er ganske mange spillvarianter som er skvist inn i Outrun-pakken. En slags karrieremodus, der du må imponere både mannlige flaggmenn og kvinnelige skjønnheter, er modusen som lar deg tjene såkalte Outrun Miles. Disse fungerer som spillets valuta, og du kjøper nye biler for dem (og annet snadder). Om du skal gå helt retro, kan du til og med kjøpe den originale musikken fra de gamle Outrun-spillene.
Ved siden av denne, kan du også spille forskjellige typer enkeltløp og andre variasjoner, du kan spille på nett og en fullversjon av den originale arkadeversjonen av Outrun 2 SP er også inkludert. Så det er mer enn nok å gjøre, mer enn nok å låse opp og hygge seg med.
Men – er det noe moro? Spillbarheten i Outrun er fremdeles like minimalistisk som før. Det er svært lite strategi involvert, untatt å presse gassen helt inn, og sladde seg gjennom de brattere svingene. Det er ingen boost, ingen stor straff for kollisjoner, ingen elementer de andre arkadepregede bilspillene som Burnout eller Ridge Racer har tatt til seg den siste tiden.
2006?
Debatten blir da hvorvidt denne enkle spillbarheten er greit, bare fordi det er Outrun og det skal være sånn. Med all respekt til retrofølelsen og alle Outrun-elskerne som påstår at dette er “ekte spillbarhet” – Outrun bringer svært lite nytt til bordet, og plager oss i tillegg med de irriterende kjærestene og den horrible musikken. Vi får en vond smak i munnen etter en halvtime med spilling, retronostalgi eller ikke.
Men når det funker, så er det gøy. Det gir oss en gledesfølelse å utføre en sladd som går over flere svinger, det går ofte sykt fort, omgivelsene er lekre å se på, og Ferrariene er bare fete.
Likevel finnes det bedre spill.
Det interessante er at Outrun 2006 slippes ikke bare til de stasjonære maskinene, men også til PSP. Vi tok noen runder med den håndholdte versjonen, og må si at underholdningsverdien øker når skjermstørrelsen minsker. Det er kanskje for mye konkurranse på Xbox og PS2, men i miniformat er Outrun gøyere, det føles mer riktig rett og slett. Vi lurer på om det ikke er den versjonen vi har mest lyst å anbefale.
Uansett, som kortvarig spillmoro, en kjapp, fargerik dose med adrenalin, gjør Outrun 2006 jobben sin. Men vi foretrekker fremdeles å fyre opp Burnout eller Ridge Racer, uansett hvilken maskin vi spiller på.
Annonse
