SPILLTEST: Condemned

Det er i skrivende stund gått noen timer siden vi rundet Condemned, men opplevelsen var såpass sterk at vi fremdeles tenker på spillets avslutning, prøver å analysere hva som ble sagt og hvorfor resultatet ble som det ble. Greit nok, spillets bakgrunnshistorie er ikke verdens mest nyskapende, og spillets design lider av tydelige feil. Men den intense, grusomme opplevelsen spillet serverer oss får oss til å glemme små imperfeksjoner, for dette er noe av det mest skremmende vi har spilt på en god stund.

Frykt for alle penga

Vi velger å plassere Condemned et sted mellom FEAR og Doom III. På den ene siden får vi følelsen av den krypende, psykologiske frykten (som riktignok ikke helt fungerte som planlagt i FEAR, men det er en annen historie), og på den andre siden er det nok av skvette-øyeblikk, som likevel er mindre forutsigbare og faktisk mer skremmende enn tilfellet var i Doom III.

Mye av spillets ofte forferdelig ubehagelige stemning kommer fra fokuset på nærkamp. De ikke akkurat pene motstanderne kommer nærme, alt for nærme, og det er opp til deg å time slag med øksa du akkurat plukket opp, slik at den treffer skallen til den psykopatiske uteliggeren som akkurat angrep deg med en grusom lyd. Du slår med høyre skulderknapp, blokkerer slag med venstre, og kan både gi motstanderne et spark (ved å trykke inn den høyre stikken) og en solid dose strøm som slår dem ut.

Men hvorfor kommer de og hvem er de? Vi spiller som FBI-agenten Ethan Thomas, ekspert på seriemordere, som er nettopp blitt tilkalt for å undersøke nok et blodig åsted. De første minuttene handler faktisk ikke om kamp, men etterforskning. Ved hjelp av en rekke høyteknologiske verktøy kan vi samle biologiske spor, detektere gasser, sjekke kjemisk oppbygning av objekter, og så videre. Spillet velger selv hvilket verktøy som passer best for øyeblikket, og dette CSI-elementet gir et interessant avbrekk fra slåssingen, selv om du ikke har kontroll over hvilket verktøy som brukes når.

Etter å ha undersøkt mordscenen, skjer det selvsagt uventede ting. Vi blir fratatt vårt skytevåpen, og fort er hele FBI etter oss på grunn av feilaktige beskyldninger. Den eneste vi kan stole på er teknikeren Rose, som analyserer data for oss og holder oss oppdatert.

Det blir fort tydelig at det er noe mer på gang en bare en gal seriemorder. Ethan får plutselig voldsomme tilbakeblikk, kaster opp og treffer på mystiske mennesker. Det gjelder å finne ut hva som foregår, men dessverre er byen full av gale og beveæpnede psykopater.

Nå er det personlig

Det er altså mye kamp, nærkamp, det handler om her. Det unike er at en stor del av objekter som ligger rundt omkring kan brukes til angrep. Rør, armert betong, treplanker, hammere, øks, dører til oppbevaringsskap, skilt, spader… Samtlige er potensielt dødelige og brukes til å mose hodene til angripende galninger, komplett med blodsprut og grusomme lydeffekter.

Som nevnt tidligere kan slagene kombineres med spark, blokkering og bruk av strømpistol, og samtlige av disse blir essensielle utover i spillet, når angriperne virkelig begynner å kreve din fulle oppmerksomhet. Fra tid til annen får vi muligheten til å avslutte de slemmes liv med noen eksepsjonelt brutale avslutningsbevegelser, for eksempel ved å knee dem midt i ansiktet. Dette spillet er virkelig ikke for pyser.

Men hva med skytevåpen? Joda, du finner både pistoler, hagler, rifler og maskingeværer i spillet. Men disse er ekstremt begrenset, og enda mer spennende, du har bare så mye ammunisjon som du finner oppi våpenet. Det er sjelden mer enn et par skudd i en pistol du finner, og det gjelder å virkelig gjøre det beste ut av dem. Dette åpner for et nytt nivå av spenning og taktikk, og spillet blir til en ekte kamp for å overleve.

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

Motstanderne består av besatte mennesker, selv om det aldri blir helt forklart hva de er besatt av. Men de er intelligente, har klare taktikker, prøver å overraske deg, og fra tid til annen angriper de hverandre. Kampene blir aldri like, og vi har opplevd flere virkelig uforglemmelige øyeblikk underveis. Spillets relativt sakte tempo forsterker terroren.

Følelsen av at de gale fiendene alltid lusker i skyggene og forbereder seg på angrep er hele tiden til stede. Bare det i seg selv gjør spillet utrolig ubehagelig, men vi er stadig vekk vitne til visjoner, uforklarlige hendelser, det er konstant uhyggelige lyder i bakgrunnen, og spillets generelle stemning grenser ofte til direkte ubehagelig. Bare vent til du kommer til kjøpesenterbrettet – eller vitner galskapen som foregår mot slutten.

Men når Condemned klarer så til de grader å gripe oss med sin stemning, utfordrende motstandere og innovativt kampsystem, hvorfor får det ikke klassikerstempel?

Labyrint

Det er en del grunner til dette, mest av alt har det med brettenes til tider ensformige design å gjøre. Condemned inneholder mye korridorer, ganger og haller. Det er lett å gå seg vill, forvirre seg og bli sittende fast fordi alle rommene ser nesten like ut. Av og til virker det som om designerne har prøvd å gjøre brettene større ved å pøse på med ekstra rom. Det er ikke et direkte plagsomt problem, men noe vi definitiv blir klare over et lite stykke ut i spillet.

Den relativt korte varigheten er også et lite minus. Condemned er faktisk et spill som kunne blitt den nye Resident Evil 4, hadde det hatt flere episke, spektakulære scener, større variasjon og litt mer kreativitet i designen. Men det føles litt for lineært, krever for lite hjernekapasitet og varer for kort. Det er som om oppbygningen av en dominerende, skummel stemning har tatt over for kreativiteten i brettdesignen.

Grafikken er ikke alltid hundre prosent imponerende. Ikke misforstå oss – dette er Xbox 360, og spillet er fullt av vanvittig detalj, nydelige spesialeffekter (spesielt i de mange tilbakeblikkene til agent Thomas) og fabelaktig animerte motstandere. Men et våkent øye vil oppdage at ikke alle teksturene er like skarpe, og at noen av ansiktene (først og fremst agent Thomas selv) virker lite troverdige, ligner mer på skulpturer enn mennesker.

Alene i mørket

Lyden spiller også en enorm rolle i spillet. Når du trasker rundt i forlatte bygninger, og nervene er på høygir, kan enhver liten rotte som piler forbi få oss til å hoppe i taket. Her kommer surroundsystemet vårt virkelig til nytte. Eller for å si det på en annen måte, vi ønsket flere ganger at vi satt med en mono TV, så nervøse gjorde lydene oss.

Lydbildet ødelegges dessverre av svak stemmeskuespill. Hovedpersonen høres virkelig uengasjert ut, stemmen er monoton og kjedelig. Mange spill klarer jo å skaffe seg fantastiske skuespillere til å levere stemmer for tiden, vi mistenker nesten at budsjettet til Monolith ikke strakk til akkurat her.

For det meste er den audiovisuelle opplevelsen veldig imponerende, og spillet må nytes med skikkelig anlegg og HDTV. Har du et slikt oppsett vil du oppleve en ny dimensjon av frykt.

Som sagt – Condemned kunne blitt en klassiker. Det er det ikke, det er for mange ujevnheter underveis, for mange hindringer skapt av ikke helt gjennomført design. Men vi ser forbi manglene, for dette er blitt et skikkelig imponerende horrorspill som klarte å fenge oss som få andre. Har du sansen for skrekk, vil du ha en rystende og unik opplevelse, la Condemned bli et av spillene som følger med 360en din. Det fortjener utviklerne, og la oss håpe på en oppfølger.