TEST: Call of Duty 2

Call of Duty fra to år tilbake var uten tvil det mest cinematiske og kaotiske krigsspillet noensinne, i tillegg til å levere en solid flerspilleropplevelse. Den naturlige oppfølgeren gir oss for så vidt mer av det samme – men ti ganger så spektakulært, og med noen hyggelige endringer i spillbarheten.

Call of Duty 2 er igjen delt opp i tre kampanjer, der du spiller som en russisk, britisk og amerikansk soldat, på sine respektive fronter.

Det er ingen spesifikk sammenhengende historie her, eller noe særlig karakteroppbygning. Spillets mål er å vise hvordan det er å være en relativt anonym del i en enorm krigsmaskin.

En nedsnødd begynnelse

Den sovjetiske kampanjen, som foregår rundt Moskva og i Stalingrad, er først ute, og etter noen oppdrag der låses den britiske kampanjen opp – og du kan spille begge parallelt om du ønsker. Den amerikanske kampanjen låses opp mot slutten.

De snødekte landskapene av en vinterlig Russland er altså noe av det første som møter oss i spillet. Vi får en kort og konsis opplæring om hvordan behandle våpen, men alle førstepersonsveteraner vil finne seg umiddelbart til rette. Call of Duty 2 introduserer ikke akkurat noen dramatiske endringer i førstepersonsdynamikken.

Innen kort tid blir vi vitne til noen ekstremt spektakulære og dramatiske slag. Det er det som er Call of Dutys kjennetegn – kuleregn, øredøvende eksplosjoner og mengder av soldater som blir meid ned eller sprengt av granater.

Storslått

Er det én ting utviklerne av Call of Duty er ekstremt dyktige på er det å skape cinematiske settinger. I et av de tidlige brettene krabber vi gjennom et rustent rør, over en togstasjon som er tatt over av tyskere. Røret er fullt av hull som vi kan titte ut av, og vi ser fly som passerer over hodene våre, tyskere som pakker ut utstyr eller peprer våre lagkamerater med skudd.

Den er en fantastisk flyt i brettene, med nydelig variasjon mellom åpne områder med angrep fra alle retninger, og mer systematiske, trangere omgivelser der vi beveger oss fra sperring til sperring.

Som i de aller fleste krigsspill er muligheten for utforskning begrenset til det minimale. De utbombede bygningene fungerer kun som kulisser vi bruker som beskyttelse fra fiendtlig ild. Det er så godt som ingen interaktivitet med omgivelsene, du kan ikke en gang skyte gjennom vinduer.

Men det er i og for seg greit, det vi imidlertid savner litt er en ordentlig fysikkmotor som kunne gjort omgivelsene litt mer virkelighetstro og levende.

Fengende kamper

Når det ikke eksisterer muligheter for utforskning i et skytespill, er det kun en ting som gjenstår: kamp. CoD 2 fokuserer på aktivt bruk av gjemmesteder og beskyttelse, det er på ingen måte anbefalt å løpe rett på tyskerne og forsøke og ta ut så mange som mulig.

Treffsikkerheten er så godt som ikke eksisterende når du er i bevegelse, og det er meningen at du skal utnytte terrenget og bygninger til å dukke bak, for så å hoppe frem og fyre av et par skudd – eventuelt hive over en granat eller to.

Måten helsesystemet implementeres på henger også sammen med kampmekanikken. Interessant nok er det ingen helsemåler i spillet, og ingen medikits.

Ta en pause

Blir du skutt nok ganger, begynner karakteren å stønne av smerte, og løsningen på dette er rett og slett å ta en pustepause. Etter noen sekunder regenereres helsen din, på en tilsvarende måte som i Halo-spillene.

Jo da, det er helt urealistisk – men ikke mindre realistisk enn å løpe rundt etter helsepakker. Poenget er at dette systemet opprettholder en flyt i spillet som ikke blir brutt opp av at du har lite helse igjen og må begi deg ut på leting etter medikits.

Et annet moment er faktisk bruken av røyk som beskyttelse. Du er til enhver tid utstyrt med røykgranater, som legger et tett teppe med grå røyk over kampsonen, noe som lar deg gå relativt usett til angrep.

Spillet gjør også en fremragende god jobb av å få deg til å føles som en del av en enorm krig. Du er nemlig langt fra alene, og har hele tiden mengder av soldater i hælene. Du har ingen kontroll over dem og kan ikke gi dem ordre, men det føles likevel ikke som om du er en enmannshær som egenhendig utraderer samtlige tyskere i Europa.

Call of Duty 2

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

De tre kampanjene foregår over varierte geografiske landskap. Sovjet-delen foregår som sagt i snødekte byområder. Den britiske biten tar oss til Nord-Afrika, der det fokuseres noe mer på åpne ørkenlandskaper – og vi får også muligheten til å kjøre tanks.

Til slutt kommer den amerikanske kampanjen som begynner med d-dagen – men for en gang skyld lander vi ikke på den langstrakte stranden på Omaha Beach, men får se en annen vinkling av invasjonen som blant annet omfatter dramatisk fjellklatring. Videre fortsetter vi gjennom grønne og frodige franske landsbyer.

Enkeltspillerdelen byr på utrolig hektiske og dramatiske opplevelser, og leverer varene til de grader. Vi blir underholdt hele veien gjennom, og den høye kvaliteten på oppdragene fortsetter også i flerspillerbiten.

Flott presentasjon

Den audiovisuelle siden av CoD 2 er også meget imponerende. Med et bra anlegg – eller gode hodetelefoner – opplever du en lydkvalitet uten like, med mektige eksplosjoner og kuler som hviner forbi i alle retninger.

Og grafikken er nesten upåklagelig, riktignok uten de ekstremt høye detaljene til Quake 4 eller nydelige lyseffektene til FEAR, men med vakre utendørsomgivelser og detaljerte medsoldater. Det er likevel de herlige røykeffektene, partikkeleffektene og væreffektene som tar kaken her – uten dem hadde ikke spillet vært det samme.

Så til tross for en noe lineær spillbarhet, mye skripede sekvenser, og en relativt kort varighet, er Call of Duty 2 et krigsspill av ypperste klasse. Har du ikke fått nok av krigsspill generelt, bør dette i alle fall finne plass i din samling.