Den anatomiske kuriositeten Lara Croft har vært en legende innen spillverdenen siden det første Tomb Raider-spillet kom på midten av 90-tallet, og satte nye standarder for 3D actioneventyr.
The Angel of Darkness er sjette spill i serien, og etter det mange vil beskrive som en stadig mer tvilsom utvikling for merkenavnet de siste årene, både i spill- og filmform, har utvikler Eidos mye å bevise i denne tittelen.
På flukt
Denne gang åpner det hele med at Lara Croft får skylden for et mord i Paris, og setter ut for å renvaske seg. Ikke overraskende trekkes hun dermed raskt inn i et infløkt nettverk av kriminalitet og okkultisme.
Vi overlater til deg å dykke dypere inn i historien, men la oss bare poengtere at det hele er fortalt på en overbevisende måte, med mange flotte cinematiske mellomsekvenser og relativt vellykket bruk av dialogsekvenser.
Annonse
Frustrerende
Grafikken er nydelig, historien interessant, og omgivelsene spennende. Derfor er det så innmari synd at det å prøve å manøvrere Lara Croft rundt omkring i det hele er en så gjennomført frustrerende opplevelse.
I «gamle dager» kunne Lara riktignok ikke så mange bevegelser som i dag, men hun var til gjengjeld langt mer responsiv og lettbent. Nå i 2003 er kontrollene både trege og til en viss grad uforutsigbare, noe som resulterer i langt mere knoting, fomling, og tidkrevende loading av lagrete spill (og pass på å lagre ofte, for her er det ingen autosave!). Særlig i kombinasjon med gode doser idiotisk kameraføring.
Selv det å komme seg i posisjon for å gå gjennom en helt vanlig dør eller stille seg opp på en avsats uten å tryne viser seg i Angel of Darkness gjerne å være en minimonumental prestasjon i seg selv.
Men på den lyse siden – når hun først lystrer ordre, er det en oppsiktsvekkende velanimert Tomb Raider som hopper, klatrer, sniker, kryper og slenger seg rundt omkring.
 |
| Fra et viktig vendepunkt i spillet når Lara tror hun har blitt Edderkoppen. |
Irriterende
Det skotter heller ikke på andre irritasjonsmomenter utover kontrollene og litt småbugs. Fiendene er stort sett dumme som brød, og henger seg gjerne opp i idiotiske looper hvis du beveger deg litt utenom det vanlige.
Personlig synes jeg også det er ganske tåpelig at så snart du har skutt eller slått ned noen, tar det ikke mer enn et par sekunder før likene forsvinner på cheesy spilleautomat-vis (kroppene blinker til og med hektisk før de fader ut).
Små rollespill-elementer er også lagt inn, for eksempel ved å gi Lara muligheten til å bli sterkere i ben og armer så hun blir flinkere til å hoppe og klatre. Men også her virker det litt tåpelig at det slettes ikke er trening og erfaring som gjelder – istedet er det forhåndsbestemte pesifikke situasjoner som utløser oppgraderinger i ben- eller armstyrke. For eksempel vil man få en styrkebonus ved å dytte på en utvalgt kasse, men bare den kassen, og bare hvis man dytter den i en spesiell retning.
 |
| Anorektiske Croft har ingen problemer med å drasse rundt på et større arsenal med tunge håndvåpen. |
…men likevel mye bra
Nå er alt heldigvis ikke bare trist og sørgelig her, selv om vi klager mye. Til syvende og sist kan det ikke stikkes under en stol at Angel of Darkness faktisk kan fremstå som både spennende og engasjerende.
Riktignok er det først og fremst grafikken som spiller hovedrollen, men eventyrspill-fantaster kan kose seg med mengder av små overraskelser, mye hoppe- og klatre-oppgaver, og seriøs doser med kasseflytting, trekking i spaker, og alle de elementene vi kjenner så godt fra før. Det er sparsommelig med spilltekniske nyvinninger her, men holder man ut kontrollplagene er det absolutt mulig å kose seg med denne tittelen.
Kun for tålmodige sjeler
Å spille Angel of Darkness kan kanskje sammenlignes med å gå på fjelltur i Rondane med bowlingkuler lenket til føttene: det er på alle måter vakkert og spennende, men det skal seriøse doser standhaftighet til for å gjennomføre turen.
Du har blitt advart.
Annonse
