Hopp til navigasjon Hopp til innhold

PS2-TEST: GTA Vice City

Grand Theft Auto: Vice City er på alles lepper for tiden, og blir utvilsomt en bestselger. Derfor er det godt å se at spillet også lever opp til forventningene.

Velkommen til Vice City, dataspillversjonen av 80-tallets Miami, hvor storstilt narkotikahandel og blodige gangsteroppgjør går hånd i hånd med luksusyachter, lekre sportsbiler og pastellfargede silkedresser.

En gigantisk virtuell storby, hvor innbyggerne sprader rundt i badeantrekk på strandpromenaden, og ellers bruker tiden til å dytte langt mer enn allergimedisiner opp i neseborene på løsslupne pool-parties.

Dette er din lekeplass.

Banebrytende spill blir bedre

I bunn og grunn er GTA: Vice City en utvidet versjon av braksuksessen Grand Theft Auto 3, og spillet føles på mange måter bare som en naturlig utvidelse av forrige tittel i serien – med handlingen flyttet fra det moderne storbyhelvetet som var Liberty City til retro-fantasien Vice City.

Men la det likevel ikke råde tvil om at GTA: Vice City på alle måter tilbyr en mer komplett og involverende spillopplevelse en nforgjengeren, først og fremst fordi utviklerne tydeligvis har bestemt seg for å oppfylle mange av fansens oppfordringer og ønsker.

Forflytning

En av de mest åpenbare nyhetene er at man nå kan kjøre tohjulinger, fra trege men veldig manøvrerbare mopeder til tilbakelente tunge choppere og superraske asiatiske racersykler.

Dette har blitt suverent implementert, og kjørefølelsen er både ekstremt tilfredsstillende og overbevisende animert.

Ellers er det mange andre godbiter på kjøretøyfronten, inkludert muligheten til å boltre seg med en rekke forskjellige typer helikotere, fly og båter. Tilsammen er det godt over 100 forskjellige doninger man kan frese rundt i byen på, alle med sine unike egenskaper og kjørestil.

Penger og fast eiendom

Bygninger har blitt langt viktigere denne gangen. Riktignok kan man ikke spasere sømløst inn og ut av alle byens bygninger, men interaktiviteten og mangfoldet har blitt vesentlig utvidet i Vice City i forhold til GTA 3.

Ikke bare fordi det nå er en rekke hoteller og nattklubber du kan bevege deg inn i, eller et utall forretninger du kan rane (!), men også fordi du nå kan bruke dine hardt oppsparte penger på å kjøpe deg leiligheter og skjulesteder rundt omkring i byen.

Det kan nemlig komme godt med å ha lagringsmuligheter og fete biler i nærheten, og det er alltid moro å innbille seg at man eier ting! De feteste leilighetene har til og med helikopter-landing på taket.

Etter å ha spilt en viss stund, dukker det også opp nye måter å tjene penger på – blant annet kan man kjøpe opp klubber, drosjeselskaper, filmstudio, iskremleveranser, og alskens andre forretningsvirksomheter rundt omkring i byen. Disse kommer godt med som ekstra inntekstskilde, mens de samtidig genererer nye oppdrag og moro.


(Du trenger Flash Player for å se skjermbildene.)

Gjør som du vil

Det som likevel slår luften utav meg med Vice City er den enorme friheten og spillegleden som er å finne her, som gjør det hele så og si uendelig gjenspillbart.

Man kan for eksempel gjerne springe rundt og utføre jobber for forskjellige oppdragsgivere rundt omkring i byen i nøyaktig det tempoet man vil – det dukker stadig opp nye kontakter, og mange av oppdragene følger en god rød tråd som driver historien om Tommy Vercetti (spillets hovedperson) videre.

Men dette er bare toppen av isfjellet. Utallige timer kan brukes på å simpelthen bare utforske Vice City, kjøre passasjerer rundt for penger i stjålne drosjer, trå inn som assisterende ambulanse, pizzabud, og mye, mye mer…

Rundt omkring finner man ekstraoppdrag, skjulte «pakker» du kan samle for å vinne nye våpen, kjøretøy og belønninger, og stadig nye overrasker.

Eller hva med å kjøre rundt på motorsykkelen for å finne tøffe hopp (som byen er full av), slåss med byens skumle gategjenger, eller kanskje sveve rundt og nyte utsikten fra helikopteret du nettopp «lånte»…?

Fabelaktig bysimulator

Grafisk sett er Vice City definitivt imponerende – først og fremst fordi det er så forbasket enormt og variert. Med et spill så digert, med så mange forskjellige bylandskap, bygninger, biler og personer, er det absolutt tilgivelig at teksturene og modellene ikke er det ypperste vi har sett på Playstation 2.

Ikke for det – ting ser absolutt bedre ut enn i GTA 3 (som også var fete saker), og Vice City er en by som på utrolig vis kommer til live med stor sjarm og personlighet enten det er stekende solskinn, storm og regn, eller neonopplyst natt.

Blåser nytt liv i 80-tallet

En ytterligere dimensjon tillegges spillet ved hjelp av de mange radiostasjonene du kan lytte til mens du kjører. Rockstar Games har nemlig lisensiert nærmere 130 mer eller mindre kjente låter fra 80-tallet (som også lanseres på CD som soundtrack til spillet)…og her finner man alt fra Michael Jackson og Kim Wilde til Jan Hammer (selvfølgelig), Kool & The Gang, Tesla, Iron Maiden og Ozzy Osbourne.

Og er du ikke en stor fan av retromusikk, så er faren stor for at du lar deg underholde av de forskjellige DJ-ene som prater villig i vei mellom låtene. Eller du kan simpelthen bare svitsje over til en av «radiochat»-kanalene, hvor musikken er byttet ut med tidvis veldig morsom radioprat.

Ikke noe som å koble av med litt leirdueskyting i naturlige omgivelser…


Blodet spruter

GTA 3 fikk mye oppmerksomhet på grunn av voldsinnholdet, og dette har Rockstar Games tydeligvis bestemt seg for å spille videre på. Vold og kontrovers selger, og i Vice City har man ikke gjort det minste forsøk på å blidgjøre verken familieministre eller australske myndigheter.

Snarere tvert imot.

I GTA 3 måtte man taste inn en hemmelig kode for å skru på «fullt griseri»-modusen, hvor hoder og lemmer til både uskyldige bestemødre og aggressive gangstere lett skytes av mens blodspruten står flere meter opp i luften. Dette er påskrudd som standard i Vice City.

Og mens Scarface tydeligvis har vært en viktig inspirasjonskilde, har man også i Vice City gjort motorsagmassakre til et viktig plot-element…og det er selvfølgelig heller ingen som hindrer deg fra å leke tømmermann på Malibu Clubs dansegulv.

Slikt kan man synes og mene så mangt om, men vi velger å ikke fekte med den moralske pekefingeren her (erfaringsmessig er det alltid noen som tar på seg den oppgaven).

Vær bare klar over at den virtuelle volden er der. I massevis. Og alle under 42 år bør tenke nøye over hvorvidt de vil utsette seg for den.

Konklusjon

GTA 3 var kanskje fjorårets viktigste og mest innovative spill. Det kan man nok ikke si om Vice City. Men en suverent underholdende, dyp, variert, langvarig og unik spillopplevelse er det uansett. Riktignok er det, fremdeles, enkelte problemer med siktemekanismen. Og klønete kameravinkler og pussige småbugs kan enkelte ganger kjøre et oppdrag rett i dass. Det får så være. Vi kan ikke annet enn tilgi, og håpe dette blir tatt hånd om i GTA 4.

Uansett, så er Vice City et fantastisk spill, om ikke for de aller minste. Men de som vet å sette pris på et oppslukende spillmiljø krydret med store doser vold og brutalitet, vil oppdage at dette er et av de mest imponerende dataspillene som noensinne er laget.

Stikkord: playstation_test, spilltester, testprodukt