Vandøde zombier, beist fra andre dimensjoner, ufattelige mørke krefter, eldgamle templer med forferdelige hemmeligheter, sivilisasjoners skjebner avgjort av demoniske sammensvergelser, og innsikter så forstyrrende at ethvert menneske tvinges til å konfrontere sin egen virkelighet.
Syntes du dette hørtes fristende ut, er det egentlig bare å springe rett ned til spillsjappa etter Eternal Darkness: Sanity’s Requiem med en gang…et mer interssant spill i skrekksjangeren skal du nemlig lete lenge etter.
Mørke krefter
Er du her fortsatt? Ok, la oss ta det fra starten. Du spiller i utgangspunktet en ung kvinne som ender opp i sin avdøde bestars herregård for å prøve å finne ut hva som lå bak hans meget mystiske bortgang.
Og derfra utfoldes en historie som fortelles på en slik måte at du får sjansen til å spille deg gjennom et stort spekter av forskjellige personer opp gjennom historien – alle med unike egenskaper og fantastiske skjebner.
Annonse
Vi skal ikke røpe for mye, men la oss bare si at mens du kjemper for å beholde din egen mentale helse inntakt er det -igjen- opp til deg å redde verden fra evig fortapelse.
Kampen mot galskpaen
Det er flere vesentligheter som skiller Eternal Darkness fra lignende titler – inkludert Resident Evil og Alone in The Dark-sereine.
For eksempelt gjør et fleksibelt og spennende magick(det høres skumlere ut med k)-system mye for å tilføre variasjon og utfordring til det som ellers ville vært et ganske ordinært adventure-spill.
Men særlig er det galskapsfaktoren som virkelig gir dette spillet personlighet. For jo flere monstre og ugudelige skapninger du blir utsatt for, jo vanskeligere blir det å opprettholde et balansert forhold til virkeligheten…og da begynner ting fort å gå galt, i form av hallusinasjoner og andre merksnodigheter.
Det festlige er at galskapen ikke bare rammer spillfiguren rent virutelt, men også spillmekanikken på en slik måte at du selv kan begynne å lure på hva i huleste det er som egentlig foregår…men vi overlater til deg å oppleve dette på egen hånd.
(Du trenger Flash Player for å se skjermbildene.)
Hvor er Cthulhu?
Grafisk er dette solide saker, selv om vi har sett bedre. Omgivelsene er stort sett flotte, kamerabevegelsene er spennende, og cinematiske mellomsekvenser bidrar godt til å drive historien videre. Det som derimot ikke alltid er like overbevisende, er detaljrikdommen og teksturer på selve spillfigurene…som i tillegg også har en tendens til å se ekstra unaturlige i sine animerte bevegelser.
En godt gjennomført «ur-ondskap»-stemning skinner tvers gjennom Eternal Darkness, og en tydelig H.P. Lovecraft-inspirert tvist på virkelighetsoppfattelse og galskap er å spore fra ende til annen.
Og når spillet rent gameplay-messig fungerer godt, med et kampsystem plassert sånn halvveis mellom Onimusha (bra!)og Resident Evil(klønete!), sitter vi igjen med et produkt fullt av spilleglede og utfordring for den som liker å nedlegge mer enn en håndfull timer i horror-eventyr.
Vi kunne godt ønsket oss mer variasjon i monsterutvalget, og en mindre lineær spillprogresjon, men det får så være. Dette dykket inn i mørket er absolutt spennende saker, og alle med et fnugg av interesse for det okkulte vil kunne hente mye her.
Annonse
