Undersøkelsen, gjengitt i Aftenposten, viser at Norge er en sinke når det gjelder IT i utdanningen.
Det som gjør meg forbanna er ikke at lærerne kan mindre data enn elevene, slik det framgår. Det er sikkert riktig – og et godt tegn, egentlig. Verden går da framover.
Heller ikke kan jeg hisse meg opp over det faktum at alle – uansett yrkesvalg – må forholde seg til datamaskiner både nå og framover.
 |
| God undervisning er ikke avhengig av PC og Internett, skriver ITavisen.nos redaktør Tore Neset. |
Vil selge mer
Sinnet velter opp i meg fordi undersøkelsen i likhet med flere forutgående bestillingsverk så til de grader passer som hånd i hanske med IT-industriens ønsker om å selge mer programvare, flere løsninger, flere bokser. Gjerne til det offentlige, som når først Stortinget bevilger en milliard eller to er en riktig god og lukrativ kunde.
Annonse
Kanskje regner de med at denne kunden både er kunnskapsløs og ukritisk også, slik at konsulenter i hopetall kan få boltre seg til 1800 kroner timen på skattebetalernes regning.
PC mest til moro
PCer av ymse årgang står nå i de fleste hjem der det bor personer under 40 år. Ikke sjelden er det investert 20-30 000 kroner i hjemmeteknologi, på linje med TV og DVD. Og PCen brukes akkurat slik – som en underholdningsterminal for spill og informasjon om ymse emner (popstjerner, hester, biler etc.) som i hvert fall ikke står på skolens pensum.
Tok ungene ut av skolen
For noen år siden intervjuet jeg Kevin Kelly, mannen som startet Wired. Det amerikanske bladet og nettstdet klarte på 90-tallet å fange en generasjon unge som mente at verden aldri ville bli den samme etter Internett.
Det mente faktisk ikke Kelly. Han fortalte meg at han hadde tatt sine to barn ut av skolen de gikk på. Grunnen var at de hadde klasserommet fullt av PC’er og nettverk med rask forbindelse til nettet.
– Når ungene mine blir voksne, vil de møte helt andre grensesnitt enn det de møtte på skolen. Alt de har »lært» vil være verdiløst. Teknologisk sett, men ikke menneskelig sett, lever vi i en verden med tre hundre revolusjoner i minuttet. Utfordringen er å lære hvordan man skal takle dette, ikke å lære seg makroer i Word eller Excel, sa redaktøren.
Dyrt å følge med
Skulle skolen løpende følge opp denne utviklingen utstyrsmessig, måtte vi med andre ord ha brukt flere oljefond i året. IT-industrien ville utvilsomt smile, men alle andre oppgaver i samfunnet ville lide.
Kelly satte naturligvis ting på spissen. Han ville selvsagt at ungene skulle lære om teknologi, binærkode, minnebrikker, og Charles Babbage (datamaskinens far). Men slikt trives best på tavla, i bøkene og hodene. PCen, sa han, gjør deg til idiot. Det er fremdeles skriving, lesing og regning som gjelder. Det må du lære før du lar en PC gjøre jobben for deg.
Alle kan det grunnleggende
Det er mulig det er noe feil med min omgangskrets og nærmeste familie, men jeg har faktisk til gode å møte en eneste 20-åring som ikke vet hvordan hun skal starte programmer i Windows, skrive et brev, printe det ut eller sende det pr. e-post.
Og skulle det likevel være noen som ikke kan det når de en gang skal ut på arbeidsmarkedet, så er det lært i løpet av en time – ikke i løpet av ti års skolegang.
At eldre lærere fortsatt ikke kan det, er mer deres problem enn elevene. De kan det jo allerede. De gamle lærerne burde elevene i stedet bruke til å skaffe seg litt livserfaring og grunnleggende, almene kunnskaper.
Kunnskap, ikke dill!
Skulle alt dillet på Internett og ordretteren i Word danne normen for utdanningen her i landet, er vi virkelig ute og kjøre. Like ille ville det være om Wolfenstein eller Grand Theft Auto 3 skulle flytte inn i klasserommet.
Selv har jeg en 3-åring som koser seg med dataspillet »Bille og Trille kler seg ut». Jeg gleder meg med ham, men tror ikke at han lærer mer enn 3-åringer på 1800-tallet, som lekte med trådsneller.
Egentlig har ingenting forandret seg. Vi har bare andre verktøy. Det er kanskje det viktigste ungene våre kan lære, slik at de ikke tror de tilhører en ny, overlegen rase.
Annonse
