Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Max Payne

Endelig er det her – spillet med skytesekvenser tatt rett ut fra The Matrix, og den hardbarkete eks-purken Max Payne i hovedrollen. Har Duke Nukem endelig funnet en verdig arvtaker?

Forventningene til Max Payne har vært enorme, helt siden verden fikk se de første videosnuttene og skjermbildene fra spillet som skulle revolusjonere action-genren for all fremtid. Nå som herligheten endelig er lansert, kan en stakkars spillanmelder ikke gjøre annet enn å noe overraskende slå fast at Max Payne faktisk lever opp til sitt rykte.

Revolusjonen ligger først og fremst i et helt nytt konsept innen spillverdenen, som kledelig nok har fått navnet bullet-time. Mange vil nok forbinde dette begrepet med en filmfotografisk teknikk som ble brukt til å skape imponerende slow-motion sekvenser i The Matrix, og det er akkurat denne effekten som gjenskapes på dataskjermen i Max Payne.

Spenningen henger i luften

Max har nemlig en unik egenskap, en slags overmenneskelig kjapp reaksjonsevne som slår inn i kritiske farefylte øyeblikk. Bullet-time aktiveres ved å klikke høyre musknapp, med det resultat at verdenen og menneskene rundt Max fortoner seg som om de går i sakte film. Dette gir ham muligheten til å hoppe unna kuler, og å reagere den livsviktige brøkdelen av et sekund før motstanderen.

I tillegg er bullet-timenaturligvis en kjempeflott mulighet for vår helt å vise frem alle sine heftige akrobatiske kamp-manøvrer. For Max er intet ringere enn en slags kryssning mellom Chow Yun Fat, Duke Nukem, James Dean, og Terminator, som sakte flyr gjennom luften med en pistol i hver hånd, mens hundrevis av gangstere, narkolangere, og onde sikkerhetsvakter møter sin blodige skjebne. Og Max gjør det uten å påføre så mye som en skjev krusning i sin brylkrem-befengte hårsveis.

Bullet-time er en ubetinget suksess, og lykkes fabelaktig i å tilføre spillsjangeren action-eventyr en helt ny dimensjon. Nå blir selv et i utgangspunktet døllt møte med en lett bevæpnet skurk eller to – som i et vanlig skytespill ville vært over med to raske tastetrykk – omgjort til en interaktiv cinematisk opplevelse som skutt ut av lomma til John Woo. At dette er voldsglorifisering av verste sort er det forøvrig kanskje også verdt å tenke litt over.

Et bilde sier mer enn tusen ord…

Utseendet i orden

Max Payne imponerer ikke bare med sin nye vri på action, men er også generelt et visuelt mesterverk. Utstrakt bruk av digitaliserte video kombinert med lekker 3D-modellering gir en overbevisende følelse av fotorealisme, særlig hvis du har en rimelig oppegående datamaskin.

Heldigvis lar grafikken seg lett skalere, og er du villig til å ofre en del detaljer og oppløsning kan du lett kjøre spillet på maskiner som ikke nødvendigvis er utstyrt med gigaherts-prosessor og siste nytt innen grafikkort. Minimumskravet er satt til 450MHz AMD/Intel, 96 MB RAM og 16MB 3D-kort, noe som tilsvarer omlag 900 poeng i 3DMark2001 (for å teste din 3DMark2001-score, besøk gamershq.madonion.com). Men vi vil likevel understreke at Max Payne virkelig er en god grunn til å endelig kjøpe det nye GeForce3-kortet du har siklet etter.

Av selvinnlysende årsaker finnes det heller ingen multiplayer-modus(hvordan håndterer man bullet-time for flere samtidig?). Det gjør forsåvidt ingen ting, da spillet er underholdende nok når man spiller solo. Max-fans gis også verktøyene til å selv kunne utvikle nye eventyr og brett basert på den imponerende MaxFX 3D-motoren.

Action, action og action

Historien holdes gående ved hjelp av en slags serie med tengeseriehefte-fortellinger, som driver det klisjétunge plottet fremover. Stikkord er et brutalt drap på Max’ kone og barn, brutale mafia-operasjoner, brutale narkokonger, og store brutale sammensvergelser. Det hele er som du skjønner veldig brutalt, veldig «film noir», men bærer kanskje vel mye preg av at skuespillere stort sett er bleke datanerder og kompiser av spillutviklerne.

Skal man først utsette noe på Max Payne, så må det være at spillet byr på lite utfordring utover action-sekvensene. Det hele er veldig lineært, det er aldri tvil om hva du skal gjøre eller hvor du skal gå for å komme til neste skytescene, og de eneste vesentlige valgene du blir nødt til å foreta er om de neste slemmingene er mest tjent med en vellobbet granat i fanget fremfor en solid gjennomperforering med pumphagla.

De som venter seg et nytt episk spillmaraton av samme dybde og kompleksitet som fjorårets Deus Ex, vil muligens bli noe skuffet av Max Payne. Du blir som sagt egentlig bare kastet fra en skuddveksling til den neste, og det tar ikke mer enn 2-3 kvelder for en dreven spiller å komme seg gjennom det hele (hvorpå du får åpnet opp neste vanskelighetsgrad, og kan begynne fra starten igjen). Men som en forbløffende underholdende action-perle, ulikt noe annet spill som finnes i dag, er dette en absolutt fulltreffer.

Spillefilmen basert på Max Payne er forøvrig allerede i planleggingsfasen, og spillutvikler Remedy lover mer moro med Max. Når du har spilt gjennom spillet, får du ettertrykkelig beskjed om at det er mer i vente.

«The pain has only just begun…».

Fiendene som Max Payne møter på er tildels svært tøffe å ta knekken på, og får de inn en fulltreffer så kan et eneste skudd være nok til å få deg til å lange ut mot «quick load»-knappen,

Stikkord: pc_test, spilltester, testprodukt