Ekte digital-TV finnes i dag bare i Japan og USA. I begge disse landene kalles det HDTV, selv om det dreier seg om to forskjellige standarder. I Europa snakket man også en gang om HDTV, men verken elektronikkbransjen eller TV-selskapene fulgte opp den standarden som EBU – den europeiske kringkastingsunionen, EU og andre paneuropeiske fora var enige om.
Derimot har man i Europa kommet ganske langt med digital formidling av TV-signaler, både via satellitt, kabel og bakkebaserte nett.
Samme bilde
Dette gir mulighet for både flere kanaler, interaktivitet og mer stabil kvalitet, men kan i dag ikke sies å være noe annet enn vanlige TV-sendinger som sendes ut i digitalt format. Når disse signalene ankommer din TV, er de for lengst gjort om til analogt. Om du har parabol eller kabel, kommer signalet inn i en boks som omgjør bilde og lyd til analogt format.
Med andre ord merker du ikke store forskjellen. Bildekvaliteten er marginalt bedre, og lyden er ikke vesentlig bedre enn dagens Nicam, som jo både er digitalt og for en stor del er flerkanalskodet.
Annonse
Flerkanalslyd
Digital-TV gir mulighet for fullblods, digital flerkanalslyd. Dette kan man få allerede i dag ved å koble boksen fra satellitt- eller kabelselskapet digitalt til en surround-dekoder, forsterker eller receiver. Men bildet forblir det gode, gamle PAL, TV-systemet brorparten av Europa bruker.
Det er riktignok en god del bedre enn amerikanernes NTSC, som på folkemunne heter “Never Twice the Same Color”. Det er derfor ikke så rart at amerikanerne (og japanerne, som også har NTSC) har gått i bresjen for en ny standard.
Heldigitalt i 2006
Amerikanerne har gjort noe så sjeldent som å ta et føderalt grep på TV-utviklingen. Myundighetene har rett og slett bestemt at amerikanske TV-stasjoner skal gå over til digital overføring og HDTV innen 2006.
Det har selvsagt møtt motstand fra et frihetselskende folk som skal ha seg frabedt noe som helst inngripen fra Big Brother – og i særdeleshet ikke når det gjelder husguden TV. HDTV er ikke så utbredt ennå, mens digitale sendinger langsomt, men sikkert er i ferd må å ta over for analoge.
Som datamonitor
Forskjellen mellom tradisjonelt TV og HDTV er som forskjellen mellom TV og en datamonitor. Har du noen gang prøvd å surfe på nettet med en vanlig TV? Du ser raskt at oppløsningen er dårligere enn på en standard VGA-monitor eller LCD-skjerm på en bærbar PC. Det amerikanske og japanske HDTV er som datamonitorer i storformat. Bildet drar nytte av forutsigbarheten som et digitalt signal nærmere “sluttstasjonen” gir.
Selvsagt er ikke selve bildet digitalt. Som lyd må bildet på ett eller annet tidspunkt bli analogt, slik at øyet kan oppfatte det. Også datamonitorer flimrer om du ser dem på TV. Det er likevel en forskjell også her. Mens et europeisk TV viser annenhver linje hver gang katodestrålen sveiper over skjermen (interlaced), viser HDTV alle linjene hver gang ved hjelp av en teknikk som kalles progressiv skanning. Dermed reduseres flimringen drastisk.
Denne teknologien ser imidlertid ut til å komme også i europeiske TV’er. Også flere DVD-spillere på det amerikanske markedet bruker også progressiv skanning.
Dyrt
Enhver datamonitor kan også brukes til å gjengi digitale HDTV-signaler, noe som åpner muligheten for sterkere integrering av TV og data og internettjenester. HDTV til stuebruk er for øvrig så dyrt at bare de mest ihuga TV-slaver har råd til å kjøpe det. Prislappene starter på rundt 30 000 kroner.
På sikt regner de fleste i TV-bransjen med at vi vil få HDTV også i Europa, og at de standarder europerne har bestemt seg for vil bli gjennomført. Men når det skjer, er det ingen som har noen kvalifiserte meninger om. I mellomtida må vi nøye oss med digital kringkasting med om lag samme kvalitet som de beste analoge TV-bildene vi har i dag.
Annonse
