Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Icewind Dale

Black Isle har gjort det igjen: nok et spill i Baldur’s Gate-serien blåses til liv, i god gammel AD&D-stil. Vi tester Icewind Dale, og tar skrittet inn i en utfordrende og monsterherjet eventyrverden…

Likte du Baldur’s Gate, vil du nok skli lett inn i Icewind Dale. Spillet er basert på det samme systemet, med en del forbedringer og masse ny grafikk, samt en horde nye monstre.

Du begynner med opptil seks forskjellige eventyrere som du styrer samtidig. Disse rollepersonene må man «rulle» verdier for og velge utseende på før spillet kan begynne, og man kan velge mellom alle de velkjente rasene (alv, dverg, osv…) og rolletypene (kriger, prest,…).

Fans av det klassiske rollespillet Advanced Dungeons & Dragons har med andre ord mye å glede seg over her. I likhet med Baldur’s Gate følger spillet reglene fra AD&D: Second Edition, komplett med trolldom og multi-class rollepersoner, dvs. at du f.eks kan utvikle kriger-magikere.

Flott grafikk

Det første man gjerne legger merke til når man begynner på et nytt spill er grafikken. Og her er det teknisk sett lite å utsette på Icewind Dale: skapningene er nydelig tegnet og animert, mens landskapene og kartene er lekre som malerier. Spillet følges med våkne øyne

Skulle man likevel ønske seg noe, måtte det være flere nærbilder av scener og skapninger man møter. Siden spillefigurene og monstrene er såpass små på skjermen, kan men nemlig etter hvert føle at man ikke kommer skikkelig inn i handlinga, og selv digre, skumle kjemper kan føles små og ubetydelige når du ser ned på dem fra din standard 2/3-vinkel. Denne følelsen forsterkes ytterlige av de fortellende scenene (cut scenes), som er langt fra engasjerende, og som ofte består av lite annet enn en fortellerstemme lagt til stillbilder.

Likevel scorer Icewind Dale svært godt på grafikk, for det er jo til syvende og sist det som skjer i selve spillet som er det viktigste, ikke animasjonssekvensene i mellom.

Utfordrende

En ting man i hvert fall ikke kan beskylde Icewind Dale for, er å gjøre ting for enkelt. Snarer tvert om, dette er et skikkelig tøft spill som man må jobbe mye med for å komme seg gjennom. Ikke nok med at det er en stor mengde utfordrende områder å utforske, men det nesten sånn at hver kamp er en ny utfordring. Hva er vel en heks uten sopelime

Icewind Dale kan faktisk være plagsomt vanskelig, allerede tidlig i spillet. Det er kun unntaksvis at du bare kan storme inn i et rom å angripe monstrene, som regel fører det til en sikker død. I stedet må du ofte lirke og lure motstanderne dine ut en og en, og selv da kan ting fort gå galt.

Dette betyr at du må lagre spillet foran hvert nye rom du entrer, og regne med at et par av folkene dine dør før du har funnet ut hva slags teknikk du skal bruke på den kampen.

Rollespill?

Siden spillet er så lekkert og systemet fungere såpass godt, er det skuffende at Icewind Dale inneholder så få rollespillelementer, ikke minst siden vi vet fra bl.a. Fallout-spillene at Black Isle er gode på akkurat rollespill.

Bakgrunnshistorien er velutviklet og engasjerende i seg selv, men har til syvende og sist lite med selve spillopplevelsen å gjøre. I stedet for å gi spillerne muligheten til å utforske en verden på egen hånd, og møte andre interessant skapninger og personer, går Icewind Dale i store trekk ut på å kjempe mot nye og vanskelige monstre.

Mye vold for pengene

Har man ikke noe imot et lineært slåss-eventyr, så har Icewind Dale et utall timer med moro å by på. Særlig magisystemet gjør at selv de mest hardcore rollespillere (rullespillere) vil finne nye utfordringer gjennom hele spillet.

For de som elsker denne sjangeren, men krever litt mer av et rollespill enn bare sverdsvinging og ildkuler, vil det i stedet kanskje være verdt å prøve Baldur’s Gate 2 .

Stikkord: pc_test, spilltester, testprodukt