Det er ingen tvil om at tegnbaserte tjenester er en utfordring for opphavsretten, men det er ikke den første utfordringen. Grunnlaget for det internasjonale vernet av åndsverk ble lagt i 1896 da Bern-konvensjonen ble inngått. Dette var før fonogramindustrien vokste frem, før fotografier ble viktige for dagspressen, før tegneserier ble et eget medium, før Marconi sendte sine første trådløse signaler, før filmen fant sitt publikum osv. Opphavsretten har overlevd disse omveltningene – tilpasset seg og tøylet nye medium innen sitt rettslige regime. Det er nokså historieløst å tro at denne nye omdreiningen av informasjonsteknologiens skrue er den avgjørende.
Men den representerer i seg selv noe prinsipielt nytt. Et åndsverk er noe immatrielt – det er et begrep beslektet med ord som «tanke» eller «mening». Hvis norsk roman blir oversatt til engelsk, er den engelske versjonenfremdeles et eksempel på det opprinnelige åndsverket, selv om en engelsk oversetter har føyd sitt eget åndsverk – oversettelsen – til det opprinnelige. Eller om romanen skulle danne grunnlaget for filmatisering, også da ville man ikke ha problemer med å se filmversjonen som en bearbeidelse av det litterære verk som krever opphavsmannens tillatelse.Det er altså elementær opphavsrett at verket er immatrielt, noe som eksisterer og vernes uavhengig av de ulike eksemplarene av verket, og uavhengig av de mange mulige bearbeidelsene verket kan gjøres til gjenstand for. Men tradisjonelt skjer administrasjon av rettigheter gjennom en kontroll med fremstilling av fysiske eksemplarer og deres distribusjon: Romanen trykkes, og bøkene distribueres og tilbys allmennheten gjennom boklader, filmer trekkes som kopier og leies ut til kinematografer for fremføring for allmennheten, musikkverk innspilles og fonogrammer i form av kompaktplater eller kasetter selges allmennheten.Informasjonsteknologien har gjort det mulig at verk omsettes og gjøres tilgjengelig for allmennheten uavhengig av fysisk media: I nettverkene vil åndsverk representere tegnbaserte tjenester: Sluttbruker kan nedlaste dem til egen faste magnetplatestasjon, fremføre dem på egen skjermeller – der det er hensiktsmessig – la dem skrive ut lokalt. Man har muliggjort en handel med åndsverk uavhengig av fysiske bærere.
Annonse
Det har man egentlig ikke noe fullgodt svar på i dagens situasjon. Vi ser at det utvikles systemer hvor hovedstrategien bygger på kryptering, samtidig som det utvikles muligheter for å betale for tjenester i åpne nettverk basert på systemer som E-cash eller Mondex. Dette er to av byggestenene i morgendagens marked for tegnbaserte tjenester – hvor nettopp åndsverk i form av tekster, lyd (fonogrammer), bilder og kombinasjoner av disse (videogrammer, spill) vil være de tjenestene som tilbys.I dag er det slik at åndsverk er vernet på tradisjonell måte selv om de legges ut som tegnbaserte tjenester i åpne nett lik Internet. Men fordi det ikke finnes fullgode måter å administrere rettighetene i slike nett, må man anta den rettighetshaver som velger å gjøre sine tjenester tilgjengelig på denne måten, ensidig har trådt tilbake fra sin posisjon som enerettshaver og tillater den bruk som lojale brukere vil gjøre av dette verket – for eksempel må vedkommende rettighetshaver være forberedt på at andre aksesserer verket, nedlaster det til egen magnetstasjon (fremstiller et maskinlesbart eksemplar av verket) og skriver det ut eller på andre måter beføyer over verket slik det er naturlig utfra brukerens behov. Det betyr altså ikke at opphavsretten til verket er gått tapt, men at rettighetshaveren tillater at det blir gjort tilgjengelig for allmennheten og utnyttet av sluttbruker på samme måte som vedkommende ville ha gjort om verket ble distribuert gjennom en gratisavis lagt ut på baner eller andre offentlige transportmidler.
En hyperlenke vil si at man i sitt eget verk legger inn en peker til et annet verk. Typisk vil dette innebære at en bruker som dobbeltklikker på hyperlenken vil få tilgang til den siden i World Wide Web som det henvises til. Denne siden tilbys av en tredjeperson man må anta at har rett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. En slik kobling er opphavsrettslig sett fullt akseptabel, den som henviser til verket, har ikke selv beføyet det – det er bare en ny tilgang til det verk som allerede er gjort tilgjengelig. Men i enkelte tilfeller er det verk det henvises til ikke gjort tilgjengelig med rettighetshavers samtykke. Dette fikk man et eksempel på da en bruker la ut et fotografi av «Vikingskipet» ved Hamar på sine egne sider på nettet uten samtykke fra fotografen, og en tredjeperson – en avis – nedlastet fotografiet og gjenga det i avisen. Her representerte gjengivelsen av fotografiet en krenkelse av fotografens enerett til eksemplarfremstilling, og avisens gjengivelse av bildet var også en krenkelse av dennes enerett. Det å gjøre en henvisning ved hjelp av en hyperlenke til en krenkede gjengivelse av et verk kan derfor i seg selv bli ansett for å være medvirkning til en opphavskrenkelse, og derfor rammes av åndsverksloven.Sitatretten svak
Det kreves altså samtykke fra rettighetshaveren å utnytte et åndsverk. Enten må man ha samtykke av rettighetshaveren, eller så må man finne en lovbestemmelse som gir tillatelse til å utnytte åndsverket uten samtykke. Slike bestemmelser er det ikke mange av, men en bestemmelse som ofte blir påberopt ved nettbaserte tjenester er sitatretten. Etter åndsverksloven § 22 er det «…tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med en god skikk og i den utsrekning formålet betinger».Bestemmelsen tar sikte på å tillate sitater hvor man f.eks. diskuterer en roman, et kunstverk eller en vitenskaplig avhandling. Da skal man kunne sitere fra det verk man diskuterer for å illustrere det poeng man måtte ha: I stedet for å omskrive hva rettighetshaveren har prestert, og dermed utsette seg risikoen for å presentere vedkommendes syn på en uetterettelig måte, tillater loven at man gjengir vedkommendes egne ord. Det eringen begrensninger i lengden på sitatet, etter omstendighetene vil man kunne sitere et helt dikt, en hel novelle, minutter av musikk osv. Begrensningen ligger i lovens angivelse av at det må skje i henhold til «gos skikk», og at sitatet ikke må overskride hva «formålet betinger».
«Pressens Faglige Utvalg vil på prinsipielt grunnlag understreke at et åpent informasjonssystem som internett må betraktes som et massemedium som det i utgangspunktet kan siteres fritt fra. Videreformidling av informasjon fra internett vil imidlertid måtte underkastes de samme etiske vurderinger som publisering av stoff fra andre kilder.»Dette synet bør være grunnleggende for diskusjon av tegnbaserte tjenester i åpne nett: Det er ingen grunn til å behandle disse på annen måte enn andre media. Og i dette demonstreres også et viktig hovedprinsipp for åndsverksloven: Opphavsretten verner bare utformingen av et verk, den måte opphavsmannen har valgt å gjengi nyheter eller andre opplysninger. Selve innholdet – meningen – er ikke vernet. Derfor er det fritt for enhver å lese eller på annen måte tilegne seg innholdet, for så på egen selvstendig måte bringe det videre til andre.
Annonse
