Final Fantasy-serien har overlevd lenge nok til å kunne kalle seg en av de lengstlevende spillseriene noen sinne. Fra det første spillet ble lansert i 1987, har Square Enix rukket å trykke ut femten spill i hovedserien i tillegg til en rekke spin off-er, mobilspill, flere animerte serier, og til og med en spillefilm.
Vi har kommet til det sekstende kapittelet. Har du lyst til å spille det, bør du enten ha god tålmodighet eller en Playstation 5 liggende klar siden spillet vil være PS5-eksklusivt i en god stund etter lansering — seks måneder for å være ganske nøyaktig. I tillegg må Square Enix ha nok tid til å lage en god nok PC-port. Tålmodigheten bør altså smøres rikt på for de uten Sonys spillkonsoll.
Enkelt og greit
Ser du etter en utfordring, noe å virkelig teste spillferdighetene på, må jeg dessverre skuffe. Final Fantasy XVI er ikke spillet for deg. Det virker som om Square Enix først og fremst har fokusert på historien, og selve spillingen bare er en måte å komme seg fra filmsekvens til filmsekvens. Satsingen på dette kan virke å ha en sammenheng med at de ønsker at så mange som mulig skal kunne oppleve spillet, noe som er beundringsverdig nok i seg selv.
Spill blir mer og mer utbredt, og da er det lite bærekraftig å bare lage spillene for den mest dedikerte eliten — noe som er et av problemene med online konkurransespill. Før du starter får du valget om du vil spille med fokus på historien, eller om du også liker å slåss litt. Valget du tar her betyr ikke så mye siden du kan endre det når som helst.
Annonse
Velger du den enkleste veien vil du automatisk ta på deg noen tilbehør som gjør livet litt enklere. Karakteren din kan automatisk dukke unna angrep, automatisk bruke en potion da du trenger det mest, eller hjelpe deg med komboangrep der muligheten byr seg.
Som en av “eliten” jeg nevnte ovenfor her valgte jeg selvfølgelig å ikke bruke de tilbehørene. Men selv uten følte jeg aldri at spillet bydde på noen særlige utfordringer; de fleste småfiender man møter på veien kan enkelt beseires ved å gjentatt og bestemt trykke på angrep-knappen. De større fiendene bød på noe mer utfordring, men det rakk aldri opp til anklene på de spillene som er notoriske for å være vanskelige, som Elden Ring.
Slåssing
Veldig generelt kan man dele gameplayet inn i to forskjellige deler. Enten går eller løper du rundt, eller så slåss du mot noe. For førstnevnte er det svært lite å skrive hjem om — oppdragene er som oftest slik at du får et sted du skal, og så beveger du deg mot det. Grei skuring. Det er slåssingen som er kjernen her.
Og derfor er det flaks at Square Enix har vært ganske så flinke til å lage en god opplevelse. Med noen forbehold jeg vil komme tilbake til senere.
I bunn og grunn er slåss-systemet veldig enkelt og greit å forstå. Én knapp slår med sverdet, én dukker unna angrep, og én skyter magi. Dette gjør at det ikke er spesielt vanskelig å få teken på det grunnleggende. I tillegg har du to mer kraftige magi-angrep og en knapp som endrer seg etter hvilket element du har aktivert. Hvilket element du har aktivert endrer også de kraftigere magi-angrepene.
Selv om den grunnleggende spillmekanikken altså er enkel og grei, har man et ekstra lag over det som består av de forskjellige elementene. De kan du rullere mellom med et trykk på en knapp, og det er ingen forsinkelser i byttene eller nedkjølingstid mellom byttene. Dette bidrar til at man raskt kan kombinere forskjellige angrep på mange forskjellige måter alt etter hva som passer best.
Og det er her spillet virkelig skinner. Selv om slåssingen kan bli noe repeterende og enkel, er den rent spillmekanisk veldig godt polert. Alt føles jevnt, og man er i kontroll hele tiden. Dukker du unna et angrep, sakker tiden ned og du kan gjennomføre et spesialangrep. Det er null problem å utføre et magiangrep fra ett element rett etterfulgt av et angrep fra et annet element.
Noe annet som er verdt å nevne er hvordan Final Fantasy XVI har gjort det med de personene man tidvis har med seg på oppdragene. De er helt selvstendige. Man trenger aldri tenke på om de har noe å gjøre i kampen eller om de har nok liv. De trenger aldri å hjelpes med noe, og beveger seg i den hastigheten du selv beveger deg i. Dette er herlig befriende i forhold til andre spill som ofte gjør livet så surt som mulig.
Historien
Final Fantasy XVI er et langt spill. Og det er ikke fordi utviklerne har laget en gigantisk åpen verden man bruker evigheter på å reise rundt i. Snarere tvert imot, fast travel er enkelt og kostnadsfritt. Grunnen til at spillet er så langt er på grunn av historien og alle filmsekvensene.
Hva dette betyr, er at det er svært viktig at historien, dialog og skuespill er så bra som mulig. Heldigvis er det akkurat det som er tilfellet. Historien er godt skrevet, og har både glede, sorg, humor, og alt imellom. En annen ting ved historien som jeg bet merke i, var at det ikke føltes som den var skrevet for personen som spiller spillet. Det var ingen keitete dialog som åpenbart bare var der for å forklare konsepter til spilleren — alt man trengte, lærte man naturlig ved å følge med på dialogen og historien.
Dette var i hvert fall tilfellet frem til det som best kan beskrives som andre halvdel av historien, hvis man ser bort fra introduksjonen. Uten å røpe hva som skjer, kan jeg si at det kommer et tydelig brekk i historien, og etter det mister spillet litt av piffen. Det oppleves som et stort klimaks er nådd, men så har man så vidt kommet halvveis. Det var fortsatt flere løse tråder fra første halvdel, så sånn sett var det ikke en dårlig ting at det var mer spill igjen, men interessen min for historien falt noe.
Utenom den lille kritikken, er skuespillet jevn over veldig bra. Det er aldri noen som virkelig bemerker seg negativt.
Annonse
