Jeg var mer enn over snittet interessert i historiedelen til Call of Duty i år.
Introduksjon
Det er ikke slik at jeg har sterkt mislikte de forrige spillene, men jeg kan ikke huske om jeg spilte ferdig noen av dem: det ble å hoppe direkte inn i flerspiller-modusene som jeg har hatt mye moro med opp gjennom årenes løp, spesielt etter Dice sine svake V og 2042-lanseringer. Mange av oss har hatt få valg, om man da ikke går for mer realistiske opplevelser fra indie-studioer. Det er som regel ikke min greie.
Samtidig har jeg en respekt for Infinity Ward.
De leverer “tight” våpenkontroll, og det er noe med tyngden og litt mer “realisme” som gjør at spillene deres er et fint avbrekk fra spill fra de andre, som Treyarch sin Black Ops-serie og Sledgehammer Games sitt Vanguard.
Annonse
Ikke at de to sistnevnte er dårlige på flerspiller, det er herlig «arcade action», men variasjon er alltid bra.
Gameplay
Som vanlig består spillets kjerne av våpen-håndtering, reflekser og en dråpe taktikk i kartene, som er fra små til mellomstore.
Det tas ingen sjanse, men fremstår nesten mer som et romantisk tilbakeblikk i en bransje fylt av Battle Royale-kloner og mobil-spill. Dette er et godt gammeldags enspiller-FPS, med alt det medfører på godt og vondt.
Her skal det skrytes for stor variasjon i oppdragene som deles opp noe gammeldags som en meny. Det føles unødvendig visjonsløst.
Om man ønsker, kan man lett gå 20 år tilbake i tid med et spill som dette.
Det er også vanskelig å skjønne at utviklerne ikke kopierer mer av det som helt klart er morsomt i oppdragene, i stedet for å variere bare for å variere. Bil-sekvensen er et eksempel på dette, og en pine å komme seg igjennom. Det er par andre kjedelige oppdrag uten nok action også.
Det er flere oppdrag som er midt-på-treet mer enn elendige, men det er også for lang tid mellom de stor etoppene. Skal du ha spillet uansett (fordi flerspiller), er det bare å glede seg til “Alone.”
De kunne ha laget et spill rundt dette temaet, som Sniper Elite har gjort med god suksess, og trolig blitt enda mer likt av fansen enn å kjøre det samme lineære korridor-systemet og fortellerteknikken.
Det er mulig å åpne opp mer, og samtidig fortelle en «fokusert historie».
Historie
For et uinteressant rør. Jeg har aldri vært imponert over måten historien, eller historiene (jeg er ikke sikker), fortelles på. Det er mulig jeg prøver for mye å finne en historie, bare for ikke å skjønne at den faktisk er så tynn.
Problemet er to-delt negativt: det er vanskelig å følge med på den uinteressante historien – eller er det andre veien det skal være?
Er du som meg og vet hva jeg mener, vil du ikke gledes over denne delen av spillet i år heller. Jeg ser for meg en retning mer mot filmen “Heat”, om du har sett den, men da må langt dyktigere regissører og skribenter innom. Det er nok for mye fokus på flerspiller for det, og Battle Royale (Warzone).
Karakterene i spillet skal på en måte være ikoniske, og fremstilles således på nærmest parodi-nivå. Jeg har intet personlig følelsesmessig forhold til noen av dem, noe som er fullt mulig i spill. Det har nok mange av oss opplevd flere ganger.
Grafikk
Jeg er grafikk-skuffet, for dette er en helt ny motor – jeg nevnte det i ca. hver eneste nyhets-artikkel i forkant av lanseringen.
Jeg vil påstå at Uncharted-serien i sin originale form på PS4 i mange tilfeller er langt mer imponerende enn action-sekvensene i dette 2022 AAA-spillet, uten andre sammenligninger for øvrig.
Samtidig skal det gis honnør for virkelig å tviholde på at ytelsen skal være meget god. Det er nok vanskelig å ikke la seg forlyste med allskens teknologi, som Dice, men i stedet serverer nok et spill der 70 til oppunder 90 FPS og mer er snittet med et RTX 3090-kort. Og da snakker vi 4K og alt på maks. Da sier det seg selv at det ikke pøses på med effekter, og ray tracing er faktisk ikke å finne. Litt merkelig. Det er jo mulig det kommer senere da selv 2019-utgaven hadde dette, om enn dog ikke med de store effektene.
Det er god grafikk å finne her, det er ikke det, det er bare det at grafikk-fokuset i hovedsak er på mindre objekter og teksturer. Vel og bra, men å ikke kunne bli servert en større åpen verden, eller i det minste illusjonen av det er en tapt mulighet. Merk også at grafikk-innstillingene ofte tilbakestiller seg, spesielt etter oppdateriger, så pass på at DLSS er satt til “kvalitet.”
Konklusjon
Call of Duty er seg selv lik, og enspiller-delen er mer av det samme.
På sitt beste er dette god underholdning, og på sitt verste en pine – snittet er nærmere middelmådighet enn briljans.
Uten flerspiller-del hadde jeg ikke kunnet anbefale enspiller-delen for 599 kroner.
Som nevnt er sjangeren mye mindre enn den var, og nærmest forsvinnende liten i antall spillertimer mot flerspiller-spill. Likevel har de sin plass, men etterhvert så må selv gamle hunder lære nye triks. Omtrent som å avslutte med en klisje.
Annonse
