TEST: “Elden Ring” – 9 av 10, uten tvil!

Fra studioet bak den prisvinnende og sjangerdefinerende Dark Souls-serien, FromSoftware, kommer endelig spillet som er så etterlengtet at det vant The Game Awards «Most Anticipated Game» i både 2020 og 2021 i tillegg til Golden Joystick Awards «Most Wanted Game» i 2021, Elden Ring.

I førersetet sitter smått legendariske Hidetaka Miyazaki, kjent fra Dark Souls-serien, Bloodborne og Sekiro, og med seg har han fått med seg George R. R. Martin som står for verdensbyggingen. Vi får se oss heldige at Martin ikke hadde en større rolle, eller så kan det jo hende at én utsettelse av spillet ikke hadde vært nok.

Vi her i Europa kan glede oss lansering midnatt torsdag, og allerede nå kan de som har turt å forhåndsbestille, laste det ned for å være klar når klokken slår tolv.

Sånn spill skal være

Nå har jeg ikke lest bøkene til George R. R. Martin – jeg har sett serien, men det er kanskje ikke noe man snakker så høyt om lenger – og hvis Elden Ring er resultatet når han ikke har bidratt med annet enn bakteppet og verdensbyggingen, er det kanskje på tide at jeg gir A Song of Ice and Fire en sjanse.

For han har virkelig skapt noe å være stolt av med Elden Ring, og sammen med resten av FromSoftware har resultatet av arbeidet blitt en utrolig dyp og interessant verden. Etter den ganske så korte introduksjonen omtrent bare bestående av at man får sverdet i hånden og lærer å slå, tar man første skritt ut av hulen man befinner seg i, og foran deg får du første smakebit av the Lands Between. Enda det man ser bare er en liten del av alt det er å se, vekker det en trang til å begi seg ut på eventyr og utforske og oppdage alt som finnes der ute.

Noe de har fått til veldig bra, i tillegg til selve designet, er stemningen og følelsene man får av å reise rundt i spillverdenen. Det er denne gjennomborende følelsen av å befinne seg et sted hvor alle er imot deg – ikke bare i den forstand at fiender angriper deg hvis de ser deg, men noe dypere. Du føler deg ikke velkommen, som om alle du møter skulle ønske du var alle andre steder enn der du er. Dette bidrar til å gjøre det tydeligere når du møter noen som kan være viktig for historien siden de er de eneste som ikke angriper deg.

Som tidligere spill fra studioet er ikke Elden Ring et unntak når det kommer til hvordan historien fortelles – eller kanskje heller hvordan den ikke fortelles. For annet enn introen som forklarer bakgrunnen og setter scenen får man egentlig svært lite direkte informasjon om historien i spillet. Måten man får med seg historien på, føles veldig organisk og ordentlig ut. Du snakker med de få karakterene som ikke prøver å drepe deg, og hvis du hører etter på hva de sier og stiller de oppfølgingsspørsmålene du kan, vil du få med deg noen drypp her og der om hva som har skjedd og hva som skjer.

Denne organiske og naturlige historiefortellingen strekker seg utover og innkapsler hele spillopplevelsen. Du blir ikke kastet rundt fra filmsekvens til filmsekvens mellom de forskjellige områdene, ei blir eventyret ditt brutt opp av at spillet må lastes inn – unntatt hvis du dør. Du er en del av verdenen og historien, og du spiller som en tilfeldig tarnished i en lang rekke av tarnished – selv om det så forsiktig hintes om at det er noe spesielt med deg.

Ulempen med dette valget av utforming, for det er tro det eller ei noe å pirke på, er først og fremst at jeg blir sulten på mer informasjon om denne fascinerende verdenen. George R. R. Martin og FromSoftware har gjort en for god jobb, og med en såpass indirekte historiefortelling føler jeg aldri at det blir nok. Noe annet som jeg i hvert fall syns er verdt å påpeke – eller få muligheten til å lufte litt frustrasjon om – er at man blir litt vel kastet ut i det, ikke bare med tanke på historien eller slåssing, men grunnleggende funksjoner som hvordan levle opp og få tak i hesten sin. For å låse opp dette må du hvile på – ikke bare aktivere – en spesifikk Site of Grace. Gjett hvem som ikke gjorde dette før et godt stykke inn i spillet. Men mangelen på håndholding er jo litt av sjarmen, ikke sant…

“You Died”

Jeg visste selvfølgelig hva jeg gikk til da jeg trykket på den grønne spill-knappen i Steam. Hva annet kunne jeg forvente fra studioet som mer eller mindre skapte spillsjangeren Soulslike. Å tro dette skulle bli en gåtur i parken ville vært toppen av hovmod. Men likevel så hadde jeg kanskje overvurdert mine egne ferdigheter en smule. Dark Souls-spillene er jo ikke kjent for å være de enkleste spillene, og det viser seg – lite overraskende – at Elden Ring er akkurat det samme.

For jeg døde. Og jeg døde. Og jeg slet og bannet. Men litt etter litt fant jeg rytmen. For hver gang klokken kom seg gjennom nok en runde ble ting litt lettere. Og det er dette som Elden Ring gjør så bra. Å dø er ikke bare en straff eller en hån mot deg som spiller – «haha, der døde du igjen» – men en mulighet du får for å lære mer og forbedre deg til neste gang du er i samme situasjon. Selvfølgelig er det også en straff. Du mister jo pengene du har samlet og blir tvunget til å kjempe deg – eller sprinte blindt gjennom fiendene – tilbake til der du falt, men det føles aldri urimelig. Eller nesten aldri.

Altså, i det aktuelle øyeblikket føles det som oftest svært urimelig, spesielt når du akkurat ikke klarer å drepe en av de større fiendene, men når pulsen har roet seg og adrenalinet er tilbake til sunne nivåer ser jeg at det i de fleste tilfeller var jeg som gjorde en bommert. Jeg timet en rulle feil, eller kanskje jeg var litt for aggressiv og bare måtte få inn et siste angrep før jeg trakk meg tilbake. Og det er i disse situasjonene Elden Ring rekker ut en hjelpende hånd og lar deg dø, våkne til live igjen, og prøve på nytt. Og på nytt.

Det kan høres ut som et påbegynnende tilfelle av Stockholmsyndromet, men i realiteten er det ikke mer alvorlig enn et veldig godt designet spill. Der EA så katastrofalt feilet med mikrotransaksjonene i Star Wars Battlefront 2, klarer faktisk FromSoftware å skape en setting hvor spilleren får en reell følelse av «pride and accomplishment» ved å spille spillet. Jeg kan slå hodet i veggen til jeg blir blå med å prøve å drepe en spesielt seig fiende, men når jeg endelig klarer det, vet jeg at det er jeg som har klart det, ikke et våpen som tilfeldigvis var bra mot den spesifikke fienden eller annen flaks.

Men mangelen på håndholding er jo litt av sjarmen, ikke sant…

Det er dog ikke slik at det alltid føles fortjent å se de to ordene – «You Died» – lysende mot meg på skjermen. Kanskje dette bare er unnskyldninger og bortforklaringer, men hitboxene til fiendene virker ikke alltid som om de er så nøyaktige som de burde være, og – selv om dette kanskje er bevisst fra utviklerne – det er noe som skjer med perspektivet og hvor langt våpnene til fienden rekker. Plutselig rekker et angrep mye lenger enn det burde. Disse to poengene er i det store og hele ganske små, men det er et lite skår i den ellers veldig polerte opplevelsen.

Heldigvis for de som setter seg fast på et vanskelig område eller en fiende som de bare ikke klarer, har Elden Ring i mye større grad enn Dark Souls en ordentlig åpen verden. Historien utspiller seg på et stort og sammenhengende kart, og du er fri til å utforske der du selv vil. I begynnelsen av spillet er det lagt opp til en rute man bør følge, men selv den er i det store og hele helt frivillig. Visse mindre områder er veldig lineære av natur, men du kan når som helst komme og gå eller utforske et annen område først. Enda kartet er stort, er det mer enn nok å finne på av store og vanskelige fiender, såkalte Legacy Dungeons og karakterer å snakke med. Og alt av bevegelse mellom områdene er tilnærmet uten loading, annet enn litt hakking når det lastes inn i bakgrunnen.

Spillmekanikk polert til det skinner

Når det har blitt lagt ned så mye kjærlighet i historien, verdenen og opplevelsen ville det vært rart om det å faktisk spille spillet hadde vært neglisjert. Og heldigvis har det ikke blitt det. Det å styre karakteren rundt i denne utrolige varierte og spennende verdenen er en sann fryd. Det er ingenting som føles klumsete eller tungvint, og man har god kontroll over karakteren sin hele veien.

Selv små ting som å påkalle den behornete spektralhesten med fløyten man etter hvert får er smidig og naturlig uten at det lugger eller krasjer med andre bevegelser. Løper man rundt – enten med spektralhesten eller med apostlenes hester – har man alltid full kontroll, selv om det plutselig skulle dukke opp en fiende eller noe annet uforventet skulle skje.

Annet enn småpirket nevnt over er kampsituasjonen minst like blankpolert som noe annet, selv om det kanskje er litt uvant å faktisk ha en hopp-funksjon. I min erfaring er det største hinderet hvorvidt fingrene klarer å henge med heller enn om spillet hindrer deg fra å gjøre det du prøvde på. Den delen av spillet som i bunn og grunn fortjener mest kritikk, er den myke greia foran skjermen som holder kontrolleren.

Alt i alt så er Elden Ring noe så sjeldent som et AAA-spill som føles som det er laget med en ekte kjærlighet og lidenskap for kunsten. Enda den årlige utgaven av FIFA, Call of Duty eller Farming Simulator kan ha aldri så høy kvalitet, føles det først og fremst som om de er laget for å tjene mest mulig penger, ikke fordi noen har en historie og en visjon de vil dele. Det gjør naturligvis at Elden Ring nok ikke er like tilgjengelig som de mer kommersielle spillene, men til gjengjeld får de som er interessert i denne typen spill en virkelig juvel.