2017-spillet Horizon: Zero Dawn introduserte Playstation-spillere til en helt ny merkevare og et nytt univers vi tror Sony og utvikler Guerilla Games kommer til å holde gående lenge. Spillet ble nemlig en hit, og det er aldri lett med nye merkevarer, men Guerilla er mestere innen Playstation-magi. Det beviser de igjen.
Introduksjon
For det er lagt store ressurser i oppfølgeren som et av årets aller største spill, i det minste til Playstation, og med en ny konsoll som Sony trenger å vise musklene til, er det særdeles viktig at Guerilla fra Amsterdam får det til.
Igjen følger vi Aloy, en kriger født utenfor samfunnet. Historien går ikke helt overraskende ut på å redde jorda, men på en måte vi ikke har sett før, i hvert fall ikke på samme måte manus-messig og audio-visuelt der glattpolerte sci-fi-elementer bakes inn i riktige så frodige miljøer, samt ørkener. Det er med andre ord variasjon, inkludert snø og døgnsykluser.
Roboter med en fiendtlig AI jakter deg i villmarken, mens lokale stammer prøver å ta deg, og ingen av dem er lette å få has på om man spiller uten strategi. Husker du dette fra Zero Dawn er det fordi mye er likt som for fire år siden.
Annonse
Spillbarhet
Har du spilt det første spillet vil det første være meget enkelt å kjenne igjen, for her snakker vi en kopi av det første spillet hva angår spillbarhet, inkludert måten man velger våpen og lager piler (hele tiden).
For pil og bue brukes hele tiden, og man straffes nesten alltid av å bruke nærkamp-våpenet som er tregt i bruk med laaange animasjoner som gjør deg særdeles sårbar.
Utfordringen er at robotene, som det er aller flest av, jakter sammen, så om man prøver å slå i stykker en av kompisene deres, vil de lette hoppe på deg og ta livet av deg med et par hugg. De er smarte også: du vil ofte oppleve at de bare hopper over fellene dine, for så å bare stå der med de hersens pilene.
Det gjelder derfor å spille strategisk, ikke bare ved å snike seg innpå og stikke spydet inn i maskinen bakfra, men å kombinere dette med å treffe strategiske steder på fienden. Det er bare så fristende å kjøre på med full guffe – noen ganger går det på håret, men like mange ganger dør man og må starte ved nærmeste bålplass. Det føles ut som et like stort nederlag hver gang, selv om ikke noe annet enn ego-et blir straffet.
Du har også en kul hangglider, men den er litt i tregeste laget, også er det flere ganger man kan oppleve en ganske spennende verden under vann, selv om jeg personlig hater å svømme i spill. Det er mulig det er en smakssak, men i det minste er Aloy akrobatisk nok til å gjøre det noe mer underholdende enn tilsvarende spill. Guerilla har forbedret klatringen i stor grad, og om man vil kan man se nøyaktig hvor man kan klatre, vises et grensesnitt som forsvinner etter noen sekunder om man ønsker å finne ut av det selv. Smart.
Som alle åpen-verden spill har man hoved-oppdrag og side-oppdrag. Personlig var jeg faktisk, og dette er ikke en greie for meg i de fleste andre slike spill, mest interessert i å oppdage den spennende verdenen i ro og mak. Dette styrkes av at historie-oppdragene dessverre sender deg inn i ganske kjipe sci-fi miljøer der man er låst inne i middels store rom og korridorer. Dette passer rett og slett ikke i det ellers episke og ellers åpne miljøet som presenteres, og fremstår som en nesten lat måte å komme seg videre historien som jeg fra før av noe er under middels interessert i.
Som i det første spillet kan man, scanne fienden for å finne de svakeste punktene. Skyter man tilfeldig vil man se at man gjør langt mindre skade, og på samme måte er det RPG-elementer som avslører hvor mye skade man gjør. Man får også “knockdown-bonuser” som kjent fra RPG-verdenen. Som vanlig skrider man frem for hver ting man tar kverken på, være det seg en fugl (10 poeng) eller en svært robot (hundrevis av poeng). Progresjonen er godt balansert i forhold til hvor mye tid man legger i spillet: det er ingen måte å jukse til seg progresjon på en lat måte her i gården.
Det er vanvittig med ting å plukke opp, som helse og ting og tang man lager ammunisjon av. Så mye av det i verdenen, at jeg ble matt av hele tiden å måtte plukke opp allverden med busker og skrot fra falne fiender, at man ofte ikke legger merke til den utrolige grafikken. Det verst er at jeg ikke klarer å la være heller, jeg trenger jo sikkert bjerkestamme nr. 2024, samtidig som jeg nesten alltid har manko på spesial-ammunisjon.
Grafikk og lyd
Jeg spilte aldri mer enn noen minutter med 30 FPS, altså kvalitetsmodus der oppløsningen er langt høyere, og derfor verdenen langt mer skarp. Problemet er lett å skjønne for alle som har prøvd frem og tilbake med slike modus på konsoller: ingenting flyter med 30FPS, det føles rett og slett som å spille på en underdimensjonert konsoll. Vel, det er til man faktisk opplever grafikken, spesielt på en god gaming-TV som 48″ CX 1 fra LG. Jeg kunne ha brukt adjektiver herfra til Mars, men du vil bli meget imponert over at PS5 i det hele tatt klarer å kjøre spillet med høyest kvalitet.
Men som nevnt, spillet er aller best i 60FPS-modus, for selv om man merker at skarpheten forsvinner i ganske dramatisk grad, får man igjen den gode spillbarhetsfølelsen den langt kjappere og mykere og ikke minst responsive mekanikken en dobling i FPS gir. Likevel er utgangspunktet så imponerende, at man på ingen måte blir skuffet – man vil fremdeles kunne skryte av grafikken, selv om oppløsningen er langt lavere.
Det er mange pene spill på markedet, spesielt Forza Horizon 5 og Uncharted-serien til PS (som jo begynner å dra på årene), men Forbidden West topper de alle med utrolig flotte teksturer og et helt vanvittig detaljnivå, landskap og animasjoner.
Når man kobler dette til den meget gode 3D-miksen (jeg bruker Sonys Pulse 3D Wireless Headset), er det en veldig fornøyelig opplevelse å forsvinne inn i denne eventyrverdenen timer av gangen. Musikken er også meget god, jeg vil påstå noen ganger noe av det beste jeg har hørt, men dessverre er det slik at kamp-musikken looper inn for mye, og ikke byr på nok variasjon.
Konklusjon
Forbidden West er storstilt underholdning, og grafikken i kombinasjonen med den utrolige produksjonskvaliteten gjør at man får lyst til å komme seg videre, dette selv om historien og manuset er for slapt og ikke voksent nok for egen del. Guerilla har ikke latt skuespillerne slippe til i særlig grad, men safer det inn for å gjøre det et spill for barn i alle aldre, noe kampene også uthever da det er lyden og synet av elektrisitet, og ikke blod og gørr, man blir presentert med.
At det ikke er større variasjon i spillbarheten fra det første spillet er nok det som skuffer mest. Heldigvis bød Zero Dawn på noe litt annerledes enn Tomb Raider, og spillet redder seg sådan på dette og at verdenen er original nok, om ikke et univers eller politikk på nivå med Dune, eller historien og manusene til Uncharted-spillene og Grand Theft Auto.
Annonse
