Annonse


TEST: Psychonauts 2 gjenskaper magien fra 1-ern

Det er nå over 16 år siden spillet som på den tid ble sett på som en kommersiell fadese ble lansert. Så vidt hundre tusen kopier ble solgt. I ettertid har det originale Psychonauts-spillet skaffet seg flere priser, og blir av mange sett på som et av de beste spillene noensinne. Litt over ti og et halvt år etter lanseringen ble det annonsert en oppfølger, og helt til nå har både de gamle traverne som var med å lage det originale Psychonauts og nye ansikter jobbet hardt med å skape en verdig oppfølger.

Psychonauts 2 vil komme i de digitale spillbutikkene til både Playstation, Xbox og PC om to dager, altså 25. august, og vil som forgjengeren være en historiedrevet 3D-platformer. Spørsmålet er om de klarer å gjenskape suksessen fra 2005.

Denne testen er gjennomført på PC.

Platforming i særklasse

Psychonauts 2 starter ikke lenge etter slutten av VR-spillet Psychonauts in the Rhombus of Ruin, så det kan i begynnelsen av historien føles som om man har gått glipp av noe viktig. Heldigvis varer ikke denne følelsen lenge, for fortellingen er lagt opp på en sånn måte at vi får vite alt vi trenger uten å ha spilt noen av de tidligere spillene. Etter en kjapp introduksjonssekvens er spillet i gang for alvor, og i kjent Psychonauts-stil hopper vi inn i en hjerne og starter det som kommer til å bli et surrealistisk platform-eventyr.

Annonse


Det er vanskelig å finne ord som beskriver selve gameplayet bedre enn «gøy». Det er rett og slett morsomt å spille. Man navigerer rundt i omgivelsene ved å enten bruke Raz sine naturlige akrobatiske evner (forsterket av de psykiske kreftene hans), eller ved å bruke de mange ferdighetene man lærer gjennom historien.

Mye av grunnen til at det er morsomt å spille har nok med at alt er så polert. Kontrollene er nøyaktige, og man føler at man er i kontroll. At man til tider blir holdt litt i hånden bidrar også. Men håndholdingen føles ikke påtrengende – det føles ikke som om Double Fine mener at spilleren er totalt udugelig, men heller at de vil gi oss en best mulig opplevelse.

Håndholdingen handler mest om at man ikke trenger å prøve fullt så hardt med å klatre på ting, svinge seg fra ting eller bare generelt navigere rundt. Jeg vil gå så langt som å si at Psychonauts 2 i det store og hele ikke egentlig er et vanskelig spill – men dette gjør bare at man bedre kan nyte historien og de mange imponerende banene.

For imponerende, det er de. Gjennom spillet lurte jeg stadig på når de kom til å gå tom for ideer. Når ville jeg se en bane som lignet på en tidligere en? Det viste seg at den tid aldri kom. Som menneskesinnet banene eksisterer i, var hver enkelt bane unik i både design og spillemåte. Ja, det er en platformer så det er begrenset hvor mye originalitet det er plass til, men Double Fine har på mirakuløst vis klart å finne opp hjulet på nytt for hvert nye område. Alle de forskjellige områdene hadde en egen gimmick som gjorde at jeg aldri ble lei.

I forbindelse med skryt av banedesignet er det også på plass å skryte av musikken. Peter McConnell – som også står bak musikken for det opprinnelige Psychonauts-spillet – har gjort en nesten for god jobb. Alt fra psykedelisk rock til storband og nasjonalsanger (?) er mesterlig utført og komplementerer området musikken spilles i helt perfekt. Var jeg imponert over de mange og varierte banene, er jeg minst like imponert over musikken.

Til å være et såpass stort spill kom jeg heller aldri over en eneste bug. Kanskje jeg bare hadde flaks, eller kanskje Double Fine har gjort det som i nåtidens spillmarked nesten virker helt absurd, nemlig å ha gjort ferdig spillet før lansering og ikke gjennom utallige patcher og oppdateringer i årevis etterpå. Men Psychonauts 2 kan jo ikke være helt uten lyte.

Det første problemet jeg har med spillet er at voiceoveren som noen gang brukes til å fortelle deler av historien utenom filmsekvensene ikke alltid er tilpasset omgivelsene. Det var flere ganger jeg fulgte den ruten jeg antok at jeg skulle, men hvor jeg plutselig ble kastet inn i en filmsekvens mens voiceoveren var midt i en setning. Ingen stor krise, men litt irriterende er det jo.

Det andre problemet er at det er alt for mange, og ofte alt for distraherende, samleobjekter. Hver bane har alt fra rundt femti til over to hundre fargerike figurer som man kan samle opp. Det kan nesten virke som om Double Fine ikke syns Psychonauts 2 har nok innhold, og derfor har følt at de må fluffe det opp på denne måten. Det virker svært sannsynlig siden mange av samleobjektene er direkte umulig å få tak i når man spiller gjennom for første gang – i begynnelsen gjorde jeg mitt beste for å finne alle, men ga fort opp da jeg skjønte at jeg manglet flere nødvendige ferdigheter.

Jeg er ikke imot samleobjektene i seg selv, men antallet. Tidvis så fungerer de nemlig greit som veivisere.

Der Psychonauts 2 virkelig skinner

Det er vanskelig å si at Psychonauts 2 ikke skinner godt når det kommer til platform-mekanikken, men for min del syns jeg historien og historiefortellingen er minst like bra, om ikke bedre.

I bunn og grunn er historien egentlig ganske trist. Den tar for seg lidelse, depresjon, og anger. Men når Psychonauts skal formidle denne historien så klarer de det uten å falle for oppbrukte klisjeer som det så lett er å gjøre. På overflaten virker den heller ikke spesielt trist og tragisk. Ser du bare på Psychonauts 2 som en platformer med en rekke baner å komme deg gjennom og en haug med samleobjekter å, vel, samle, går du glipp av det som virkelig skiller Psychonauts fra andre spill i samme sjanger, nemlig symbiosen mellom historien og banedesignet.

Måten historien og banedesignet flyter sammen og komplementerer hverandre er virkelig unikt og fungerer bare fordi det er gjennomført på en så god måte. Hver for seg vil både historien og selve spillet kunne stå på egne føtter, men det er når man ser alt i sammenheng at det åpnes en ny dimensjon av spilldesign. Det var mange ganger jeg rett og slett ble overrasket over hvordan et spill som øyeblikket før hadde ført meg gjennom en dialog som nesten utelukkende besto av ordspill, plutselig ikke kunne beskrives som annet enn vakkert.

Med Psychonauts 2 viser Double Fine at de er mestre av både følelser og fornøyelser. De surrealistiske – og til tider også psykedeliske – banene tar kjernen i historien og kjernen i karakteren den delen av historien handler om, trekker ut det særegne og skaper noe vakkert. Alt dette mens de beholder sjarmen og personligheten serien er kjent for.

Videre er alle stemmeskuespillerne som født til rollen sin. Når det er et så stort fokus fortellingen i Psychonauts 2, er dialogen og hvordan historien blir formidlet et «make or break»-punkt. Og heldigvis er vi godt over i «make»-territoriet.

Alt i alt

Det er nesten så jeg vil si at Psychonauts 2 er helt perfekt, men bare nesten, for – misforstå meg rett – det er virkelig et utrolig godt laget spill. Fra karakterene til banene og til historien så er det nesten ingenting å pirke på. Men i løpet av gjennomspillingen min følte jeg fortsatt at det noen ganger var et eller annet som manglet – den lille prikken over i-en, je ne sais quoi, hva enn du vil kalle det – og det er først og fremst dette som frarøver Psychonauts 2 perfeksjonen. I tillegg så er det som tidligere nevnt litt vel mye å skulle samle på.

Men ser man bort fra småpirket skal du lete lenge etter et bedre spill hvis du er interessert i noe som både har en rik og engasjerende historie og også har underholdende og forseggjort gameplay. Og helt til slutt her så kan jeg jo innrømme at det ikke egentlig er så krise å måtte spille gjennom baner flere ganger for å finne alle samlegjenstandene.

Takk til Microsoft for kopien av Psychonauts 2 brukt i denne testen.

Konklusjon
Psychonauts 2 tilhører sjeldenheten når det kommer til platform-spill som både har god historie og minst like god platforming. Ser man bort fra at utviklerne har vært litt vel ivrige med samleobjektene, er vi farlig nært videospillperfeksjon.
Leservurdering2 Vurderinger
9.5
Positivt
Historien
Spillmekanikken
Utrolig variasjon i banedesign
Musikken
Negativt
Litt vel mye samlegjenstander
9

Annonse


Annonse


Annonse


Annonse