Jeg lover jeg gjorde mitt beste for å prøve å skjønne hvorfor Ghost of Tsushima var det siste store PS4-spillet som ble lansert før PS5-startskuddet i vinter.
Nei og nei
Men jeg klarte dessverre aldri å finne et svar på spørsmålet. Ghost of Tsushima har vært under utvikling i noen år, og det er alltid grunn til å ha store forventninger til Sonys egne studio-spill, som de fra Sucker Punch (Infamous-serien).
Ghost of Tsushima er en av veldig få spill fra Sonys egne studioer de siste årene som ikke lever opp til standardene mange av spilene har satt på nettopp PS4.
Historie
Settingen er som alle har fått med seg samurai-Japan. Historien er like lett å fatte som dette, og at det er satt i til 20-tallets Japan og er fanboy-inspirert av regissør Akira Kurosawa.
Annonse
Jeg fikk ingen følelse av å følge med på noe personlig, som i Last of Us, eller å være vitne til noe storslått, som i Uncharted.
Uansett; landet invaderes av en mongolsk hærfører, og du må redde verden. Fiendene har også kidnappet en person, og du må derfor også redde ham. Det er vanskelig å mene stort om noe så kjedelig.
Det er smått depressivt å måtte konstatere at jeg dessverre ikke fant noen knapp for å avslutte den kjedelige dialogen. Det hadde løftet spillet litt.
Historien er kjedelig, og backes dessverre opp av ditto lite engasjerende dialog og stemme-skuespillere som høres ut som de aldri fikk regi, men leste fra manus uten innlevelse.
En åpen verden med de samme triksene og utdatert grafikk
Det er ikke slik grafikken oppleves på vår mer enn godkjente Sony TV.
Dette er et åpen-verden-spill av den gamle sorten. Ikke den gamle og gode sorten, bare den gamle.
Det er ikke tenkt nytt. Det er baser spredd rundt kartet som man må ta kontroll over, noe som gjøres ved å drepe alle. Dette er nøyaktig de samme greiene som i Far Cry- og Mordor-spillene, og trolig mange vi ikke husker i farta. Poenget er at kruttet ikke er funnet opp på nytt, og at ting ikke blir gjort bedre enn tidligere.
Grafikken er nesten sjokkerende gammeldags med direkte stygge skygger og teksturer og objekt-detaljer. Verdenen føles død og forlatt.
Vi vet ikke hva Sony har gjort med skjermbildene, men det ser ikke ut som spillet vi spilte.
Jeg vil anslå det visuelle uttrykket å være hakket dårligere enn Far Cry Primal (2016), og med et langt kjedelige fargepalett og variasjon. Det er oppsiktsvekkende da Primal er fire år gammelt, og dette er et spill til kun en plattform med utviklere som bør kjenne PS4 meget godt.
Det er også kjedelig å konstatere at husene ser like ut, og at det på innsiden er nærmest umulig å skille dem fra hverandre.
Spillet prøver så godt det kan å spille på de styrkene som finnes, blant annet sollyset som tar seg ganske godt ut, men som ikke er noe vi ikke har sett fra et hvilket som helst Unreal Engine 4.0-spill.
Spillbarhet
I et åpen verden-spill som dette der alt er gjort tidligere, er det bare en ting som kan redde æren: spillbarheten.
I stedet for å gå for skytefest (hakke-fest, i dette tilfellet) som i Far Cry-spillene, har utviklerne lånt litt av Demon’s Souls. Det skal kun to stikk, grovt regnet, til man er død på normalt vanskeligehtsnivå, for eksempel.
Men som så mye annet føler man ikke at man holder i et våpen på samme måte som i Demon’s Souls. Ja visst kan det være tilfredsstillende å få til en rekke fine kombinasjoner, for deretter å ta livet av siste fiende på artistisk vis i solnedgangen, men det er ikke nok.
Det beste med spillet er å ri fort over slettene, da skinner spillets eleganse og det visuelle tar seg aller best ut.
I løpet av de første timene holdes man på ingen måte i hånda, men håper at man får belønning for strevet.
Det får man ikke, men man lærer noe: man lærer at fiendene ser like ut, og angriper på akkurat samme måte. Utviklerne prøvde kanskje å sikte seg inn mellom Demon’s Souls og Assassin’s Creed, men bommet.
Spillet ser ikke ut som dette i aksjon:
Det der er da ikke fair!
De første angrepene er det mulig å blokkere. Deretter kommer det som regel to eller tre angrep der våpnene til fiendene markeres rødt – disse kan ikke blokkeres, og man må derfor rulle unna.
Problemet er at det ofte at fiendene angriper i klynger sekundet en av dem ser deg (de har unormalt godt syn også – ja: dette er et av de spillene). Det er hverken mulig, eller fair å mene, at spilleren skal kunne blokkere og rulle unna samtidig. Det går jo ikke!
Kombinasjonen for høy vanskelighetsgrad, håpløs AI, få variasjoner i fiendens angrep og det som føles ut som juksing fra utviklerne fordi de ikke fikk det til, gjør spillet til en jobb man prøver å utføre, og ikke et eventyr man ikke kan vente med å oppleve, eller en god bok man ikke klarer å legge fra seg.
Jeg vet jeg ikke er good i Bloodborne og Demon’s Souls, men jeg vet også det er fordi det er jeg som er dårlig, og ikke spillene. Et annet spill det til en viss grad er naturlig å sammenligne med, Sekiro: Shadows Die Twice, fikk jeg også litt teken på etterhvert og når jeg gjorde det ga det meg mersmak.
Jeg klarer heller ikke å bry meg om karakterens progresjon, og da er vel egentlig historien ferdig.
Joda, det ser jo flott nok ut til tider, men som alle ting som gjenbrukes blir det en klisje. Dette er spillets “elg i solnedgang”.
Konklusjon
Er det jeg som er for dårlig? Klarte jeg ikke lære meg spillets nyanser, og bli en samurai? Leve livet? Jeg vet ikke. Jeg føler aldri jeg fikk helt sjansen. Det var ingen tips eller hint fra utviklerne i informasjonsheftet vi fikk ved testing (jeg forventer det er meg det er noe galt med i tilfeller der karakteren er lavere enn forventet), og spillet gir deg bare en veldig grunnleggende innføring.
Det er merkverdig at spillet er såpass tøft, men samtidig selv så lite elegant i utførelsen av kampene, og at grafikken, landskapet, dialogen og karakterene er så middelmådige.
Jeg tror ikke det, for selv om jeg personlig ikke er superfan av spill som Dark Souls, vet jeg at det er svært bra spill for spillere som foretrekker sjangeren. Jeg tror helt sikker at et Souls-spill kombinert med Assassin’s Creed sine store og altoppslukende verdener, kan være en god ide, men jeg er rimelig sikker på at ingen er fan av en åpen verden som er utdatert som denne, men jeg kan ta feil.
Spillet lanseres fredag 17. juli. Testet på PS4 Pro med 4K HDR TV.
+ Til tyder cinematisk og volds-elegant
+ En åpen verden å utforske
+ Hest!
+/- Ikke alltid kjedelig å lære seg å mestre sverdkampene, og å vinne dem, men aldri mer givende enn irriterende
-Gammeldags åpenverden-konsept gjør ikke noe nytt
– Slapp grafikk
– Gameplay en blanding av andre spill, men aldri bedre
– Uinspirert historie, karakterer og dialog
– Man har ikke et forhold til hesten!
Annonse
