I år er det tjue år siden Resident Evil 3 for første gang landet i Europa – selvfølgelig en stund etter at resten av verden hadde fått det. Den gang kom det utelukkende til den originale Playstation 1, og det het Resident Evil 3: Nemesis og ikke bare Resident Evil 3 som årets utgave gjør.

Resident Evil 3 er, som spillet det er basert på, utviklet og publisert av Capcom. Det er visstnok også som det originale spillet et skrekkspill med overlevelseselementer. Visstnok.

Historien

Resident Evil 3 utspiller seg i kjente og kjære Racoon City. Og som seg hør og bør, og nesten litt dagsaktuelt, har et virus, T-viruset, gjort om mange av innbyggerne til Zombier. Hovedpersonen Jill Valentine vet på bakgrunn av tidligere erfaringer hvem som står bak dette virusutbruddet, Umbrella Corporation.

Problemet her er at Umbrella Corporation også vet at Jill vet at de står bak, så de sender et levende biovåpen etter henne. Det våpenet heter Nemesis, og hvis du allerede har litt erfaring med Resident Evil-serien husker du kanskje at det er en del av navnet til det originale RE-spillet – Resident Evil: Nemesis.

Før det skjer noe som helst spesielt gir spillet oss litt tid til å bli vant med hvordan vi skal spille – tredjepersonskamera, musa til å styre kameraet og gjøre det meste av interaksjon – men så kommer han.

Nemesis gjør sin entre med brask og bram gjennom veggen, huset begynner å brenne og vi kommer oss så vidt ut – hadde jo tross alt vært rart om hovedpersonen fikk et hus oppå seg i begynnelsen av spillet.

Trygt utenfor får vi for første gang se hvordan det står til i den zombie-infiserte byen. Det står ikke særlig bra til for å si det mildt. Det er Zombier i gatene og diverse rester etter biler og hus ligger strødd rundt i gatene. Jill Valentine skjønner at det er henne som må fikse opp i dette før det er for sent.

Spillet vil ta oss gjennom flere forskjellige områder først på jakt etter trygghet, så redning og til slutt en vaksine. I den store reisen vil vi møte flere kjente, vestlige arketyper: Den vakre kvinnen, den kjekke mannen, den gale russeren og til slutt den slemme russeren.  Sammen danner de de relativt korte, lineære og filmsekvensfylte spillet Resident Evil 3.

Historien vil jeg si at er det største lyspunktet i hele spillet. Den er interessant nok til å friste deg til å spille mer.

Selve spillet

Spillet starter med kameraet i førsteperson. Vi er i en drøm og går til badet. Skrekkelige ting skjer og vi våkner opp. Nå er kameraet i tredjeperson. Noen spørsmål dukker opp med tanke på dette: hvorfor bestemte de seg for førsteperson bare i starten, og hvorfor ikke gjøre resten av spillet på samme måte?

Personlig er jeg ikke en stor tilhenger av tredjeperson når skyting er involvert, og det er en god del skyting involvert. I tillegg så blir man mye mer distansert fra det som skjer når kameraet svever over skulderen din enn når det er øynene dine – dette er ikke særlig fordelaktig i et spill som prøver å være skummelt.

For helt ærlig så er ikke Resident Evil et spesielt skummelt spill.

Det gir til tider inntrykk av at det prøver å skape en ubehagelig atmosfære, mest i form av å dempe belysningen litt så man må bruke lommelykten, men det har ikke annen effekt enn at det blir litt mørkere. Det neste trikset utviklerne har i ermet for skremme spilleren er zombiene. Heller ikke disse gjør et nevneverdig inntrykk. Eller, de første minuttene av spillet er det så smått ubehagelig. Men det tar ikke lang tid før man skjønner at de virkelig er zombier i ordets forstand – trege, dumme og ensporede.

Det skumleste de klarer å foreta seg er å falle ned fra tak og hyller så du kanskje skvetter litt.

Nemesis, den store og slemme antagonisten, er på lik linje med zombiene en skapning som starter bra. Han (den?) er stor, skummel og ute etter å ta deg. Det første møtet er dramatisk, og man skulle tro at det ville satt tonen for resten av spillet, men det gjør det ikke. Intensiteten er på topp, men så går det rett ned.

Den dramatiske effekten av Nemesis avtar fort når man skjønner at alt han foretar seg er planlagt på forhånd. Det er ikke et snev av kunstig intelligens eller noe som kan skape variasjon. Dette er noe som gjennomsyrer hele spillet. Alt går tilnærmet på skinner, og det ødelegger i stor grad for lysten til å spille gjennom alt på nytt. Alle møtene og kampene med Nemesis vil utspille seg helt likt uansett hva du gjør før, under og etter.

Møtene med Nemesis styrker også det at det i bunn og grunn ikke skjer så mye i spillet. Alt som er spennende eller interessant kommer i form av en filmsekvens hvor man ikke har annet valg enn å lene seg tilbake og nyte turen – og turen er det ikke noe galt med. Historien er styrken til spillet og det som får meg til å ville fortsette.

Noe av problemet til Resident Evil er at det prøver å plassere seg i én nisje samtidig som det egentlig ikke hører hjemme der. På de tjue årene som har gått siden originalen kom, har både hvem som spiller spillene og hvordan man forventer at spillene skal være, endret seg. Det er ikke like stor plass for de kompliserte problemløsningsbaserte spillene som den gang da var det store. Capcom har skjønt dette, men prøver likevel å klemme seg inn – dog med modifikasjoner og forenkling av spillet.

Dette resulterer i en litt halvveis spill-opplevelse som for det meste hverken er action eller skummelt.

Videre så er spillet svært kort. De fleste som har spilt gjennom spillet melder om alt fra 3-4 timer til 6-7 alt etter vanskelighetsgrad. I seg selv er ikke dette nødvendigvis en spiker i kista. Det er blant annet ikke mye dødtid. Alt som skjer, skjer på bakgrunn av at det er viktig for historien.

At det er så kort som det er blir imidlertid et problem når man ser på hva Capcom skal ha. 549 norske kroner er i gjeldende stund prisen som står på Steam. 549 kroner for dette er å spytte i fjeset til kundene, og drar tankene i retning av den egentlige grunnen til hvorfor dette spillet i det hele tatt eksisterer – penger. Heldigvis følger det med et spill på kjøpet: Resident Evil: Resistance.  

Litt av en oppussing

Det er faktisk ikke bare negative ting å si om denne gjenskapingen av Resident Evil 3: Nemesis. De har gjort en så god jobb som man kunne gjort med å bringe et gammelt spill inn i 2020. Grafikkmessig så er spillet på lik linje med hva man kan forvente av en utvikler som aldri har vært kjent for det fotorealistiske. Misforstå meg rett, det visuelle kommer ikke til å vinne noen pris, men det står til spillet.

I forhold til originalen er også kontrollene byttet ut. De beryktede «tank»-kontrollene og det statiske kameraet fra tidligere er nå byttet ut med kontroller og kamera som kunne hørt hjemme i et hvilket som helst spill.

Capcom har gjort seg flid med saksen når de har vurdert hva som skulle få bli med over i den moderne tidsalder fra det originale spillet. Jeg har ikke tilstrekkelig erfaring med spillet fra tidlig 2000-tall til å kunne uttale meg om hvorvidt dette har vært til det bedre eller verre, men det er verdt å merke seg at det er kortere enn originalen.

Flerspiller

Hadde jeg aldri lært at det var stygt å lyve, ville jeg nå breiet ut i det vide og brede om hvor fantastisk denne flerspiller-delen var og hvor gavmilde Capcom var som ga oss den i tillegg til det faktiske spillet, og det for knappe 549 kroner. Jeg er dessverre ikke så flink til å lyve.

Dette var en stor skuffelse. Ikke at jeg forventet særlig mye, men det var skuffende at Capcom valgte å inkludere dette spillet, Resident Evil: Resistance, sammen med Resident Evil 3.

Spillet er utviklet av et eksternt studio og het frem til for ikke alt for lenge siden bare Project Resistance. Capcom så mest sannsynlig dollartegn og tenkte at dette var det som skulle rettferdiggjøre prisen for Resident Evil 3. Også må vi ikke glemme lootbokser og en egen valuta man kan kjøpe – så lenge man ikke bor i et av landene hvor det ikke er mulig.

Kort forklart består spillet av en mastermind som spiller mot fire survivors. Mastermind-en skal gjøre livet surt for survivor-ene som gjør sitt beste for å overleve. Man trenger ikke spille mye av flerspilleren for å merke at dette opprinnelig ikke var tiltenkt å finne sted i Resident Evil-universet.  

På egne føtter er Resistance et allright spill, men det er lite tvil om at det nok ikke hadde vært mange som spilte det hvis det ikke var for at man ble tvunget til å skaffe seg det. Og dette er nok grunnen til at Capcom valgte å gi det bort sammen med Resident Evil 3.

Konklusjon

Sånn jeg ser det så er ikke Resident Evil verdt å kjøpe hvis du kjøper det fordi du vil ha noe å sitte og kose deg med og nyte i lang tid. Grunnen til å kjøpe spillet er fordi du allerede har en emosjonell investering i spillserien. Jeg har personlig ingen særlig tilknytning til Resident Evil-serien, og derfor kan det godt hende jeg er litt vel kritisk til hele opplevelsen – enda jeg har skrevet mye negativt så er det i sin egen rett et ok spill.

Det er kort, lineært og uten noe gjenspillverdi, men historien er god og den blir godt fortalt gjennom de mange filmsekvensene. Det som finner sted mellom filmsekvensene er dog ikke like minneverdig. Veldig rudimentær problemløsing som i all enkelhet innebærer å følge den nesten markerte løypa og finne det som må finnes klarer aldri å engasjere. Zombiene og de andre monstrene klarer heller aldri å engasjere.

Nemesis, som skal være veldig skummel og mystisk, mister fort «kraften» sin når det blir tydelig at alt han foretar seg er planlagt.

Flerspillerdelen, Resistance, burde blitt solgt separat, men da dette nok ikke hadde resultert i nok spillere til å faktisk spille, burde Capcom tenkt at akkurat dette spillet ikke burde sett dagens lys.

Alt i alt, og med prisen i bakhodet, er ikke dette en opplevelse jeg vil ta med meg videre.

+ Fin historie
+ Gode filmsekvenser

– Alt for lineært
– Ingen gjenspillsverdi
– Resident Evil: Resistance
– Pris i forhold til innhold