TEST: Wolfenstein Youngblood prøver å være noe det ikke er

Testet på PC.

Wolfenstein: Youngblood er det nyeste spillet i Wolfenstein-serien, og er satt 19 år etter det forrige spillet. Men frykt ikke, det er fortsatt nazister å drepe.
Wolfenstein: Youngblood er det fjerde spillet i soft-rebooten av Wolfenstein-serien, og er en frittstående oppfølger til Wolfenstein II: The New Colossus og en forløper til Wolfenstein 3.

Youngblood er utviklet av MachineGames akkurat som de andre Wolfenstein-spillene, men nå har også franske Arkane Studios fått være med å leke. De står bak Prey og Dishonored-serien. Spesielt Dishonored er det lett å merke at har hatt en viss innflytelse på gameplayet når det kommer til mulighetene for å snike seg rundt og drepe uten å lage lyd.

Se vår let’s play:

Begynnelsen

Spillet begynner med at man må velge hvem av de to tvillingene man vil spille som. Etter det velger man farge på drakt, form på hjelm og våpen. Valget sto mellom øks og kniv for håndvåpen, og maskinpistol og pistol med lyddemper for skytevåpen. Dette fikk opp håpet for at man kunne spille gjennom spillet på flere måter – enten snike seg forbi alt eller skyte seg gjennom alt og alle. Spillet forsikret meg fort om at alt man valgte her, bare var kosmetisk. Skuffende.

Det er tydelig at det er mye historie som skal fortelles, for når man er ferdig med å lage tvillingen sin, er det bare å finne frem popcornet. Her er det cutscene på cutscene. Vi blir introdusert for tvillingene Jess og Soph, B.J Blazkowicz sine døtre. Vi får også vite at B.J Blazkowicz har forsvunnet. I et stjålet helikopter kommer tvillingene seg til Paris hvor de tror faren er. Der møter de flere medlemmer av motstandsbevegelsen. Deres første oppdrag blir å borde et luftskip og drepe en høytstående nazist.

Spillet skaper en veldig personlig og useriøs tone gjennom cutscenene. I den siste før oppdraget begynner, må tvillingene drepe sin første nazist. Dette viser seg å ikke være så lett som de hadde forestilt seg, og det er mye følelser i spill.

Det hele ender med at nazisten får sprengt ut hjernen sin, det blir hjernemasse og blod over alt, og den ene søsteren kaster opp. Noe man kan se på som en realistisk reaksjon på det som akkurat skjedde. Dette gir et inntrykk av at hovedpersonene i spillet ikke er noen G.I Joe som skyter seg gjennom alt uten noen følelser – dette er jenter som gjør det, ikke fordi de vil eller liker det, men fordi de føler de må. Man kommer tettere på personene i draktene og de virker mer som faktiske mennesker.

Atmosfæren videre i oppdraget vitner om at det er ekte mennesker om bord i luftskipet. Man hører musikk og snakking fra radioen, mennesker går rundt og gjør hva enn nazister gjør på et luftskip. Det er en veldig autentisk atmosfære. Eller så autentisk man kan få det alt tatt i betraktning.

I motsetning til mange andre spill, er ikke dialogen brukt for å fylle stillhet til like stor grad. Her blir ikke de samme bitene med dialog spilt om igjen og om igjen. Det er nesten så utviklerne faktisk har tenkt på noe annet enn hvor gøy det blir å skyte nazister. Enda det til tider blir litt mye dialog og cutscener, virker alt gjennomtenkt – de har en faktisk historie å fortelle. Alle har sine personligheter, og de er aldri kjedelige eller uinspirerte.

Samarbeid på godt og vondt

Ifølge skaperne av spillet, har samarbeid stått i fokus. De bør kanskje revurdere den uttalelsen. Har man ingen å spille med, får man en AI-styrt medhjelper. Det virker jo kjekt, tenker du kanskje, men hun er omtrent like hjelpsom som Elizabeth i Bioshock Infinite. En Elizabeth som til tider blir skutt for mye og trenger hjelp med å komme seg på bena igjen. Ja, hun healer deg og hjelper deg på bena, men det virker så unyttig. Som om de skapte et problem bare for å kunne løse det med samarbeid. Eneste grunnen til at man trenger å være to, er fordi utviklerne sa at man skulle trenge det.

Å spille med en venn, gjør selvfølgelig opplevelsen en god del hakk bedre. Det er dog ikke fordi spillet plutselig viser en hemmelig og mye bedre samarbeidsopplevelse, men heller fordi man har en annen person å snakke med, å le med og å bli irritert med.

Med den AI-styrte medhjelperen, føler jeg at det ikke egentlig var noen vits med hele styret med samarbeid. Når en venn blir med i spillet, en veldig sømløs opplevelse, endres ingenting i spillet. Dere er fortsatt to tvillinger, men nå er det et menneske på andre siden av skjermen. Det hjelper stort på opplevelsen. Jeg tror skaperne av spillet var klar over dette, da man har muligheten til å bli med i en tilfeldig person sitt spill i tillegg til venners.

Punger man ut med litt ekstra og kjøper Deluxe Edition, får man også muligheten til å spille med en venn som ikke eier spillet. Med Buddy Pass-systemet kan du spille med en venn om gangen, og vennen får oppleve spillet på lik linje som den som eier spillet. Basert på dette, virker det som om det var den sosiale opplevelsen, og ikke banebrytende samarbeids-mekanikk, som var i fokus. Og det skal jeg være ærlig og si at de har fått til.

Hadde de gjort samarbeid valgfritt, hadde enspiller-opplevelsen blitt mye bedre. Fjern den andre tvillingen og gjør så man kan spille spillet alene, så blir jeg mer enn fornøyd med spillet.

Open World, eller?

Handlingen i Wolfenstein: Youngblood utspiller seg i et nazi-styrt Paris hvor gatene er fulle av soldater og maskiner som bare vil deg vondt. Motstandsbevegelsen sitt hovedkvarter er derfor i katakombene under Paris. Dette er hovedkvarteret til spilleren og der man får nye oppdrag. Man må altså innom her for å få mer å gjøre.

I katakombene kan du akseptere så mange oppdrag som er tilgjengelig og hoppe på metroen til det område du skal til. Hver gang du skal til et nytt sted, er det en loading-skjerm. Paris er altså ikke helt åpen. Hvert av områdene er relativt små, men når du først har loadet deg inn, er det ytterst få begrensninger på hvor du kan gå og hva du kan gjøre innenfor det området.

Dette er både positivt og negativt da kartet ikke alltid er til så god hjelp for å finne veien. Man blir fort letende rundt etter den riktige veien å gå eller riktig bygg å komme seg gjennom. Metroen er et særdeles effektivt transportmiddel, og godt er det da det fort kan hende man må frem og tilbake mellom de forskjellige områdene for å gjøre ferdig et oppdrag. Da de har valgt å dele opp kartet sånn de har gjort, er dette en særdeles fin måte å bevege seg rundt på uten at innlevelsen blir for ødelagt.

Dobbelhopp-muligheten til drakten, gjør det veldig lett å komme seg rundt, og gjør det nesten for lett å «hoppe» seg vill opp bygninger og over gjerder inn i bakgater. Plutselig er man over en vegg man ikke trodde man skulle over, og plutselig er det fullt av fiender der – fiender som enten er alt for lette å drepe eller veldig vanskelige. Her er det lett å merke at skaperen av Dishonored har vært med å lage områdene.

I den store verdenen som er Paris, møter man mye forskjellig av fiender. Alt fra vanlige soldater til roboter med svære laservåpen. De vanlige soldatene faller veldig lett med bare et par skudd eller en kniv, mens de større fiendene krever veldig mange skudd før de dør. Skulle veldig gjerne sett at det var litt mer balansert hvor vanskelig det var å drepe forskjellige fiender.

Noen fiender blir rett og slett for «bullet-sponge» for min smak.

Konklusjon

Wolfenstein: Youngblood prøver å være noe det ikke er. Det er ikke et samarbeids-spill. Det er et enspiller-FPS med mulighet for at en venn kan bli med å skyte litt. Å late som noe annet, blir feil.

Man trenger ikke en annen spiller annet enn i veldig spesifikke øyeblikk hvor to spaker må dyttes på eller en tung port må løftes. Enda så manglende samarbeids-opplevelsen er, har de heldigvis gjort det lett å spille med en venn hvis man vil det.

Buddy Pass-systemet gjør det lett å spille med han vennen som kanskje ikke kjøper så mange spill, og har du en venn som allerede eier spillet, går det lekende lett å få han med i spillet ditt.

Ser man bort fra samarbeids-mulighetene, vil man se en veldig godt laget verden. Paris er full av små detaljer og muligheter til å utforske og finne alternative veier og rom i bygningene oppdragene aldri ville ført deg inn i. Spillet vil at du skal hoppe rundt og se deg rundt. Med level-systemet og muligheten til å oppgradere deg selv og våpnene dine, legger spillet virkelig opp til at man skal bruke tid på å finne alt som er å finne.

Dialogen sammen med verdenen skaper en veldig fin atmosfære og en god formidling av historien hvor man virkelig kommer nær på karakterene og de ikke bare virker som generiske mennesker. Alt i alt er det et bra spill med en ikke så bra samarbeids-del, noe som er dumt da det er et av de store poengene med akkurat Youngblood.